Anna Harpviken
Anna Harpviken

Anna Harpviken





Meg og mitt: flyktningkrisen fra en psykologistudents synspunkt

Publisert: 07.11.2016, 17:00

                                                                                                                                                                                                            Chernov, 2015

 

Det siste året har mediebildet vært fylt av flyktningkrisen. Store overskrifter, enorme tall og endeløse politiske prosesser har preget og engasjert mennesker over hele verden. Vi har lest om og kjent på både kjærlighet, sinne og sorg over skjebnene til de som søker en bedre fremtid her i Europa. Som psykologistudent med en forkjærlighet for internasjonale temaer og traumepsykologi, har dette temaet også preget mitt liv, men på en særlig måte. Jeg ønsker at mitt første innlegg på Talentbloggen skal handle om dette, fordi dettte er essensen av det jeg interesserer meg for; mennesker, samfunn og hvordan de to påvirker hverandre. Dette er en av de beste måtene å bli kjent med meg som fagperson; ved at jeg kan fortelle om ett av de temaer jeg brenner for.

                                                                                                                                          

Det sies at studentene som kommer igjennom nåløyet på Talentjakten er de skaperlystne; de med drivkraft og engasjement, som med ydmykhet ønsker å bidra til verdiskapning for samfunn og næringsliv. Dette er verdier jeg selv arbeider utfra og streber etter i hverdagen. Helt siden jeg var åtte og sammen med min kusine sendte brev til Statsminister Bondevik med et ønske om fred i verden, har jeg ønsket å bidra. Oppvokst i en familie av samfunnsvitere, hvor de store prosesser alltid sto på dagsordenen, ble det raskt sånn. Jeg er akkurat i gang med mitt 4 år av profesjonsstudiet i psykologi, på Syddansk Universitet i Odense. Tidligere har jeg tatt en årsenhet i Utviklingsstudier ved Høyskolen i Oslo og Akershus, og jeg har ved et utvekslingsopphold på Columbia University i New York sist høst fulgt flere sosiologi-fag. Jeg har et stort tverrfaglig engasjement, og brenner for det som skjer i spenningsfeltet mellom psykologi og de store internasjonale- og samfunnsmessige prosesser. Jeg har også en særlig interesse for psykotraumatologi: hvordan vi mennesker responderer når vi opplever hendelser av en helt annen dimensjon enn man kan forvente. Denne interessen går godt overens med mitt internasjonale fokus, og er også en av grunnene til at flyktningkrisen traff meg rett i hjertet.

 

I 2015, hvor over 1 million mennesker kom til Europa; i halvkantrede båter og etter endeløse reiser, skulle jeg skrive mitt bachelorprosjekt (“International Organization for Migration,” 2016). 30 sider som jeg og to andre kunne fylle med det vi engasjerte oss for og ønsket å lære mer om. Vi valgte oss flyktninger og de traumene de har vært utsatt for. Helt spesifikt valgte vi å skrive om begrepet Tverrgenerasjonell traumetransmisjon. Tverrgenerasjonell traumetransmisjon er prosessen hvor barn av foreldre som har opplevd traumer og som har en psykisk reaksjon på disse (gjerne Posttraumatisk Stress Lidelse, PTSD), er i fare for å utvikle psykisk sårbarhet (Dekel & Goldblatt, 2008). Vi ønsket å finne ut om tverrgenerasjonell traumetransmisjon skjer, og hvilke faktorer som preger overførselen av psykisk sårbarhet fra foreldre til barn.

 

Gjennom et litteraturstudie kom vi frem til at ikke-traumatiserte barn av traumatiserte foreldre har økt risiko for psykiske problemer (Beck, Harpviken, & Meng, 2016). Det vil si at de traumer foreldrene bærer på  påvirker relasjonen til deres barn i så stor grad, at barnet vokser opp med økt psykisk sårbarhet. Traumer påvirker altså ikke kun personen som har opplevd traumet. Dette er en utrolig viktig konklusjon, som jeg personlig mener burde ha innvirkning på hvordan vi forholder oss til de familier som kommer til Norge som flyktninger. Ett studie fra 2008 viste at 34 % av asylsøkerne på Danske mottak oppfylte kriteriene for en PTSD-diagnose. 45 % hadde opplevd tortur og/eller fengsling og hele 68 % hadde blitt forfulgt i hjemlandet (Amnesty Internationals Danske Lægegruppe & Dansk Røde Kors, 2008). Når man husker at mange av disse asylsøkerne er foreldre som ønsker å skape en bedre fremtid for sine barn, er det nesten skremmende å tenke på hvor lite vi forholder oss til ringvirkningene av traumer. Vi må sikte bredere, for å fange opp alle som er i risikosonen for en maladaptiv utvikling. Men hvordan?

