Anna Harpviken
Anna Harpviken

Anna Harpviken





Samfunn og frivillighet

Publisert: 06.05.2017, 13:00

                                                                                                                                                                                                                         Bilde hentet fra Colourbox

Norge er verdensledende på frivillighet, vi er avlet opp på dugnadsånd og 61 % av oss bidrar i frivillig arbeid. For de fleste av disse 61 % er det frivillige engasjementet en stor del av identitet og hverdag, men effektene når også lengre enn den enkelte person. I mine øyne er frivillig arbeid er et fantastisk eksempel på hvordan enkeltmenneske og samfunn spiller sammen, noe jeg gjerne vil sette fokus på i dette innlegget.

 

Frivillig arbeid har de siste årene fylt mye av min tid. Jeg jobber frivillig og lar meg ofte fascinere over hvor mange muligheter som finnes, og mye tid og krefter folk legger i frivillig innsats. Jeg har i lang tid overveid å skrive om mine erfaringer som frivillig, men har ikke helt funnet den riktige vinkelen. For noen uker siden var jeg til et foredrag med den danske sosiologen Klaus Levinsen hvor temaet frivillige organisasjoner ble tatt opp. Fokuset var på rollen frivillige foreninger kan spille i utvikling av identitet og demokratiske instinkter og hvordan dette kan påvirke samfunnet. Dette temaet traff meg, og min interesse for samspillet mellom enkeltmenneske og samfunn.

 

Under Levinsens foredrag kom jeg til å tenke på Tjerands innlegg på talentblogg.no fra noen uker tilbake om frivillighet; hvorfor vi arbeider frivillig og hva som motiverer oss til å bruke vår tid på frivillighet. I sitt innlegg nevner Tjerand blant annet kompetanseutvikling og oppbygning av faglige og sosiale nettverk som noe av det som motiverer oss til å arbeide frivillig. Selv gjenkjenner jeg disse argumentene fra min egen frivillig-karriere, og har også en formening om at dette gjelder for de fleste av mine venner som arbeider frivillig.

 

Det er ofte vanskelig å få studierelevant jobb når man studerer psykologi. Mange velger derfor, som meg, å jobbe frivillig. Innenfor frivillig sektor finnes det nemlig utrolig mange gode tilbud, hvor man kan gjøre en forskjell for mennesker, samtidig som man får øvd noen av de evnene man engang skal bruke som ferdigutdannet psykolog. Jeg har uten tvil fått utviklet min faglige identitet gjennom frivillig arbeid, og verdsetter denne muligheten høyt. Samtidig som jeg synes den personlige utvikling og nettverksbygning er relevant, fikk Levinsens foredrag meg til å bli mer nysgjerrig på temaet om demokratisk dannelse som et biprodukt av frivillig arbeid. For hva bidrar egentlig de frivillige organisasjonene med utover enkeltpersonens vinning?

 

Jeg har de siste 3 årene jobbet frivillig i en organisasjon som heter Nefos (Nettverk for selvmordsramte). I Nefos arbeider vi med å yte støtte og rådgivning til mennesker som har opplevd at familiemedlemmer eller venner har forsøkt å ta sitt eget liv, eller gjennomført et selvmord. Jeg jobber som rådgiver, og har støttende samtaler med de pårørende og etterlatte. I tillegg har jeg de siste ukene vært med-organisator for en gruppe for unge mennesker som har opplevd selvmord i nær familie. Som nevnt er det vanskelig å få studierelevant jobb som psykologistudent. Dette er det gode grunner til, da terapeutisk arbeid krever en fullført, relevant utdannelse, og dette er også grunnen til at man i Nefos er så tydelige på bruken og definisjonen av begrepet Rådgiver.

 

For å vende tilbake til spørsmålet om frivillige organisasjoners påvirkning på samfunnet, skrev Alexis de Tocqueville i sin Democracy in America at når man trår ut av sin egen interessesfære ved å beskjeftige seg med mer offentlige temaer, vil man også se viktigheten av å interessere seg for andre enn seg selv (oversatt og referert i Levinsens foredrag). Man kan altså forestille seg at det å bidra som frivillig, øker ens empati og engasjement i andre menneskers liv og samfunnet rundt seg. Dette stemmer godt overens med min opplevelse, da jeg over tid har erfart at jeg som person har lært utrolig mye av de menneskene jeg har møtt gjennom arbeidet i Nefos. Det å møte mennesker som har opplevd ting som ligger langt fra min egen hverdag, høre deres erfaringer og hvordan de kjemper seg tilbake fra vanskelige situasjoner, har gitt meg mye mer enn faglig kompetanse, det har også økt min evne til å se bak mennesket man møter på gata, og innse hvor mye et liv kan romme.

 

Min opplevelse, og Tocquevilles argument, underbygges av en artikkel Levinsen refererte til i sitt foredrag. I en studie fra 2014, fant nemlig Lars Torpe ut at unge mennesker som arbeidet frivillig hadde høyere grad av sosial ansvarsfølelse, sammenlignet med unge mennesker som ikke arbeidet frivillig. Således kan man altså si at frivillig arbeid forsterker sosial kapital; trekk ved sosial samhandling som bidrar til økt koordinasjon og samarbeid med base i felles mål. Eksempler på disse trekkene som kan bidra til å drive samfunn fremover er; normer, nettverk, altruisme og sosial tillit.

 

Videre mener jeg også at det engasjement som kreves, og utvikles i frivillige settinger, har en enorm betydning for vår deltagelse i samfunnet. Det å lære å bruke sin stemme, formulere sin mening og se andre gjøre det samme, kan øke lysten og interessen for å engasjere seg i omverdenen og –relatert til Levinsens foredrag – de demokratiske prosesser samfunnet er bygget på. Her refereres det til offentlig diskurs; samfunnets evne til å formulere kollektive verdier, reflektere over utfordringer og utvikle politiske mål. Dette understøttes av en studie som påpeker at frivillig engasjement bidrar positivt til både sosial kapital og offentlig diskurs .

 

For å vende tilbake til de personlige argumentene, øker deltagelse i (relevante) frivillige organisasjoner gjerne vår faglige kompetanse. Det kan ha stor effekt for det enkelte menneske, og jeg vet selv hvor glad jeg har vært for å ha hatt muligheten til å møte litt av den hverdagen som venter meg etter studiet. Samtidig kan man også argumentere for at den økte faglige kompetansen også er til gode for samfunnet. Forsterkning av kompetanser, utvikling av evnen til å inndra viten i settinger utenfor universitet og skole og til å utforske faglige miljøer, er ikke kun relevant for enkeltpersonen, men også for samfunnet. Faglig sterke miljøer og enkeltmennesker med stort engasjement og bredde, kan gi en annen form for kreativitet og utvikling som kan komme oss alle til gode.

 

En sterk frivillig sektor kan ha stor betydning for både enkeltmenneske og samfunn. Som en som litt tilfeldig falt inn i det, har jeg ingen store overveielser om hvordan vi rekrutterer flere til frivillighet. Dog tenker jeg at det er viktig å ha den store kollektive effekt det individuelle engasjementet kan ha, er viktig å ha i bakhodet. Vi kommer nok ikke utenom at de personlige argumentene for frivillig engasjement veier tungt, enten det er sosiale nettverk eller faglig fordypning, og det er derfor vesentlig å motivere gjennom disse. Heldigvis utelukker ikke de to effekter hverandre, og fra erfaring vet jeg, at ens bidrag kan gi mye både til en selv, andre og samfunnet som helhet.

 

Hvilke erfaringer har dere fra frivillig sektor, hva har dere opplevd og lært?   


Del på Facebook Del på Twitter Del på Google+

Hva er det med falske nyheter?

Publisert: 09.04.2017, 22:00

                                                                                                    (Corso, 2005)

 

 

Hvis overskriften for denne bloggposten hadde vært noe helt annet, noe á la ”Falske nyheter er Facebook-grunnleggers nye pengebinge”, ville du klikke deg inn? Ville du ristet på hodet og beveget deg videre, eller ville du gitt den en sjanse?

