Alisa Mujanic

Alisa Mujanic





Fra flyktning til en av topp 20 studenter i Norge

Publisert: 07.09.2015, 20:01

Hovedbilde: Fra kampanjen #engangvarjegflyktning i sosiale medier

Jeg er mange ting. Blant annet er jeg Bosnisk, altså har jeg innvandrerbakgrunn, jeg har vært kassedama på Rema 1000 i mange år, jeg har vært produksjonsmedarbeideren på Nortura i en måned og pakket kyllingen du spiser til middag, jeg har engasjert skrevet noen av sakene lokalinnbygerne i Rakkestad kommune leste for et par år siden gjennom lokalavisen RA, jeg er en aktiv student, jeg er deltager av Talentjakten - og jeg har vært flyktning.

Flyktninger/migranter/innvandrere. Ord du har sett og lest i mange sammenhenger en god stund nå. Viktige temaer vi må snakke om. Viktige temaer vi i en god stund har snakket usakelig om. 

På nesten bare en uke har debatten og hovedmåten flyktninger har blitt snakket om endret seg. Fra å bli portretert som kostnader, til å bli omtalt som mennesker som ikke gjør annet enn det de kan for å holde seg i livet og unnslippe krig. Fra å ta til orde for å sende stappfulle båter med flyktninger tilbake ut i Middelhavet, hvor krig, fattigdom og muligens død venter de, til å snakke om hvordan vi best mullig kan imøtekomme disse menneskene som ufrivillig endte opp som flyktninger. 

Politikk, følelser og flyktninger 

Midt i denne endringen advarer mange mot å blande politikk og følelser. For det første er det svært vanskelig å gjøre fordi politikk først og fremst handler om mennesker, og ikke bare statiske institusjoner og tall. For det andre har denne debatten vært preget av følelser helt siden millioner av mennesker, på en helt lovlig flukt som flyktninger og asylsøkere, ble omtalt som hunder, avskum, lykkegjegere, kriminelle og mye mye verre. Denne debatten var like mye preget av følelser når Carl I. Hagen tok til ordre for at Norge skal se til Australia, et land hvis flyktningspolitikk faller inn under Torturkonvensjonen i vår utforming av flyktningpolitikken. Den er like mye preget av følelser når finansminister Siv Jensen oppfordrer kommunene til å boikotte en vedtatt avtale i Stortinget om å ta imot 8000 flyktninger over tre år, som når en rekke organisasjoner og initiativtagere ønsker seg en omkamp for de syriske flyktningene, og oppfordrer Norge til å ta imot mer enn 8000 i løpet av tre år. 

Selv om situasjonen i dag med over 59 millioner flyktninger i verden er veldig kompleks, er årsaken til at folk flykter eller blir flyktninger forholdsvis enkelt. Flyktninger er mennesker som flykter fra sitt eget hjemland fordi de har en velbegrunnet frykt for sitt liv eller sin helse. I følge Flyktningsregskapet 2015 flyktet flest mennesker fra Syria i 2014. Den største andelen av flyktninger som nå ankommer Europa, er mennesker på flukt fra Syria. Et land som har vært i en blodig krig siden 2011, et land hvor antall døde anslås til mellom 200 000 - 300 000. Syrere har åpenbart en velbegrunnet frykt for sitt liv og helse i dagens Syria. 

«Men, du ser jo så norsk ut og har greid deg så bra»

For nesten nøyaktig 20 år siden ble jeg og min familie tvunget til å flykte, årsaken var det som i ettertid har blitt kalt den verste og blodigste krigen i Europa siden andre verdenskrigen, krigen i Bosnia og Herzegovina. Veldig ofte blir mennesker på flukt ansett som tall og kostnader. Alt for ofte glemmer vi at disse menneskene har en historie før de legger ut på den farlige ferden over Middelhavet for å nå Europa. Det er viktig å ha en reell debatt om løsninger på flyktningskrisen, og det er legitimt å mene at det finnes et tak på hvor mange flyktninger et land kan ta i mot. Det er derimot ikke legitimt å bygge piggtrådgjerder, eller å bedrive en politikk som reduserer rettighetene til flyktninger eller setter deres liv i fare, for eksempel ved å redusere budsjetter for «search and rescue» operasjoner i Milddehavet, som en slags avskrekkingsstrategi mot flyktningene. 