 

Når vi i Norge arbeider med integrering, er påvirkningen av traumer på familien noe vi må forholde oss til. Gjennom bachelorprosjektet ble det tydelig for oss at måten foreldre valgte å kommunisere med barna om traumene samt hvordan traumene påvirket både oppdragelsesstil og tilknytningsforhold mellom foreldre og barn hadde stor påvirkning på prosessen. Dette er aspekter som er mulig å undersøke ved en førstegangs psykisk helsesjekk, og som kan ha enorm innvirkning på familien som sådan, samt på deres integrasjon i det norske samfunn. En tilnærming til traumebehandling som tar familien med i forløpet kan være særlig hensiktsmessig. Først og fremst kan dette forbedre psykisk helse for alle familiemedlemmene. Videre kan en slik tilnærming også bidra til økt integrering, gjennom en oppfattet interesse fra myndighetenes side, samt en introduksjon til hvordan det norske helsevesen arbeider og hvordan den gjennomsnittlige norske familiestruktur ser ut. Interesse for familien kan også være hensiktsmessig på lengre sikt. Det er så viktig å føle seg sett i et nytt samfunn. Kanskje særlig for barn kan det å anerkjennes av helsepersonell ha stor positiv virkning over lang tid. Oppgaven er nemlig ikke kun å integrere førstegenerasjon, men også å sørge for at annen, tredje og fjerde generasjon blir en del av det norske samfunn. Derfor tenker jeg at det er essensielt å fokusere på å skape gode vilkår for de barn som har foreldre med særlige utfordringer, slik at problemene ikke videreføres fra generasjon til generasjon.

 

Som Alica Mujanic skrev i sitt innlegg på Talentbloggen sist år; siden politikk og følelser vanskelig kan skilles, så foretrekker jeg heller at vi blander følelser inn i flyktningpolitikken, enn i utbyggingen av jernbanen (Mujanic, 2015). Jeg kunne ikke vært mer enig. Flyktningkrisen er noe man bør kjenne på som menneske. Det bør engasjere, både emosjonelt og politisk. Det bør også være en av de sakene vi bruker tid og krefter på å diskutere, fordi de løsningene vi kommer frem til vil prege samfunnet i lang tid.

 

Dette er selvfølgelig bare en rask skisse over hva vi kom frem til i bachelorprosjektet, og hva jeg tenker om det, samt én (mulig) praktisk anvendelse. Men for meg har det vært en viktig prosess. Muligheten til å gå ordentlig inn i stoff jeg interesserer meg for har – akkurat som svaret vi fikk fra Statsministeren for 15 år siden – vist meg viktigheten av å jobbe med noe man brenner for. Den gjentatte følelsen av at vi fant frem til noe nyttig og brukbart, gjorde bachelorarbeidet til en lek. Det å kunne fokusere på de store prosesser gjør meg ydmyk, på samme måte som det å jobbe med menneskeskjebner gjør det. Dette er noe jeg håper å kunne videreformidle gjennom mitt bidrag til Talentbloggen. Samtidig gleder jeg meg til å lære mye fra alle de andre kloke hodene som har kommet gjennom nåløyet. Å møte andre som brenner for det de driver med er noe av det mest spennende jeg kan forestille meg. Diskusjoner av de store avisoverskrifter, de små nisjeinteresser og hvordan vi kan bidra til samfunn og næringsliv, er en skremmende men utrolig tilfredsstillende utfordring. Jeg kan ikke vente med å komme i gang! 

 

 

 

Kildeliste:

Amnesty Internationals Danske Lægegruppe, & Dansk Røde Kors. (2008, June). Asylansøgere i Danmark: En undersøgelse af nyankomne asylansøgeres helbredstilstand og traumatiseringssgrad. Amnesty International Dansk Afdeling.

Beck, C., Harpviken, A. K. N. B., & Meng, D. (2016, May 30). Tværgenerationel traumetransmission i en flygtningekontekst (Bacheloroppgave). Syddansk Universitet (SDU), Odense.

Chernov, M. (2015). English: Syrian refugees sleep at the platform of Budapest Keleti railway station. Refugee crisis. Budapest, Hungary, Central Europe, 4 September 2015. Retrieved from https://commons.wikimedia.org/wiki/File:Syrian_refugees_sleep_at_the_platform_of_Budapest_Keleti_railway_station._Refugee_crisis._Budapest,_Hungary,_Central_Europe,_4_September_2015.jpg?uselang=nb

Dekel, R., & Goldblatt, H. (2008). Is there intergenerational transmission of trauma? The case of combat veterans’ children. American Journal of Orthopsychiatry, 78(3), 281.

International Organization for Migration. (2016). Retrieved May 16, 2016, from http://www.iom.int/

Mujanic, A. (2015, July 9). Fra flyktning til en av topp 20 studenter i Norge - talentblogg.no/alisa-mujanic. Retrieved October 10, 2016, from http://talentblogg.no/alisa-mujanic/12388/fra-flyktning-til-en-av-topp-20-studenter-i-norge


Del på Facebook Del på Twitter Del på Google+





Kopiering av tekst og bilder fra blogginnlegg kan ikke gjøres uten samtykke. Ytringer i blogginnlegg er personlige og tilhører bloggeren. Tips oss dersom innholdet bryter med norsk lov. Talentblogg er en tjeneste levert av Talentjakten, og benytter bloggplattform fra Bloggi. Ved bruk av talentblogg.no aksepteres cookies fra Google Analytics.