 

Post-Trump æraens store buzzord er ”falske nyheter”. Nyheter og historier som ikke er sanne, men som flere mediehus og –lesere sluker rått. Vi møter overskriftene over alt, og de er med til å forme både vår hverdag og våre tanker. Ofte har sakene en ekstrem vinkling, ment for å sjokkere leseren, og ofte virker det. Som en av de som daglig leser nyheter, både på sosiale medier og gjennom mer ordinære kanaler, kjenner jeg følelsen av å sitte igjen som et spørsmålstegn etter å ha lest noe jeg ikke klarer å tro på, men som jeg samtidig ikke klarer å avvise som løgn, når det står svart på hvitt foran meg.

 

Dette er et tema jeg ikke klarer å la være å gå inn i. Jeg har lovet å skrive blogginnlegg som forholder seg til spenningsfeltet mellom psykologi og de store samfunnsmessige prosessene, og her er falske nyheter et helt perfekt eksempel. Det er ingen tvil om at våre mentale prosesser spiller en rolle i fremveksten av falske nyheter. Det er heller ingen tvil, om at disse nyhetene har hatt stor påvirkning på samfunnet. Samtidig kan man også være sikker på at påvirkningen også går den andre veien. Prosessen er i det hele tatt litt uoverskuelig: hva er det egentlig som gjør at det er så vanskelig å avfeie de sjokkartede nyhetene vi presenteres for?

 

Mange mener vi lever i det postfaktuelle samfunn. Et samfunn hvor det som er faktuelt korrekt ikke har samme betydning som tidligere, hvor fakta ikke lenger er grunnlaget for våre meninger og handlinger. Rett og slett et samfunn basert på ”alternative fakta”, hvor søken etter det faktuelle har mistet en stor del av sin betydning. Det kan argumenteres for at nettopp det postfaktuelle aspekt ved samfunnet, gjør søken etter fakta enda viktigere. Man kan argumentere for at det som skjer i dag, ble forutsett for en stund siden. I ett studie fra 1987, som viste at nyhetsmedier – herunder særlig kommentatorer og eksperter – har stor effekt på den offentlige holdning, ble farene ved påvirkning av disse kildene, understreket. Forfatterne var tydelige på hvor lite som var kjent om hva som skjer i kulissene og hvor stor betydning påvirkning av de objektive kildene kan ha. Vi burde altså være mer obs på dette. Dessverre har objektivitetens tiltrekningskraft blitt svekket. Et studie fra 2012 viste for eksempel, at unge mennesker ønsker seg opinionerte, heller enn objektive nyheter.

 

Det er for så vidt heller ikke noe galt med kommentarer, vinklede tilganger og personlige meninger. Dog skal de bygge på det samme, faktuelle grunnlag. Og jeg mener også at vi som lesere er nødt til å ha kunnskap om kjernen i en sak, for å kunne forholde oss til de ulike stemmer og vinkler som finnes. Det er nok også derfor jeg blir skremt. Noen ganger har jeg sittet i diskusjoner, og lagt merke til at argumentene mine i hovedsak er basert på skumming av overskrifter. Det skremmer meg. Særlig fordi det virker som at den raske, vinklede måte å lese nyheter i stor grad også påvirker vår tilgang til politiske saker.

 

Det er visst også andre som skremmes av utviklingen. Det er kun få uker siden Dagbladet, VG og NRK gikk sammen om tjenesten Faktisk. som skal arbeide med avdekning av falske nyheter og faktasjekk av det offentlige ordskiftet. Dette er en viktig skritt mot mer kritisk journalisme, og kan forhåpentligvis også fungere som en nyttig øyeåpner for nyhetsleseren. Nylig leste jeg en artikkel i Danske Weekendavisen, om hva som skjer i hjernen på mennesker som benekter fakta. Artikkelen er skrevet av Albert Gjedde, professor ved Institutt for Neurovitenskap og Farmakologi på Københavns Universitet. Han argumenterer for at et særlig nettverk for følelser aktiveres i hjernen, når det kommer til politikk. Det var nok da jeg leste denne artikkelen at inspirasjonen til dette innlegget begynte å formes. Viktigheten av å være oppmerksom på hva som foregår når vi heller klikker inn på teksten som tar for seg Hillarys angivelige pedofiliring enn mer stilltiende analyser av ytringsfrihetens tilstand i Trumps Amerika, er stor.

 

Den ovennevnte artikkelen beskriver at vi forholder oss i særlig grad til følelser, når vi vurderer informasjon om de aktuelle kandidater. Særlig kandidatene vi selv stemmer på (Gjedde, 2017). Et av studiene som refereres i artikkelen, var særlig interessant. Det undersøkte hvilke områder av hjernen som er aktive, når vi opprettholder vår politiske overbevisning, selv om vi presenteres for motstridende beviser. Her ble det funnet at dette skjer ved hjelp av følelsesladet kommunikasjon mellom frontallappen (ansvarlig for hensikter, handlinger og følelser relatert til disse) og temporallappen (som utpeker erfaringene og minnene vi baserer våre hensikter, drømmer og mål på). For å tone det psykologfaglige litt ned, viste studiet at vi i større grad forholder oss til drømmer og forventninger til fremtiden, enn rasjonelle og aktuelle overveielser, når vi vurderer politiske utsagn.

 

Jeg kjenner meg godt igjen. De gangene jeg har sittet igjen som et spørsmålstegn, etter å ha lest nyhetssaker, er det ofte fordi jeg ikke synes at informasjonen jeg får stemmer overens med følelsene jeg har om emnet. Dette stemmer også godt med hvordan vi mennesker fungerer. Vi blir vi revet med og engasjerer oss i saker, noen ganger lar vi også følelsene ta overhånd. Det er det heller ikke noe galt i, mange gode refleksjoner kommer fra engasjement og sterke følelser. Dog bør vi være oss bevisste over følelsenes makt. Kanskje særlig i det postfaktuelle samfunn. For vi kommer ikke unna denne nye tilgangen til informasjon. Kontinuerlige strømmer av informasjon, overskrifter og sjokkerende påstander preger hverdagen. Det er jo egentlig en spennende tidsalder vi lever i. Samtidig vil jeg helt på tampen krysse fingre for at vi med tiden tilpasser oss, og blir bedre til å ta oss selv i nakken en gang i mellom, når vi merker vi blir revet med. Ting kan nemlig være for ”godt” til å være sant.


Del på Facebook Del på Twitter Del på Google+

Talentjakt-samling 2017

Publisert: 12.03.2017, 21:05

                                                                                                                                                            (Foto tatt av Kaja Skålnes Knudsen)

 

I helgen hadde vi den første, offisielle samlingen for Talentjakten 2016/2017 i Oslo. Etter lang tid som en gruppe uten noen offisielle møter, fikk vi endelig muligheten til å treffe hverandre og til å bli bedre kjent. Helt siden starten har jeg gledet meg til å bli kjent med personene bak de andre bloggene, og jeg vet at de har hatt det på samme måte. I tillegg til den åpenbare sosiale fordel, var helgen fullpakket med faglig program og vi fikk muligheten til å bli litt klokere, gjennom deltagelse både i foredrag og kurs. På fredagen hadde Tjerand Silde arrangert to kurs; ett om vitensdeling i nettverksgrupper med Stein Wesenberg, daglig leder i TRI Consulting, og ett om presentasjonsteknikk med Michael Johansen, som jobber i Knowit, samt som entreprenør.

 

Vitensdeling er ett ord man hører mye av i akademiske kretser, og viktigheten av begrepet er åpenbar. Samtidig er det ett ord som fremstår litt vanskelig å omsette til praksis. For oss unge talenter var det veldig nyttig å få en innføring fra Wesenberg i hvordan man best mulig kan bruke nettverkene sine for å motta og bidra med sin viten. For de fleste var det særlig historien om Wesenbergs eget nettverk – en gruppe som hadde holdt sammen siden slutten av 1990-tallet – som satt igjen etter foredraget. Det å aktivt gå sammen med andre i en gruppe basert på et klart verdigrunnlag, skaper en mer strukturert form for vitensdeling. For meg har dette vært litt en øyenåpner, og satt i gang en helt ny tankeprosess når det kommer til hvordan man kan bruke sitt nettverk og dele sin viten.