Hele livet mitt har jeg fått høre at jeg ser norsk ut, og enkelte uttryker veldig åpenbart forbauselse når de oppdager at jeg faktisk både var en flyktning for 20 år siden, og at jeg også per definisjon er en innvandrer i Norge. Senest for en uke siden møtte jeg på et voksent, verdensvant og tilsynelatende høyt utdannet norskt par. Etter flere spørsmål om hva jeg studerer, hva jeg skriver masteroppgave om og hva jeg har jobbet med, fortalte jeg at jeg er fra Bosnia (altså en innvandrer i Norge). Etter et meget overraskende blikk og en klein og lang stillhet, fikk de slengt fra seg spørsmålet «Jasså, og foreldrene dine da? Jobber de?». Det var nesten som om de ikke klarte å ta til seg svaret mitt, og på forhånd forventet et nei, som om det er en selvfølge at mennesker med innvandrerbakgrunn ikke jobber og bidrar i samfunnet. Opp gjennom årene har jeg dessverre opplevd lignende episoder når det kommer til meg og spesielt mine foreldres bakgunn. I dette innlegget ønsker jeg å fortelle min historie om hvordan jeg og min familie flyktet til Norge. 

Min flukt

Krigen i Bosnia og Herzegovina startet i 1992, bare måneder etter at jeg ble født. Etter over tre år med en blodig krig, konsentrasjonsleire, massevoldtekter og tortur, ble en slags fred institusjonalisert med signeringen av en fredsavtale i desember 1995. Gjennom hele krigen hadde min familie greid å bo i sitt eget hus, og på en eller annen måte overlevd fra dag til dag. En dag i August 1995 skulle alt endre seg for oss, på grunn av en liten hvit krøllete lapp på trappa. En lignende lapp lå utenfor hvert hus i landsbyen vår. Lappen instruerte hver eneste familie i landsbyen om å flykte så fort som mulig, i morgen kunne det være for sent. I en krig blir du vant til mye. Du slutter å bekymre deg over «småting», eller å frykte hvert bombeangrep. Det som tidligere kun eksisterte i dine mareritt, blir en slags normalitet. Slik var det med denne lappen også, ingen tok trusselen avorlig. Hovedbekymringen var fortsatt å skaffe nok mat på bordet.

Kun noen dager senere ble det satt opp busser for å uttransportere en hel landsby. Ingen fikk lov til å ta med seg mer enn et par sekker med det mest nødvendige du klarte å samle opp på et par dager. Gamle, syke og spedbarn - alle skulle ut, uansett. En hel landsby ble beordret ut på en tvungen flukt. Vi visste ikke hvor vi skulle. Foreldrene mine fortalte meg nylig om flukten. I flere år hadde jeg ikke turt å spørre dem, i frykt for hva de kom til å fortelle meg, og i frykt for å bringe tilbake tunge minner. De fortalte meg om hvordan de ble stoppet av en haug med soldater som nektet bussene å kjøre videre, de fortalte meg om frykten og den relle muligheten for å ende hele reisen i konsentrasjonsleiren. Uten at de vet sikkert den dag i dag, fikk de lov  av en eller annen grunn, å kjøre videre. 
De fikk beskjed om at de skulle til en flyktningsleir i Croatia.

Foreldrene mine fortalte meg videre om hvor tungt regnet falt den natten, før de ankom Ivanic Grad i Croatia, hvor en flyktningsleir var satt opp. De fortalte meg om båter fulle av både mennesker og vann til anklene, og frykten for å drukne. Heldigvis var båtturen organisert av en humanitær organisasjon, og uten at de visste det da, var vi i gode hender. Min mamma fortalte meg om panikken som spredte seg i det folk gikk ut av båtene. Når en hel landsby tvinges på flukt i løpet av et par timer, kommer mange bort i fra sine kjære. Det var mørkt, det regnet, folk var slitne og redde. Mamma kunne ikke finne pappa, og hadde problemer med å passe på både meg og det lille livsnødvendige i baggen. Hun bryter ut i gråt i det hun forteller meg om hvordan en soldat tok meg fra armene hennes, og hvordan hun mistet synet av meg i løpet av bare et par sekunder. Heldigvis var det en soldat som bare ville hjelpe. Skrekkslagen fant hun meg igjen en stund senere inne på flyktningsmottaket. Tørr, mett og blid. Heldigvis ble jeg gjenforent med både min mamma og pappa iløpet av kun et par timer. Gjennom hele krigen hadde vi ikke sett så mye mat, som vi gjorde den natten i flyktningsmottaket i Ivanic Grad. Vi ble godt tatt imot, vi ble reddet. 

En god stund utspilte hele vårt liv seg i denne flyktningsleieren i uvisshet om hvordan det hadde gått med resten av familien. Vi visste ikke hva som hadde skjedd med hjemmet vårt, om og når vi kunne returnere. Så en dag gikk det rykter om at de som ønsket var tilbudt asyl i en rekke europeiske land. Uten å vite om vi noen gang kunne returnere og når krigen ville ende, fattet mine foreldre den tunge beslutningen om å sette seg på et fly for første gang i sitt liv.Det var ikke en beslutning som ble tatt i lykkerus og glede, men i tårer og fortvilelse. Hele livet var snudd på hodet. De hadde aldri reist utenlands tidligere, og ante ikke hva som ventet dem. Hvordan skulle de reise fra resten av familien? Kom de noen gang til å få se sine egne foreldre og søsken igjen? 

Vi var egentlig skrevet opp på listen av flyktninger som Sverige skulle ta imot. Men det viste seg at denne allerede var fylt opp, og at Norge fortsatt hadde et «par plasser ledige» til å ta imot flyktninger. Noen dager senere satt vi for aller første gang i et fly, på vei til et totalt fremmed land. Min pappa trives aller best på bakken den dag i dag, å fly er noe av det verste han vet. Derfor spurte jeg han om han ikke var redd når han satt på et fly for første gang i sitt liv. «Når du har vært gjennom krig er det lite du frykter. Du tenker ikke over det. Du begynner å stille deg irrelevant til det faktum om du lever eller dør, fordi døden alltid er en realitet», svarer han. 

Vi hadde en god og lang samtale den dagen. Selv om den var fylt av både tårer og mange klumper i halsen, var den også fylt av latter. For eksempel fortalte mamma meg at de hadde greid å ta med seg litt penger, som de ikke hadde turt å bruke av fordi de aldri visste når de kunne får bruk for dem. Men da det var klart at vi skulle til Norge, dro vi ned på et slags marked for salg av blant annet klær som var relativt billige. Vi måtte jo se noenlunde ålreite ut i møtet med nordmenn og Norge. Derfor brukte de en andel av disse pengene til å handle inn nye klær. Det var begrenset med både penger og utvalg, men noe nytt skulle vi ha i møtet med Norge. Min mor endte blant annet opp med en forferdelig bluse som var 2 ganger for stor - men det var noe nytt. Helt siden da har jeg alltid blitt kledd opp og pyntet når vi skulle ut å reise da jeg var et barn, og fortsatt den dag i dag passer jeg på å se ålreit ut når jeg skal ut å reise.

Vi kommer aldri til å få historiene til de over 59 millionene mennesker som er på flukt i deg. Eller til de hundretusener som har ankommet Europa. Vi kommer ikke til å få vite hvordan det har gått med de fleste av dem. Vi kommer ikke til å få høre om tårene og latteren før de satte seg i båtene, eller etter at de gikk ut av båtene. 

Denne delen av historien minnes jeg hver dag. Dette innlegget er en liten påminnelse om at de millionene av menneskene på flukt i dag er mer enn flyktninger, men det er først og fremst dedikert til mine foreldre som har jobbet hardt hver bidige dag av sine liv, og som fortsatt står på og bidrar til samfunnet. Akkurat som alle andre innvandrere eller flyktninger jeg er heldig å kjenne. Dere, kjære mamma og pappa, er de som har lært meg verdien av hardt arbeid! 

Siden politikk og følelser vanskelig kan skilles, så fortrekker jeg heller at vi blander følelser inn i flyktningspolitikken, enn i utbyggingen av jernbanen. 

Fakta om mennesker på flukt i dag: http://www.flyktninghjelpen.no/?did=9199344#.Ve3FQtKqqkr


Den hvite lappen som endret alt

 


Jeg og broren min, som ble født i Norge, leter gjennom mappen fra Røde Kors som registrerte oss som asylsøkere. Mappen inneholder det eldste bildet jeg har av meg selv og mine foreldre Resten av våre eiendeler og bilder ble brent, etter at vi hadde flyktet. 