 

Michael Johansens foredrag om presentasjonsteknikk var også virkelig verdifullt for meg. Jeg holder ikke mange presentasjoner, men lar meg ofte irritere ved dårlige forelesere eller opplegg som bare ikke flyter. Michael gikk grundig til verks, og snakket om både presentasjonsteknikk, det visuelle og det tekniske. Han gikk lenger inn i temaene enn de fleste gjør, og var god til å bryte ned gode gamle råd som ”vis selvtillit”, til litt mer fordøyelige biter. Jeg hadde også særlig godt av å høre litt om hvordan man skaper en visuelt pen presentasjon. Design er alltid noe jeg gjør i pauser, eller i siste liten, og med unntak av noen veldig fargerike presentasjoner på videregående (og en på universitetet..) har mine presentasjoner som regel vært visuelt kjedelige. Michael ga mange gode tips, og jeg tror også at den grundige og pedagogiske gjennomgangen ga oss litt mer selvtillit og gå-på-mot frem mot neste presentasjon!

 

På lørdagen var vi så heldige å få delta i et maraton-kurs (på 13 timer!) hos Lean Communications på Skøyen. Da vi først ble invitert, var jeg usikker på hva det i det hele tatt var vi skulle. Etter 4 år i Danmark er jeg litt utdatert når det kommer til norske kurs- og konsulenthus. Etter en rask google-runde, var jeg dog tilbake i ringen igjen. Jeg krysser fingre for at det er andre som meg, og starter med å introdusere Lean Communications, og den modellen de arbeider utfra.

 

Lean Communications er et norsk konsulentselskap, og landets ledende leverandør av Lean-konsulenttjenester og –opplæring. Lean er en ledelsesfilosofi utviklet på 90-tallet, inspirert av japansk produksjonsindustri. Filosofien er basert på ønsket om å levere feilfrie tjenester og produkter, ved å skape verdi for kunden på en så effektiv måte som mulig. Målet er lønnsomhet, men fokuset er på den enkelte medarbeider og interaksjon mellom organisasjon og medarbeidere. Læring og kontinuerlig forbedring, med henblikk på å skape en fleksibel organisasjon, er sentrale elementer i tankegangen.

 

Vi var som sagt igjennom et 13-timers maratonkurs, hvor vi i løpet av en dag ble introdusert til filosofien, arbeidsmetodikken og verktøyene i Lean. Vi fikk også kunnskap om hvordan vi selv kan jobbe med forbedringer i egen virksomhet. Kurset ble holdt av faglig leder Jørn Tøien og vi fikk også besøk av faglig leder Bjørn Ungersness. Begge var gode formidlere og ga oss en grundig introduksjon til emnet. Vi startet med en papirfly-øvelse, som virkelig demonstrerte de små endringsprosesser som kan (og bør) foregå, i enkelte bedrifter, samt ga oss ett hint om hvordan man best gjennomfører de. Gjennom resten av dagen ble presentasjonsdeler avløst av mer praktiske oppgaver, frem mot en eksamen, som resulterte i at vi alle 11 fikk ”gult belte” i Lean Six Sigma.

 

På forhånd hadde jeg mange tanker og forventninger. Som psykologistudent har jeg vært igjennom et omfattende modul i arbeids- og organisasjonspsykologi, og vi har også blitt grundig opplært i både lærings- og forandringsprosesser. Det jeg i hovedsak tok med meg fra kurset i arbeids- og organisasjonspsykologi, var den store variasjonen på feltet: mulighetene for å arbeide med cases og se ting fra forskjellige vinkler, drøfte, reflektere og forholde seg til ulike løsningsmodeller. Samtidig ble jeg også fascinert over det jeg så på som en litt mer pop-kulturell måte å tilgå det akademiske på. Vi har gjennom hele studiet blitt innprentet viktigheten av det akademiske (noe flere av blogg-innleggene mine nok også avspeiler). Derfor vil jeg si at jeg på forhånd var nysgjerrig på et forløp, som har litt mer ”schwung” over seg enn de gode gamle universitets-konferansene, og som reklamerer med ord som ”gult belte”. Samtidig hadde jeg store forventninger til kurset. Jeg jobbet på et tidspunkt som assisterende butikksjef på en tebutikk i Oslo, hvor jeg i lengre perioder fungerte som butikksjef. Lederansvaret var både givende og spennende, men jeg savnet mer kunnskap om hvordan jeg best skulle gå til oppgaven. Derfor gledet jeg meg stort til maraton-dagen: til å øke min innsikt i og forståelse for ledelsesprosesser, og til å ha en dag fylt med nye kunnskaper og oppgaver.

 

Alt i alt var Lean-kurset virkelig inspirerende. Muligheten til både å lære, og å ”se” hvordan endringsprosesser kan utføres, samt å trekke paralleller til eget liv, var virkelig lærerikt. Det å arbeide som leder innebærer ofte å stå i endrings- og utviklingssituasjoner, og jeg har en forestilling om at en grunnleggende innføring som den vi fikk i helgen vil komme godt med. Jeg lot meg også fascinere av hvor fort tiden gikk. Kombinasjonen av tavleundervisning og langvarige praktiske oppgaver gjorde mye for å holde oss engasjerte i så lang tid! Gjennom arbeid i forskjellige teams fikk vi også muligheten til å bli bedre kjent med hverandre. For en gruppe som møttes første gang på fredag, var det gull verdt!

 

Lean-communications arbeider mest med bygg-industrien, og det kunne vi til en viss grad merke. Vi var nok en litt odd gruppe å forelese for, og det krevde litt mer å trekke parallellene fra for eksempel veibygging, til min studiehverdag. Samtidig hadde vi godt av å se sammenhengen mellom egen hverdag og en vi ofte forestiller oss at ligger langt fra. Ellers gjenkjente jeg mange av buzz-ordene og den litt ”lettere” tilgangen til tingene enn jeg møter i universitetshverdagen, og som jeg til en viss grad hadde forventet. Samtidig var det tydelig at mange av teoriene vi ble presentert for var gjennomarbeidede, og hadde blitt vist å ha god effekt i mange settinger. Særlig gjorde den praktiske delen, at vi tydelig kunne se effekten av verktøyene. Samtidig er jeg ikke i tvil om at evnen til å ikke gjøre det hele så tungt, er en god måte å få filosofien ut til mange (samt å klare å holde vår oppmerksomhet i 13 timer).

 

En av de ting som har fascinert meg gjennom helgen, har vært hvor stor del psykologi fyller i andre fag. Jeg vet jo egentlig godt at psykologi er noe som gjennomsyrer det meste, og er også særlig interessert i tverrfaglighet. Allikevel var det inspirerende å se hvor interessert både foredragsholderne og de andre talentene er i psykologi og psykologiske prosesser. Jeg har nok tenkt at jeg har vært et litt ”utypisk” fjes i Talentjakten, med en ganske annen bakgrunn enn de fleste andre. Det har gjort meg litt spent på hva jeg ville ha å bidra med i en mer business-relatert kontekst, men det var det tydeligvis ingen grunn til. Samtidig har jeg latt meg fascinere over hvor mye andre mennesker vet om psykologi, og hvor mye de faktisk bruker det i sin hverdag. For en super-engasjert psykologistudent, var det godt å se.

 

I tillegg til det faglige, har det vært fantastisk å møte andre talentene og få ta del i engasjerende, morsomme og utfordrende samtaler med noen så fine folk. Vi har allerede avtalt nye møter, og jeg gleder meg til å fortsette samarbeidet med hver og en av dem. Det gir så mye å møte mennesker som bruker hverdagen på andre ting og som brenner for det de driver med, og jeg har i løpet av helgen bare blitt bekreftet i viktigheten av å arbeide på tvers av fag for å komme frem til nye muligheter. Takk for denne gang, jeg gleder meg til neste!!


Del på Facebook Del på Twitter Del på Google+

På vei ut i virkeligheten

Publisert: 07.02.2017, 09:30

Denne uken starter en ny hverdag for meg. Jeg har gått fra det som føles som en evig studenttilværelse fylt med bøker, forelesninger og teorier, til stilling som praktikant ved Innvandrermedisinsk avdeling på Odenses Universitetssykehus. Den teoretiske utdannelsen jeg har skal plutselig brukes og jeg skal ut og kjenne på arbeidslivet . Det er en stor omveltning, som gir sommerfugler i magen og som engasjerer og skremmer meg på samme tid. For hva kreves egentlig av meg ute i det virkelige liv?