Del på Facebook Del på Twitter Del på Google+

Mitt russiske eventyr - på 90 dager, i ett blogginnlegg

Publisert: 04.09.2015, 19:58

Bildet er fra stedet hvor opposisjonspolitiker Boris Nemtsov ble drept i februar i år, rett utenfor Kremlin, Russlands maktbase.

I fjor omtrent på denne tiden tok jeg en beslutning om å reise på utveksling. Til Russland. En stormakt. Et land som strekker seg over hele elleve tidssoner. Et land mange forbinder med kommunismen – og vodka! I en tid som betegnes som «den nye sikkerhetspolitiske situasjonen» av forskere, politikere og journalister. 

Hvor mye visste jeg om Russland før jeg dro? Litt mer enn om kommunismen i Russland og russisk vodka, men fortsatt alt for lite. Før jeg dro fikk jeg høre at St. Petersburg er en fantastisk vakker by, noe jeg kan bekrefte etter å ha vært der, og at russere stort sett er meget gretne, noe jeg kan avkrefte.

Februar 2015 befant jeg meg endelig i St. Petersburg. I en 100 år gammel Sovjet-leilighet med verdens lengste gang, og kjøkkenutstyr som var minst 100 år gammelt. En leilighet som pleide å huse hele tre familier samtidig, i hvert sitt rom, med felles bad og felles kjøkken. Nå huser den som regel 3-4 norske studenter. 

På grunn av visumreglene til Russland hadde jeg nøyaktig 90 dager til å forsøke og forstå litt av dette enorme landet, som nå var midtpunktet i den nye sikkerhetspolitiske situasjonen. De 90 dagene lar seg ikke oppsummere i ett enkelt blogginnlegg, ikke i to heller. Ved hjemreise var koffertene fulle av russiske matroskaer og russisk kondensert melk (russisk «topping» til å ha på pannekaker), og jeg var mange erfaringer og russiske gloser rikere, men fortsatt nysgjerrig og undrende over det store Russland. 

Det tar ikke lang tid før man som norsk student i St. Petersburg, som ikke uten grunn kalles «Russlands vindu mot Vesten», skjønner at man lever i en liten boble litt lengre unna det virkelige Russland. For oss norske studenter med stipend fra lånekassa bestod hverdagen av et par forelesninger om russisk politikk og samfunn, språkundervisning og billige middager ute på restauranter i en skranglete russisk økonomi. Til å være en by med over 4 millioner mennesker og til å bo midt i sentrum var St. Petersburg overraskende trygt (med unntak av trafikken), faktisk følte vi oss ofte tryggere i St.Petersburg enn i Oslo. Det var ikke uvanlig å se barnefamilier, par med vogner og eldre russiske babushki og djede (bestemødre og bestefedre) ruslende langs flotte Nevsky prospekt (hovedgaten i St.Petersburg, som strekker seg hele 4 kilometer) nærmere midnatt. Vi kunne bevege oss fritt, snakke med folk og nyte den fantastisk vakre byen St. Petersburg er.

Russland er derimot mye annet, og i hvert fall noe helt annet for russiske borgere, enn det er for norske studenter på utveksling med støtte fra lånekassa. For å sitere vår guide på et museum i St. Petersburg: 

«Today in Russia we have freedom, it's bad freedom, but it's freedom». 

I 2014 var Russland klassifisert som «not free» av organisasjonen Freedom House. På en skala fra 1 til 7 hvor 7 er dårligst, var kategorien frihet ratet til 5.5, politiske rettigheter til 6 og sivile rettigheter til 5. I rangeringen for 2015 har Russland blitt tilegnet verdien 6 på alle tre kategorier. Det vil si at Russland i dag regnes som et mindre fritt land, med større restriksjoner på borgernes poliske og sivile rettigheter enn for et år siden. Det er vanskelig å forstå hva tallet 6 betyr på disse tre følgende kategoriene. Som norske studenter som for det meste studerte det russiske samfunnet og politikken i bøker og tidsskrifter, var det ikke ofte vi faktisk kom i direkte kontakt med denne «bad freedom» - friheten. Vårt første direkte møte med den skulle faktisk vise seg å være feiringen av 8.mars, markeringen av Den internasjonale kvinnedagen.

Jeg forbinder 8.mars med kampen for reell likestilling mellom kvinner og menn, kampen for reell frihet, og solidaritet for en bedring av kvinners levevilkår globalt. I Russland (og i mange andre land, inkludert mitt eget hjemland Bosnia og Hercegovina) handler ikke denne dagen om mer enn roser og sjokolade. Tilbud på kjoler og vesker i butikkene, og utdeling av roser og komplimenter dagen lang. I St. Petersburg, en by med 5 millioner innbyggere var det kun en bitteliten politisk markering som appellerte for fritt og trygt valg av abort, og mot det omfattende problemet med «domestic violence» mot kvinner i Russland. Utenom de få appellene som gikk på å rette oppmerksomheten mot utfordringer for russiske kvinner, var fokuset på musikk, dans og sang. Med andre ord en meget, meget fredelig markering. Rundt 150 mennesker var tilstede. En betydelig andel av disse var godt utstyrt politi, både i uniform og sivilt kledd. Hele seansen ble overvåket med høyteknologiske kameraer og utstyr. Mange mennesker valgte å observere markeringen på trygg avstand fra overvåkningskameraer og godt rustet politi. Enhver persons deltakelse i denne relativt ufarlige markeringen skulle dokumenteres. Dokumenteres for å avskrekke. Avskrekke borgerne fra å være politisk engasjerte. Avskrekke fra å sette fokus på reelle problemer regimet ikke prioriterer å løse. Avskrekke borgerne fra å ta initiativ til endringer, som ikke er kontrollerte av staten. På et tidspunkt under markeringen, gikk en stor gruppe politimenn rett opp i ansiktet til to av aktivistene, og trykket både svære kameraer og seg selv tett opptil aktivistene. Aktivistene svarte med å fortsette og ende markeringen med sang, dans og musikk – slik de startet den. 

Feiringen av 8.mars står som et symbol for oss på hva denne «bad – freedom» - friheten og rangeringen 6 av Freedom House innebærer for russerer, mens for vanlige russere står denne dagen som nok en påminnelse for hvor grensen for frihet stopper. 

Våre opplevelser i Russland, feiringen av 8.mars og dette innlegget er bare en liten del av virkeligheten i Russland. Russland og russere er mye mer enn dette, og mer variert enn de vi opplevde på 90 dager. Enkelte verger seg for å snakke om samfunnet og politikk generelt, og peker på at de sjeldent har hatt det bedre enn i dag, andre utrykker med forsiktighet at de ikke ville hatt noe imot om ting forandret seg, mens veldig mange igjen betrakter feiringen av 8.mars på trygg avstand, og sukker forsiktig, oppgitt og skremt i det de passerer stedet hvor opposisjonspolitkeren Boris Nemtsov ble drept i februar i år, rett utenfor Kreml, regimets maktbase. 

Russland lærte meg mye, men fikk meg til å lure enda mer og bli enda mer nysgjerrig på dette enorme og relativt ukjente landet. Til slutt til dere som er i tvil om å reise på utveksling eller flytte til andre land i en kortere periode – for all del dra. Og dra til så ukjente steder som mulig. 

Rapporten fra Freedom House om Russland i 2015: https://freedomhouse.org/report/freedomworld/2015/russia#.VemBq_ZX_IU  


Fra markeringen av 8.mars med hovedapell "Jeg trenger ikke blomster, jeg trenger mine rettigheter". 


Fra markeringen 8.mars


Russland har en annen approach til mange ting, sammenlignet med Norge f.eks. Her er Russlands approach til hvordan stasjonen på T-banen skal se ut (i St. Petersburg på bildene, men det er like vakert i Moskva). 


Del på Facebook Del på Twitter Del på Google+

Hvor ble det av damene?

Publisert: 18.02.2015, 19:57

Kun tre av 20 deltagere er kvinner? Hvor er kvinnene? Svak representering av kvinner! 31. oktober 2014 gikk startskuddet for årets program av Talentjakten, og med det kick-startet også en debatt på nett om kvinner. De første kommentarene på offentliggjøringen av årets deltakere hvor tre er kvinner og de resterende 17 er menn, handlet om hvorfor i all verden det var så få kvinner med.