 

På tross av spenningen som lurer i bakhodet, har jeg en idé om hva som kreves. Mye av det siste året har blitt brukt til forberedelser, og vi har blitt opplært i både samtaleteknikker, testing, diagnostisering og behandling. Vi får også kontinuerlig supervisjon, og er pliktige til å delta i forelesninger om lov og etikk. Mye av dette gir hint til hva vi kan forvente. Samtidig vet jeg at det ikke finnes noe som kan forberede meg hundre prosent på hverdagen som møter meg på min nye arbeidsplass. 

 

Jeg skal jobbe med noe av det jeg brenner for: mennesker som er nye i Danmark og som har brukt både tid og krefter på å komme hit. Mange har opplevd både krig, flukt og andre traumer, og er nå i gang med å skape en hverdag i et ukjent samfunn. På innvandrermedisinsk avdeling arbeider de overordnet sett med koordinering av helsetjenester. Denne innsatsen kan øke behandlingssuksessen, samtidig som den bidrar til økt integrasjon, gjennom koordinasjon av og introduksjon til noe så uoversiktlig som helsesystemet. I tillegg til dette forestiller jeg meg, som nevnt i mitt første blogginnlegg, at nært samarbeid og tidlig inklusjon av familier i helsesystemet kan bidra til forbedret identifikasjon og behandling av både traumelidelser og andre problemer.

 

Kombinasjonen av praksis og teori er utrolig viktig. Noe av det som er særlig med profesjonsrettede utdannelser som den i psykologi, er deres teoretiske grunnlag (Abbott, 1988 i Haastrup et al., 2013). Den teoretiske utdannelsen sikter etter å sette studenten i stand til å utføre en ”praktisk” arbeidsoppgave, og man forestiller seg at det er dette grunnlaget vi skal basere vår gjøren i den virkelige verden på (dette gjelder selvfølgelig i hovedsak om studenten ønsker å arbeide som klinisk psykolog). Dynamikken mellom profesjon og praksis krever en særlig balansegang, som er vanskelig å finne. Derfor vil jeg argumentere for viktigheten av å supplere den teoretiske viten med kunnskap fra den praktiske verden.

 

Viten eksisterer også utenfor teorien, og det kan argumenteres for at det finnes mye kunnskap i relasjonene som skapes til de man møter i praktisk utførsel av et arbeid. I enkelte psykologfaglige teorier om læring, snakkes det læring i et praksisfellesskap, hvor nykommeren beveger fra ”kvalifisert uvitenhet”, mot full deltakelse i arbeidet. Dette kan ses som en relevant motsetning til den mer akademiske internalisering av kunnskap, basert på pugging av begreper og gjennomlesing av artikler (Lave & Wenger, 1991). Samtidig ses det et samspill mellom de to tilnærmingene til kunnskapstilegnelse: læringen som skjer i praksisfellesskapet kan bidra til utvikling av personens kunnskapsbaserte viten, ved å sette i gang refleksjoner rundt den teoretiske kunnskap og bruken av denne.

 

Fra mitt frivillige arbeid som rådgiver for mennesker som har opplevd at en nær truer med, eller har gjennomført et selvmord, vet jeg hvor viktig en solid teoretisk base er. Det å føle at man har viten å stille opp med for en som opplever at deres verden er vendt på hodet, kan være alfa omega for evnen til å være en støtte. Samtidig ble jeg sist uke fortalt, at det var evnen til å legge de teoretiske tankemønstre lengre bak i hodet, som gjør meg til en god rådgiver. Det å være nær en person, lytte, utvise nysgjerrighet og empati kan i enkelte tilfeller være vel så viktig som å benytte seg av avanserte, terapeutiske redskaper og teorier. Jeg forestiller meg selv, at empatien og den grunnleggende nærhet er en god base, og håper at jeg gjennom mine praksis-erfaringer blir mer og mer stødig i relevante teknikker.

 

Videre vil jeg argumentere for at det er refleksjonen rundt den kunnskap man forholder seg til, som er det som bidrar til å bringe det teoretiske og det praktiske sammen. Dette underbygges av John Dewey’s kjente sitat: vi lærer ikke fra erfaringer, vi lærer ved å reflektere over erfaringer” (Dewey, 1933). Å ta noen minutter til å kjenne på sin egen faglighet, og hvordan den påvirker og påvirkes av kunnskapen man møter, kan bidra til å skape den balansegangen som jeg tror at er særlig viktig i de profesjonsrettede fagene. Mitt synspunkt er at faglig refleksjon er et viktig, men ofte oversett aspekt av arbeidet, for oss alle; enten man er webdesigner, forsker, telefonselger eller lege. Vi har godt av å ta fatt i oss selv og det vi driver med. Ikke kun for å ta oss selv i ørene, men også for å kjenne på det vi får til, og for å la oss selv fascinere av det vi driver med.

 

Denne uken kjenner jeg på hvor heldig jeg er som kan gjøre det jeg har hatt lyst til i mange år. Både fordi jeg kan gjøre det, helt fysisk, men også fordi jeg etter mange år på skolebenken tror, at jeg har noen av de evner som skal til for å gjøre en god jobb. Sommerfuglene er der stadig, og jeg er ikke i tvil om at jeg kommer til å bli satt på prøve i løpet av de neste ti månedene, men jeg håper og tror at jeg kommer ut mye sikrere på meg selv og min faglighet.

 

 

Referanser:

Abbott, A. (1988). The System of Professions. Chicago, USA: The University of Chicago Press.

Dewey, J. (1933) How We Think. A restatement of the relation of reflective thinking to the educative process (Revised edn.), Boston: D. C. Heath

Haastrup, L., Hasse, C., Pilegaard Jensen, T., Damgaard Knudsen, L. E., Laursen, P. F., & Nielsen, T. K. (2013). Brobygning mellem teori og praksis i profes- sionsbacheloruddannelserne – Sammenfattende rapport. København: KORA: Det Nationale Insitut for Kommuners og Regioners Analyse og Forskning. Retrieved from http://www.kora.dk/media/333447/brobygning_mellem_teori_og_praksis_i_professionsbacheloruddannelserne.pdf

Lave, J., & Wenger, E. (1991). Situated Learning: Legitimate Peripheral Participation. Cambridge, UK: Cambridge University Press.

 

(bildet er tatt i forbindelse med utveksling på Columbia University i New York, høsten 2015) 


Del på Facebook Del på Twitter Del på Google+

Kjønn og gruppediskusjoner: kjønnskvotering eller selvtillitsboost?

Publisert: 11.01.2017, 14:00

 (Colourbox, n.d.)

 

I løpet av de siste årene har jeg utfordret meg selv til å diskutere mer. Å formulere min egen mening og stå for den, samtidig som jeg møter og får ny input fra andre er utrolig viktig for meg, både personlig og profesjonelt. Jeg har nok aldri fremstått som en som er redd for å ta en diskusjon, men i løpet av mitt semester som utvekslingsstudent i USA ble viktigheten av å argumentere for egne synspunkter og å være rask på foten i en diskusjon befestet på en helt ny måte, og jeg merket at dette var et område hvor jeg ønsket å utfordre meg selv.

 

Som en del av min utfordring deltar jeg annenhver uke i en gruppe, som leser og diskuterer artikler relatert til faget politisk psykologi. I denne sfæren opplever jeg en annen tilgang til psykologifaget, gjennom professorer og studenter fra sosiologi og politikk. Det tverrfaglige gir meg virkelig noe ekstra, som jeg verdsetter høyt. Videre gir møtene meg et innblikk i den nyeste forskning på feltet, og i dette innlegget ønsker jeg å snakke om en av de artikler vi har drøftet.