Talentjakten baserer seg ikke på et kvoterings-system, og andelen kvinner som er med i årets program representerer omtrent andelen kvinner som søkte seg til programmet. Det handler altså ikke om at kvinner er dårligere kvalifisert enn menn, men at kvinnene har vært for dårlige til å søke selv. Under fjorårets program, som var regionalt, var andelen kvinner omtrent 50%. Det er vanskelig å si med sikkerhet hvorfor andelen kvinner er så lav i år. I år er går programmet første gang nasjonalt, og innebærer blant annet mer eksponering i medier osv. 

Allerede under en av finaledagene jeg deltok på var det tydelig at jenter var i mindretall. De fleste som hadde kommet til finalen var menn. Det var noe av det første jeg la merke til da jeg ankom finalelokalet. Dessverre, så fant jeg dette verken sjokkerende eller overraskende. Kvinner er underrepresentert på flere viktige arenaer i samfunnet, i politikken, og i toppledelsen innenfor diverse sektorer. Representasjonen av kvinner i Talentjakten under årets program er ikke et særegent fenomen dessverre, men en gjenspeiling av en trist tilstand på mange samfunnsarenaer. En høyere andel kvinner enn menn jobber deltid, har lavere inntekt, og står utenfor arbeidsstyrken (kilde: http://www.nrk.no/norge/slik-star-det-til-med-likestillinga-1.11589582). Det er dog et unntak! Andelen kvinner er høyere enn menn når det kommer til høyere utdanning! Derfor er det er paradoks at et mindretall av kvinner er representert på ulike arenaer i samfunnet.

Tre av årets deltagere studerer statsvitenskap på Universitetet i Oslo, et studie med en overvekt av jenter, likevel er majoriteten av deltakerne i Talentjakten med statsvitenskapelig bakgrunn gutter. Hvorfor er det slik?

Personlig mener jeg at vi ikke bør tilstrebe en 50/50 fordeling av kvinner og menn verken i politikken eller i næringslivet. Roller og stillinger skal besettes på bakgrunn av kvalifikasjoner, ikke kjønn. Det er selvsagt ikke alle kvinner som ønsker å bli ledere, ei heller ønsker alle menn det. Men hvorfor ønsker så mange færre kvinner å bli ledere i forhold til menn? Er det i det hele tatt snakk om at kvinner ikke ønsker å være ledere? Uansett årsaken eller årsakene, så er det nok ikke tilfeldig at kvinner er underrepresentert i samfunnet. Jeg tror statistikken til en viss grad drives av forventninger i samfunnet. Jenter oppdras fortsatt til å bli flinke piker. Det er fortsatt en forventning i samfunnet om at kvinner har hovedansvaret for familie og barn. Jeg lurer på hvor mange av mine 17 mannlige deltakere som har fått eller kommer til å få spørsmål om når de planlegger å få barn, eller om ikke de er bekymret for at de ikke skal rekke å få barn før de fyller 30? Det er nok ikke oftest fra menn at kvinner får dette spørsmålet, heller. Fremstillingen av kjønnsroller i media kan også ta sin del av ansvaret. Superheltene, actionheltene, ledere, millionærer osv er som oftest menn. Kvinnen er som oftest en langhåret, høy skjønnhet, som trenger å bli reddet. Trenger hun ikke å bli reddet, ja da er kvinnen som oftest bordpynt ved siden av sin mannlige mektige, rike sjef eller mann. 

Jeg tror menn i mye større grad er flinkere til å legge vekk de mange forventningene fra samfunnet. Man kan jo ikke være flink pike uten å oppfylle ulike forventninger til en selv, da skuffer du andre. Derfor skal du være pent stelt, være en god venninne for alle vennene dine, være en god datter, være flink på skolen, trene, og gjerne trene litt ekstra mye når #sommerkroppen2015 nærmer seg, og for ikke å glemme så skal du være en god kjæreste, og så snart du fyller 25 så bør du ha fastsatt en dato for når du skal ha barn. Det er ikke rart at statistikken viser det den viser, dersom kvinner føler at de må oppfylle alle disse forventningene. De færreste klarer å være alt dette på en og samme tid, og samtidig jobbe hardt for å oppnå egne ambisjoner. I fjor høst deltok jeg på et foredrag på Universitetet i Oslo med direktøren for Spekter, Anne-Kari Bratten. Det var utrolig interessant, og et av temaene som ble tatt opp var likestilling. Bratten presenterte statistikk som blant annet viser hva som skjer når menn og kvinner får barn. Når en mann blir far begynner han av en eller annen grunn å jobbe mer. Når en kvinne blir mor, da begynner hun å jobbe mindre.. 

Hver gang debatten om kvinners manglende rolle i samfunnet blusser opp, tas den hovedsaklig av de kvinnene som mener at vi trenger flere kvinnelig ledere, og ofte av kvinner som er unntaket til statistikken som viser at kvinner er underrepresentert på diverse arenaer i samfunnet. Svaret på hvorfor det er så få kvinner  med i årets program av Talentjakten ligger ikke hos de tre jentene som er med, men hos alle de som valgte å ikke søke. For å forstå bakgrunnen for statistikken trengs det ikke bare mer forskning på dette temaet, vi trenger også historiene og meningene til de kvinnene som jobber deltid, til de kvinnene som hadde ambisjoner om å bli ledere, men som likevel ikke ble det. Har du noen gang hatt ambisjoner om å bli en leder, eller hadde du planer om å søke deg til Talentjakten, men lot være? I så fall fortell meg hvorfor! Samfunnet trenger din historie! Vi trenger kvalifiserte dyktige mennesker i arbeidslivet, i politikken, og i næringslivet. Det er trist dersom kvalifiserte mennesker ikke når opp i arbeidslivet, politikken eller næringslivet på grunn av sitt kjønn. Ikke bare er det trist, det er også kostbart dersom samfunnet går glipp av ressurser som en følge av dette!


Del på Facebook Del på Twitter Del på Google+

En liten del av min historie og meg

Publisert: 12.01.2015, 19:54

En gang i september 2014 begynte min lille reise med Talentjakten. Gjennom mitt verv som leder i Arbeidslivsutvalget, en studentforening for kommende statsvitere ved Universitetet i Oslo, kom jeg i kontakt med noen av de engasjerte personene bak Talentjakten. Etter et kort møte som egentlig endte med at jeg skulle spre budskapet om Talentjakten videre, endte jeg selv ganske raskt opp med å ikke bare spre budskapet videre, men også å søke selv. Det var dette med at Talentjakten er en arena for studenter med all slags bakgrunn som så inderlig ønsker å forandre verden og samfunnet rundt seg, og som kan det. «Du vil forandre verden, du kan forandre verden», det var disse ordene fra Talentjakten sin hjemmeside som brant seg fast i hodet mitt, og som gav meg motivasjon under hele søknadsprosessen.

Verden endrer seg hele tiden, på alle mulige områder, spørsmålet er om man ønsker å ta aktiv del i å påvirke retningen verden endrer seg i. Jeg våger å tro i anti-jantelovens navn, at jeg også faktisk kan bidra til å endre verden. Med denne motivasjonen i bakgrunn sparket jeg i gang min egen reise med Talentjakten og endte opp med å bli en av 20 deltagere i årets program.

Talentjakten handler ikke bare om å tro at man kan endre og skape ting. Det handler også om å faktisk jobbe for å oppnå endring. For å til det er man som person stadig nødt til å utfordre seg selv. Evnene som trengs for å endre og å skape noe utvikles utenfor ens egen komfort-sone. En av våre oppgaver som deltagere under årets program er å publisere dette innlegget. Et innlegg som skal handle om oss som personer. Jeg må ærlig innrømme at det å skrive dette innlegget og gi dere (uten at jeg vet hvem dere er) et innblikk i hvem jeg er utenom å bare ramse opp en CV eller erfaring og utdanning, er en liten utfordring og et lite fint steg ut av komfort-sonen. 