 

Artikkelen tok for seg kvinner og menn i gruppediskusjoner, og har ligget i bakhodet mitt de siste to ukene. Et av de funnene jeg bet meg fast i handlet om selvtillit. Forskerene fant at kvinner med høy selvtillit tok like mye (og ofte mer) plass som menn med samme nivå av selvtillit. Kvinner med lavere selvtillit derimot, deltok i mindre grad enn menn på samme selvtillitsnivå. Slik ble kvinnenes status i gruppesettinger avhengig av deres tendens til å se seg selv – og dermed også bli sett – som mindre kompetente (Mendelberg & Karowitz, 2016). Spørsmålene jeg satt igjen med var blant annet: hvordan kan vi bidra til at kvinnene med lavere selvtillit kommer inn i kampen, anerkjenner sine kompetanser og krever mer av sine diskusjonspartnere? Og: handler det egentlig kun om å øke selvtilliten, eller handler det også om å skape mer plass til kvinnene?

 

Til jul fikk jeg boken ”60 kvinner du skulle ha møtt”. Tenk så mye bare de 60 har utrettet, og tenk hvor langt vi har kommet. I Norge har vi siden 2004 hatt kjønnskvotering i styrene for børsnoterte selskap og offentlige virksomheter, med krav om minst 40 % av hvert kjønn (“kjønnskvotering i styrer,” 2014). Ordningen har vært omdiskutert, og det finnes gode argumenter både for og mot. Men virker det? Resultatene og argumentene spriker. I en kronikk fra 2015 peker Mari Teigen på at kvoteringsloven har hatt effekt; kvinneandelen i styrene har gått fra nærmere null til 40 prosent (Teigen, 2015). Samtidig har en rapport fra Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) pekt på at kjønnskvoteringen ikke løser de strukturelle utfordringer i arbeidsmarkedet, og at ordningen har hatt liten ringvirkning i forhold til andel kvinner i lederstillinger og andre selskaper (Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO), n.d.). Kanskje er det ikke kun offentlige insentiver som skal til?

 

Mye kan gjøres helt formelt. Men viktigheten av å installere selvtillit i kvinner er ikke til å stikke under en stol. I en artikkel fra 2014, peker Shipman og Kay på den enorme selvtillitsforskjellen mellom menn og kvinner, og påvirkningen dette har på karriere. Samtidig peker de også på at man kan arbeide med å øke tillitten man har til seg selv. Her kommer jeg til å tenke på det klassiske psykologisk begrepet mestringstro (eng. self-efficacy), eller ens tro på sine egne mestringsevner (Bandura, 1977). Tiltro til at man vet hva man snakker om og at det man har med seg er verdt noe er essensielt å ha med inn i debatter, gruppearbeid og arbeidsliv. Dette stemmer godt overens med artikkelen fra diskusjonsgruppen min: de som har tiltro til at de vet, deler det de tror de vet. Dette er noe vi må understøtte. Vi må fortsette med å vise kvinner at de har noe å komme med! Debattene blir ikke bedre av at andre sitter med ordet hele tiden. Basert på mestringstrobegrepet, forestiller jeg meg at det klisjefylte: ”fake it till you make it” kan ha noe for seg. Å hoppe i det og prøve seg frem. Som regel  vet ingen at man ikke føler man har kontroll, og plutselig en dag står man der og føler at man kan.

 

Kanskje bør vi alle utfordre oss selv litt mer? Utfordre oss selv til å ta mer plass, utfordre oss til å la andre ta mer plass og kanskje også gi både oss selv og andre litt mer selvtillit. Når jeg tenker tilbake på min utfordring til meg selv om å diskutere mer, kan jeg tydelig se at den har hatt effekt. Gleden ved å møte andre i samtale, la seg engasjere, provosere og føle at man også påvirker den andre, er så viktig. Både for engasjement og selvtillit. Det finnes mange måter vi kan få kvinner opp og frem, og samtidig ligger mye av løsningen i hver og en av oss. Mitt råd er: ta den plassen du fortjener, gi deg selv et boost, og ta gjerne med noen andre på veien!  

 

Kvinnekamp, og viktigheten av å øke kvinners tro på seg selv er noe jeg har ubetinget tiltro til. Samtidig kan jeg ikke la være å tenke på mennene med lav selvtillit. Selv om disse mennene evner å skrike høyere enn de ”jevnbyrdige” kvinner, kommer jeg til å spørre meg selv om hvor balansepunktet mellom forskjellsbehandling og interessefremming finnes. Feminisme og kvinnekamp er livsviktig, men kampen kan ikke vinnes uten at den munner ut i noe felles. Vi skal opp og frem sammen! 

 

Referanser

Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO). (n.d.). Kvotering: Om bruk av kvotering - analyse og politikk. Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO).

Bandura, A. (1977). Self-Efficacy: Toward a unifying theory of behavioral change. Psychological Review, 85(2), 191 – 215.

Colourbox. (n.d.). Happy Beautiful asian kids with drawn muscles. Girl power and feminism concept. Sport concept. Strong superhero child. | Stock Photo. Retrieved January 11, 2017, from https://www.colourbox.com/image/happy-beautiful-asian-kids-with-drawn-muscles-girl-power-and-feminism-concept-sport-concept-strong-superhero-child-image-19893326

kjønnskvotering i styrer. (2014, July 24). In Store norske leksikon. Retrieved from http://snl.no/kj%C3%B8nnskvotering_i_styrer

Mendelberg, T., & Karowitz, C. F. (2016). Power, Gender, and Group Discussion. Advances in Political Psychology, 37(1). https://doi.org/10.1111/pops.12320

Shipman, C., & Kay, K. (2014, May). The Confidence Gap. The Atlantic. Retrieved from http://www.theatlantic.com/magazine/archive/2014/05/the-confidence-gap/359815/

Teigen. (2015, May 20). Kvotering virker. Retrieved December 13, 2016, from https://www.nrk.no/ytring/kvotering-virker-1.12367734


Del på Facebook Del på Twitter Del på Google+

En sjanse til: min erfaring med opptaksprøver

Publisert: 09.12.2016, 09:30

 Jeg har alltid interessert meg for mennesker og måtene vi tenker, føler, handler og kommuniserer på. Samtidig har samfunnet og de store prosesser engasjert meg: ikke kun det enkelte menneske, men samlingen av oss. Da jeg var yngre møtte jeg en forsker, med psykologiutdannelse, som hadde intervjuet voldtektsofre etter borgerkrig, og det ble tydelig for meg, hvordan man kan kombinere en interesse for samfunnsfag med interessen for enkeltmennesket. Og plutselig var det psykolog jeg ville bli. Men hvordan blir man egentlig det?

 

I Norge, hvor snittet for å komme inn på profesjonsutdannelsen i psykologi er oppe og sneier 60 poeng, har de fleste utsikt til lange år med forbedring av vitnemål og mange penger til privatskoler og eksamenskontorer, er det ikke bare-bare å bli psykolog. I følge en artikkel, i Dagens Næringsliv (DN), fra februar har antallet norske psykologistudenter i utlandet økt med 70 prosent de siste 5 årene, i stor grad som resultat av de høye karakterkravene (Gjerde, 2016). Muligheten for å ta en mastergrad finnes, men for meg føltes det ikke helt rett. Jeg ville så gjerne ha muligheten til å bruke utdannelsen min til flere ting: enten det var behandling, forskning eller noe helt tredje. I dag, 6 år senere, har det blitt litt tydeligere for meg hva jeg vil bruke utdannelsen til – det er fortsatt litt av alt!

 

Etter ett år med Utviklingsstudier på Høyskolen i Oslo og Akershus og ett år med arbeid, var jeg klar til å starte. Som mange av de som ikke har snittet til å komme inn på psykologi i Norge, undersøkte jeg mulighetene i utlandet. Den sikreste måten å studere psykologi i utlandet, for å få autorisasjon i Norge, er å gjøre det i Skandinavia. I Danmark har de, ved enkelte utdannelser, noe som heter Kvote 2-opptak. Kvote 2 beskrives som en mulighet for søkere som av forskjellige grunner ikke kan opptas gjennom kvote 1 (karaktersnitt fra videregående), eller som har behov for å vurderes på kvalifikasjoner utover vitnemålet. Det finnes flere måter å opptas på kvote 2. De fleste universiteter har søknadsprosesser, basert på relevant erfaring eller karakterer i aktuelle fag, litt som ved enkelte Amerikanske universiteter. Andre utdanningsinstitusjoner, som Syddansk Universitet i Odense og Århus Universitet, har opptaksprøver.

 

Jeg ble innkalt til opptaksprøve på Syddansk Universitet i 2013. Den første delen av prøven var en multiple-choice test. Vi var 500 stykker og 50 av oss kom videre. I runde to, var vi igjennom 7 ”mini-intervjuer” hvor vi ble vurdert på ulike non-kognitive faktorer som motivasjon, emosjonell sunnhet, problemløsningsevner og arbeidsetikk. Disse non-kognitive faktorene er ikke noe vi er født med, men evner vi utvikler gjennom livet som påvirker vår kognitive kapasitet både direkte og indirekte (Makransky, Havmose, Vang, Andersen, & Nielsen, 2016). Av de 50 som deltok i runde to fikk 25 beskjed om at de hadde kommet inn på studiet. Heldig for meg var jeg en av de 25. Følelsen av å ha vært igjennom en vurderingsprosess, hvor flere aspekter av mine evner og egenskaper ble vurdert var fantastisk. Det å vite at jeg hadde blitt evaluert av noen som visste hva de skulle lete etter, ga meg en helt ny tiltro til at jeg ville klare meg gjennom studiet; at jeg hadde det som skulle til. Forskning viser også at non-kognitive evner har stor innflytelse på akademisk suksess (McKenzie, Gow, & Schweitzer, 2004).

 

Et nytt studie fra Syddansk Universitet viser at de studentene som ble opptatt på studiet gjennom kvote 2 hadde signifikant lavere drop-utrater etter to år, lavere risiko for å dumpe eksamener de to første år og scoret også høyere på akademisk selv-effektivitet og kritisk tenkning, sammenlignet med studenter som ble utvalgt gjennom karakterer (Makransky et al., 2016). Dette er bare ett studie, men det har interessante implikasjoner for inntak av studenter til enkelte høyere utdannelser. Det å kunne vurdere de fremtidige studentene på andre variabler enn de klassiske mentale evnene kan ha mye å si både for hvordan de kommer seg igjennom studiet, og hvordan de senere ivaretar sitt arbeid. Folk kan gjerne mer enn de får vist på vitnemålet, og det er viktig å anerkjenne at det ikke kun er det man lærer på skolebenken, som teller for hvordan man klarer seg både akademisk og i arbeidslivet. Som et eksempel droppet Albert Einstein ut av videregående og hadde i tillegg problemer med å komme inn på universitetet.

 

Dette er ikke for å si at inntaket skal baseres utelukkende på opptaksprøver. Det å gjøre en innsats på videregående er viktig på mange måter, og er uten tvil noe som bør verdsettes i opptakskravene til høyere utdannelse. Samtidig er det mange som av ulike grunner ikke har fått til det de gjerne ønsket på videregående. Disse burde få en ekstra sjanse, som ikke innebærer flere år på skolebenken før man kan starte på studiet. Da dette ble debattert i Aftenposten i starten av 2016, hadde AUFs leder Mani Hussaini et godt poeng, i at en opptaksprøve blir som en ny eksamen (Hussaini, 2016). På tross av min positive opplevelse med kvote 2, kjenner jeg flere som har vært igjennom prosessen igjen og igjen, uten å lykkes. Samtidig er jeg ikke i tvil om at en mer helhetlig vurdering av eleven enn den vi har i Norge i dag, kan være hensiktsmessig i flere tilfeller, særlig ved studier som krever en særlig egnethet, som medisin og psykologi. Om dette er opptaksprøver, mappevurderinger eller en kombinasjonsprosess, vil fremtiden vise.

 

I dag, fire år etter, er jeg fortsatt takknemlig for at jeg fikk muligheten til å studere det jeg drømte om. Det at noen så mitt engasjement og mente at jeg hadde noe å bidra med som fremtidig psykolog, har betydd mye både for meg og min utdannelse, og jeg kan bare håpe at noen av fremtidens studenter får mulighet for å ha den samme opplevelsen. I tillegg håper jeg at min historie gir litt mot til dere som sitter der ute med en drøm, men som har vanskelig for å se hvordan den kan realiseres. Det finnes flere ruter til målet og flere måter å gjøre det man ønsker!

 

 

For de særlig interesserte har Syddansk Universitet vært så fornøyde med opptaksprøvene at de i 2017 vil oppta 25 % av studentene gjennom kvote 2 http://www.fyens.dk/indland/Kamp-mod-frafald-Testsucces-fra-medicin-udbredes-til-resten-af-SDU/artikel/3104719 

 

Klideliste:

Gjerde, A. S. (2016, February 26). Universitetet i Bergen endrer opptaket til profesjonsstudiet i psykologi [Nettavis]. Retrieved from http://www.dn.no/talent/2016/02/26/1625/Utdannelse/-det-mtte-skje-noe-det-funker-ikke-snn-som-det-er-n

Hussaini, M. (2016). Motivasjonsbrev, intervju og opptaksprøver: En løsning for de ressurssterke | Mani Hussaini. Retrieved November 18, 2016, from http://www.aftenposten.no/article/ap-9169b.html

Makransky, G., Havmose, P., Vang, M. L., Andersen, T. E., & Nielsen, T. (2016). The Predictive Validity of using Admissions Testing and Multiple Mini-interviews in Undergraduate University Admissions. Higher Education Research and Development. Retrieved from http://www.forskningsdatabasen.dk/en/catalog/2341621583

Gjerde, A. S. (2016, February 26). Universitetet i Bergen endrer opptaket til profesjonsstudiet i psykologi [Nettavis]. Retrieved from http://www.dn.no/talent/2016/02/26/1625/Utdannelse/-det-mtte-skje-noe-det-funker-ikke-snn-som-det-er-n

Hussaini, M. (2016). Motivasjonsbrev, intervju og opptaksprøver: En løsning for de ressurssterke | Mani Hussaini. Retrieved November 18, 2016, from http://www.aftenposten.no/article/ap-9169b.html

Makransky, G., Havmose, P., Vang, M. L., Andersen, T. E., & Nielsen, T. (2016). The Predictive Validity of using Admissions Testing and Multiple Mini-interviews in Undergraduate University Admissions. Higher Education Research and Development. Retrieved from http://www.forskningsdatabasen.dk/en/catalog/2341621583

McKenzie, K., Gow, K., & Schweitzer, R. (2004). Exploring first-year academic achievement through structural equation modelling. Higher Education Research & Development, 23(1), 95–112. http://doi.org/10.1080/0729436032000168513


Del på Facebook Del på Twitter Del på Google+

Eksamenstips til innspurten

Publisert: 24.11.2016, 18:30

 

Eksamenstiden er her! Lange timer og dager på lesesalen, søvnløse netter og eksamensangst kjennetegner november og desember for de fleste studenter. Nå hvor tiden for å vise hva man kan er her, føles forelesningene man droppet i september litt mer altavgjørende. Vi har alle våre teknikker for å forberede oss, enten vi starter så smått alt i september, eller tar et skippertak uken før. Som psykologistudent tok det  bare et par uker før jeg forstod at mye av det jeg hadde forestilt meg når det kom til eksamenslesing var feil. Det finnes nemlig et vell av velutprøvde teorier, metoder og forslag til hvordan man forbereder seg best og husker mest. Jeg har lyst til å videreformidle noen av de. Om enn, bare for at dere som leser kan føle at dere har fått noe ut av å utsette lesingen for å klikke dere inn på talentbloggen, selv om jeg selvfølgelig også har et håp om at teoriene kan gjøre eksamenstiden litt lettere for noen av dere.  

 

Helt til å starte med, og til tross for at dette er et innlegg om teorier for hukommelse og teknikker for å gjøre eksamenslesingen en smule lettere, vil jeg understreke at noe av det viktigste jeg har lært om eksamenslesing, er hvordan jeg selv arbeider best. Det å kjenne seg selv, og å vite om man er mest konsentrert om morgenen eller om kvelden, på lesesalen eller hjemme og om det fungerer best å skrive utførlige notater eller lage et diagram, er uvurderlig. Så i tillegg til de konkrete, psykologfaglige rådene: bruk litt tid på å bli kjent med dine egne arbeidsvaner – å vite hva man har behov for gjør det også enklere å ta i bruk de teoretiske rådene.