Jeg kan trygt si at min erfaring med å skrive blogg er svært begrenset. Mange år tilbake forsøkte jeg faktisk å starte min egen avis som skulle sette fokus på ungdom i andre deler av verden og store verdensproblemer. Når man er 16-17 år gammel, har svært begrenset kunnskap om avisbransjen, økonomi og bedriftsoppstarter, sier det seg selv at det å starte en avis ikke er så lett. Prosjektet startet med mange timer foran pc'en med produksjon av diverse artikler, naive forespørsler til avisbransjen, og et brev til kronprins Haakon og kronprinsesse Mette-Marit (som aldri ble besvart). Slutten på prosjektet er faktisk min eneste korte erfaring med å skrive blogg. Dere har sikkert skjønt at en avis ble det ingenting av. Istedenfor avis satset jeg sammen med en venninne isteden for på en litt tryggere inntektskilde, salg av vafler hvor alt av penger gikk til Unicef, og en blogg hvor jeg valgte å sette fokus på noen av de store verdensproblemene gjennom denne, istedenfor gjennom en avis. Det ble ingen avis, men i ettertid kan man vel kalle det hele for en hyggelig opplevelse. Til tross for min erfaring med blogging, kan jeg vel ikke akkurat si at det er det samme å skrive blogginnlegg om menneskerettigheter og konflikter, og seg selv.

Mitt store engasjement for å skape endring og naiviteten knyttet til hvor lett det er har ført til at jeg til tider har måttet bestige noen svært bratte baker, og enkelte ganger til et par harde fall. I ettertid og med årene har jeg valgt å bekjempe denne naiviteten med kunnskap, i håp om å unngå fall eller i hvert fall i håp om å myke kommende fall litt opp. Iveren etter kunnskap har ført meg til Universitetet i Oslo hvor jeg nå er på mitt første år av en mastergrad i statsvitenskap. Iveren og engasjementet for å forsøke å ta en liten del av kontrollen over endringen i verden og samfunnet omkring meg har ført til mange fantastiske og lærerike opplevelser, enkelte som kommer frem på en CV og enkelte opplevelser som kanskje ikke er CV materiale, men som fortsatt har vært svært lærerike. 

En av de mest lærerike hadde jeg for nesten et år tilbake. I fjor vinter i februar var det store opptøyer i mitt hjemland Bosnia og Hercegovina, utløst av korrupsjon, frustrasjon og brutal urettferdighet på alle nivåer av statssystemet. Krav om demokratisk endring, frihet og mat på bordet ble enten møtt svært brutalt fra myndighetene, eller så ble kravene møtt med stillhet og ignoranse. Et engasjement og et behov for å uttrykke støtte til kravene som ble stilt fra mannen i gata sprede seg raskt på sosiale medier og i gatene blant bosniere i alle deler av verden. Kort fortalt endte jeg opp med å arrangere en støttedemonstrasjon, holde hoved-apellen, møte ambassadøren og ha ansvar for og sørge for at det faktisk dukket opp folk på støttedemonstrasjonen. Og det beste av alt var at alt dette skulle organiseres og ordnes på under 48 timer. Heldigvis hadde jeg meget god hjelp! Sammen med en jeg nettopp hadde blitt kjent med gjennom en gruppe på Facebook hvor engasjementet hadde spredd seg, tok vi initiativ til og arrangerte en støttedemonstrasjon hvor rundt 100 mennesker dukket opp.Det å organisere en så offentlig hendelse, med begrenset kontroll over utfallet sammen med en du aldri har møtt for, og det å være ansvarlig for sikkerheten til et arrangement du ikke vet om det kommer 20 eller 200 personer til, er en opplevelse mdc svært mange følelser inne i bildet. Alt var veldig engasjerende, nytt, utfordrende og ikke minst skremmende. Under denne opplevelsen lærte jeg virkelig verdien av et godt og ærlig samarbeid med andre, og hvor viktig det er å jobbe med andre for å lykkes.

Nå har jeg nok allerede skrevet for langt (som vanlig) og delt ikke bare en men to personlige historier som jeg kan avsløre ikke står oppført på CV-en. Forhåpentligvis har dere fått et lite inntrykk av hvem jeg er og hvorfor jeg ønsker å være en del av Talentjakten. 


Del på Facebook Del på Twitter Del på Google+






Kopiering av tekst og bilder fra blogginnlegg kan ikke gjøres uten samtykke. Ytringer i blogginnlegg er personlige og tilhører bloggeren. Tips oss dersom innholdet bryter med norsk lov. Talentblogg er en tjeneste levert av Talentjakten, og benytter bloggplattform fra Bloggi. Ved bruk av talentblogg.no aksepteres cookies fra Google Analytics.