 

Kontekst- og tilstandsavhengig hukommelse

Et halvt år inn i studiet, hørte jeg en historie om noen av guttene fra årgangen over, som hadde tygget tyggegummi med ulike smaker gjennom eksamensperioden. Hver gang de tok for seg et nytt tema i studiegruppen skiftet de smak på tyggisen. Tanken bak prosjektet har base i det man kaller kontekst- og tilstands-avhengig hukommelse. Disse prinsippene baserer seg på at man husker informasjon best i situasjoner eller sinnstilstander som minner om den situasjonen man lærte informasjonen i. Jeg fikk aldri vite hvordan tyggis-gjengen klarte seg på eksamen, men jeg tenker at disse to formene for hukommelse kan være nyttige å ha i mente i eksamensoppkjøringen. Når det kommer til kontekst-avhengig hukommelse kan man forestille seg at å sitte på en lesesal eller ved et skrivebord i et rolig, ryddig rom er hensiktsmessig. Altså ikke å falle i fellen jeg selv ofte faller i – å sitte i sofaen med en kopp kaffe og et teppe... Videre synes jeg at denne teorien underbygger viktigheten av det å passe på seg selv: å forsøke å sørge for at man ikke blir for stresset og ikke lese til hodet blir helt tungt og man blir irritert, men at man leser godt i de timene man er opplagt, fordi det sannsynligvis er den sinnsstemningen man vil ha til eksamen. Jeg vet godt det ikke er det enkleste råd å følge, når man sitter med 1000 sider igjen den siste uken, men jeg synes allikevel det er verdt å ha med.

 

Vedlikeholds- og utdypende læring

Vi arbeider med informasjon på forskjellige måter, og måten vi forsøker å lære ting på har vist seg å ha stor betydning for hvor lett det er å bringe kunnskapen tilbake når vi har behov for den. Teoretikerne skriver om to typer læring: vedlikeholdslæring og utdypende læring. Vedlikeholdslæring er det samme som god gammeldags repetisjon. Dette er den teknikken de fleste forbinder med eksamenslesing. Jeg har i alle fall lett for å lese notatene mine i det uendelige, i håp om at det plutselig sitter. Dog sier teorien at en større grad av interaksjon med stoffet er den beste måten til langtidshukommelsen og at repetisjon ikke nødvendigvis gjør at informasjonen blir sittende. Utdypende læring dreier seg om å gå mer inn i stoffet, sette det i kontekst og forsøke å forestille seg det. Det er flere forskjellige måter å gjøre det på, og det finnes også noen teknikker: mnemoniske hjelpemidler eller hukommelseshjelpemidler

 

Mnemoniske hjelpemidler

Min første tanke når jeg hører begrepet mnemoniske hjelpemidler er Phil, fra Modern Family, som bruker lange, innviklede ordkjeder for å huske navn. Mnemoniske hjelpemidler, er metoder som brukes for å huske informasjon. Ett eksempel er LOCI-metoden, som innebærer at man danner seg historier eller mentale bilder av fysiske steder, og knytter disse til det man ønsker å huske. For eksempel forestiller man seg et rom, hvor man plasserer ulike konsepter, årstall eller refleksjoner på ulike plasser; i klesskapet, på senga, ved vinduet. Ideen er at man ved å se for seg rommet, raskere kan finne tilbake til informasjonen man har lagret der inne.  Et annet hukommelseshjelpemiddel er dual-codingteorien, eller dobbelt-kodingsteorien. Her forestiller man seg at informasjon som er bearbeidet både verbalt og visuelt, lettere kan gjenkalles. Teorien bak er at visuell og verbal informasjon prosesseres ulikt og at man således skaper separate representasjoner for informasjon i de to modaliteter. Når man så skal huske informasjonen senere, vil man kunne trekke på to separate prosesser for å bringe kunnskapen tilbake.

 

50-10 prinsippet

En modell som har hjulpet meg mange ganger når jeg ikke helt har hatt motivasjonen, og når nettaviser og Facebook har trukket mer enn psykologibøkene, er 50-10 prinsippet. Teoretikerne snakker om at man kan holde sin konsentrasjon opp til 50 minutter av gangen. Derfor har det blitt foreslått at den beste måten å arbeide på er å jobbe intensivt i 50 minutter, for deretter å ta en pause på 10 minutter. Jeg har pleid å stille tidtakeren på mobilen, og latt meg motivere av å minne meg selv på at det kun er et visst antall minutter igjen til pause. For meg har også det å ha alarmklokke på pausen gjort det lettere å ikke skli ut, og har hindret meg i mange lange runder gjennom Instagram, aftenposten og godt.no.

 

 

Jeg skulle så gjerne ha skrevet mer, men det finnes grenser for hvor langt et blogginnlegg kan være, og muligvis også hvor lenge jeg kan engasjere med hukommelsesteorier. Dog håper jeg at den korte introduksjonen har satt noen tanker i gang, og at noen av dere muligvis forestiller dere morgendagens leseøkt på en annen måte enn dagens. Om dere har noen, må dere også gjerne dele eksamenstips i kommentarfeltet! Helt til sist, og helt uten teoretisk grunnlag, vil jeg si at det også er viktig at man nyter innspurten litt. Pass på å gjøre noe som gir ekstra energi og overskudd. Det behøver ikke være mer enn en treningsøkt eller å kjøpe en litt bedre kopp kaffe enn den til 8 kroners i kantina. Heldigvis er det snart over og vi kan gå tilbake til glade dager og lange netter uten stress og bekymringer. Lykke til!

 

 

Her er også klippet fra Modern Family, hvor Phil forteller om sine metoder: https://www.youtube.com/watch?v=bYYfzkVEKv8 

 

 

Kilder:

Holt, N., Bremner, A., Sutherland, E., Vliek, M., Passer, M. W., & Smith, R. E. (2015). Memory. In Psychology: The Science of Mind and Behaviour. Berkshire: McGraw-Hill Education.

Lauren Koller. (n.d.). Mnemonic Devices- Modern Family. Retrieved from


Del på Facebook Del på Twitter Del på Google+

Meg og mitt: flyktningkrisen fra en psykologistudents synspunkt

Publisert: 07.11.2016, 17:00

                                                                                                                                                                                                            Chernov, 2015

 

Det siste året har mediebildet vært fylt av flyktningkrisen. Store overskrifter, enorme tall og endeløse politiske prosesser har preget og engasjert mennesker over hele verden. Vi har lest om og kjent på både kjærlighet, sinne og sorg over skjebnene til de som søker en bedre fremtid her i Europa. Som psykologistudent med en forkjærlighet for internasjonale temaer og traumepsykologi, har dette temaet også preget mitt liv, men på en særlig måte. Jeg ønsker at mitt første innlegg på Talentbloggen skal handle om dette, fordi dettte er essensen av det jeg interesserer meg for; mennesker, samfunn og hvordan de to påvirker hverandre. Dette er en av de beste måtene å bli kjent med meg som fagperson; ved at jeg kan fortelle om ett av de temaer jeg brenner for.

                                                                                                                                          

Det sies at studentene som kommer igjennom nåløyet på Talentjakten er de skaperlystne; de med drivkraft og engasjement, som med ydmykhet ønsker å bidra til verdiskapning for samfunn og næringsliv. Dette er verdier jeg selv arbeider utfra og streber etter i hverdagen. Helt siden jeg var åtte og sammen med min kusine sendte brev til Statsminister Bondevik med et ønske om fred i verden, har jeg ønsket å bidra. Oppvokst i en familie av samfunnsvitere, hvor de store prosesser alltid sto på dagsordenen, ble det raskt sånn. Jeg er akkurat i gang med mitt 4 år av profesjonsstudiet i psykologi, på Syddansk Universitet i Odense. Tidligere har jeg tatt en årsenhet i Utviklingsstudier ved Høyskolen i Oslo og Akershus, og jeg har ved et utvekslingsopphold på Columbia University i New York sist høst fulgt flere sosiologi-fag. Jeg har et stort tverrfaglig engasjement, og brenner for det som skjer i spenningsfeltet mellom psykologi og de store internasjonale- og samfunnsmessige prosesser. Jeg har også en særlig interesse for psykotraumatologi: hvordan vi mennesker responderer når vi opplever hendelser av en helt annen dimensjon enn man kan forvente. Denne interessen går godt overens med mitt internasjonale fokus, og er også en av grunnene til at flyktningkrisen traff meg rett i hjertet.

 

I 2015, hvor over 1 million mennesker kom til Europa; i halvkantrede båter og etter endeløse reiser, skulle jeg skrive mitt bachelorprosjekt (“International Organization for Migration,” 2016). 30 sider som jeg og to andre kunne fylle med det vi engasjerte oss for og ønsket å lære mer om. Vi valgte oss flyktninger og de traumene de har vært utsatt for. Helt spesifikt valgte vi å skrive om begrepet Tverrgenerasjonell traumetransmisjon. Tverrgenerasjonell traumetransmisjon er prosessen hvor barn av foreldre som har opplevd traumer og som har en psykisk reaksjon på disse (gjerne Posttraumatisk Stress Lidelse, PTSD), er i fare for å utvikle psykisk sårbarhet (Dekel & Goldblatt, 2008). Vi ønsket å finne ut om tverrgenerasjonell traumetransmisjon skjer, og hvilke faktorer som preger overførselen av psykisk sårbarhet fra foreldre til barn.

 

Gjennom et litteraturstudie kom vi frem til at ikke-traumatiserte barn av traumatiserte foreldre har økt risiko for psykiske problemer (Beck, Harpviken, & Meng, 2016). Det vil si at de traumer foreldrene bærer på  påvirker relasjonen til deres barn i så stor grad, at barnet vokser opp med økt psykisk sårbarhet. Traumer påvirker altså ikke kun personen som har opplevd traumet. Dette er en utrolig viktig konklusjon, som jeg personlig mener burde ha innvirkning på hvordan vi forholder oss til de familier som kommer til Norge som flyktninger. Ett studie fra 2008 viste at 34 % av asylsøkerne på Danske mottak oppfylte kriteriene for en PTSD-diagnose. 45 % hadde opplevd tortur og/eller fengsling og hele 68 % hadde blitt forfulgt i hjemlandet (Amnesty Internationals Danske Lægegruppe & Dansk Røde Kors, 2008). Når man husker at mange av disse asylsøkerne er foreldre som ønsker å skape en bedre fremtid for sine barn, er det nesten skremmende å tenke på hvor lite vi forholder oss til ringvirkningene av traumer. Vi må sikte bredere, for å fange opp alle som er i risikosonen for en maladaptiv utvikling. Men hvordan?

 

Når vi i Norge arbeider med integrering, er påvirkningen av traumer på familien noe vi må forholde oss til. Gjennom bachelorprosjektet ble det tydelig for oss at måten foreldre valgte å kommunisere med barna om traumene samt hvordan traumene påvirket både oppdragelsesstil og tilknytningsforhold mellom foreldre og barn hadde stor påvirkning på prosessen. Dette er aspekter som er mulig å undersøke ved en førstegangs psykisk helsesjekk, og som kan ha enorm innvirkning på familien som sådan, samt på deres integrasjon i det norske samfunn. En tilnærming til traumebehandling som tar familien med i forløpet kan være særlig hensiktsmessig. Først og fremst kan dette forbedre psykisk helse for alle familiemedlemmene. Videre kan en slik tilnærming også bidra til økt integrering, gjennom en oppfattet interesse fra myndighetenes side, samt en introduksjon til hvordan det norske helsevesen arbeider og hvordan den gjennomsnittlige norske familiestruktur ser ut. Interesse for familien kan også være hensiktsmessig på lengre sikt. Det er så viktig å føle seg sett i et nytt samfunn. Kanskje særlig for barn kan det å anerkjennes av helsepersonell ha stor positiv virkning over lang tid. Oppgaven er nemlig ikke kun å integrere førstegenerasjon, men også å sørge for at annen, tredje og fjerde generasjon blir en del av det norske samfunn. Derfor tenker jeg at det er essensielt å fokusere på å skape gode vilkår for de barn som har foreldre med særlige utfordringer, slik at problemene ikke videreføres fra generasjon til generasjon.

 

Som Alica Mujanic skrev i sitt innlegg på Talentbloggen sist år; siden politikk og følelser vanskelig kan skilles, så foretrekker jeg heller at vi blander følelser inn i flyktningpolitikken, enn i utbyggingen av jernbanen (Mujanic, 2015). Jeg kunne ikke vært mer enig. Flyktningkrisen er noe man bør kjenne på som menneske. Det bør engasjere, både emosjonelt og politisk. Det bør også være en av de sakene vi bruker tid og krefter på å diskutere, fordi de løsningene vi kommer frem til vil prege samfunnet i lang tid.

 

Dette er selvfølgelig bare en rask skisse over hva vi kom frem til i bachelorprosjektet, og hva jeg tenker om det, samt én (mulig) praktisk anvendelse. Men for meg har det vært en viktig prosess. Muligheten til å gå ordentlig inn i stoff jeg interesserer meg for har – akkurat som svaret vi fikk fra Statsministeren for 15 år siden – vist meg viktigheten av å jobbe med noe man brenner for. Den gjentatte følelsen av at vi fant frem til noe nyttig og brukbart, gjorde bachelorarbeidet til en lek. Det å kunne fokusere på de store prosesser gjør meg ydmyk, på samme måte som det å jobbe med menneskeskjebner gjør det. Dette er noe jeg håper å kunne videreformidle gjennom mitt bidrag til Talentbloggen. Samtidig gleder jeg meg til å lære mye fra alle de andre kloke hodene som har kommet gjennom nåløyet. Å møte andre som brenner for det de driver med er noe av det mest spennende jeg kan forestille meg. Diskusjoner av de store avisoverskrifter, de små nisjeinteresser og hvordan vi kan bidra til samfunn og næringsliv, er en skremmende men utrolig tilfredsstillende utfordring. Jeg kan ikke vente med å komme i gang! 

 

 

 

Kildeliste:

Amnesty Internationals Danske Lægegruppe, & Dansk Røde Kors. (2008, June). Asylansøgere i Danmark: En undersøgelse af nyankomne asylansøgeres helbredstilstand og traumatiseringssgrad. Amnesty International Dansk Afdeling.

Beck, C., Harpviken, A. K. N. B., & Meng, D. (2016, May 30). Tværgenerationel traumetransmission i en flygtningekontekst (Bacheloroppgave). Syddansk Universitet (SDU), Odense.

Chernov, M. (2015). English: Syrian refugees sleep at the platform of Budapest Keleti railway station. Refugee crisis. Budapest, Hungary, Central Europe, 4 September 2015. Retrieved from https://commons.wikimedia.org/wiki/File:Syrian_refugees_sleep_at_the_platform_of_Budapest_Keleti_railway_station._Refugee_crisis._Budapest,_Hungary,_Central_Europe,_4_September_2015.jpg?uselang=nb

Dekel, R., & Goldblatt, H. (2008). Is there intergenerational transmission of trauma? The case of combat veterans’ children. American Journal of Orthopsychiatry, 78(3), 281.

International Organization for Migration. (2016). Retrieved May 16, 2016, from http://www.iom.int/

Mujanic, A. (2015, July 9). Fra flyktning til en av topp 20 studenter i Norge - talentblogg.no/alisa-mujanic. Retrieved October 10, 2016, from http://talentblogg.no/alisa-mujanic/12388/fra-flyktning-til-en-av-topp-20-studenter-i-norge


Del på Facebook Del på Twitter Del på Google+






Kopiering av tekst og bilder fra blogginnlegg kan ikke gjøres uten samtykke. Ytringer i blogginnlegg er personlige og tilhører bloggeren. Tips oss dersom innholdet bryter med norsk lov. Talentblogg er en tjeneste levert av Talentjakten, og benytter bloggplattform fra Bloggi. Ved bruk av talentblogg.no aksepteres cookies fra Google Analytics.