Anna Harpviken
Anna Harpviken

Anna Harpviken





På vei ut i virkeligheten

Publisert: 07.02.2017, 09:30

Denne uken starter en ny hverdag for meg. Jeg har gått fra det som føles som en evig studenttilværelse fylt med bøker, forelesninger og teorier, til stilling som praktikant ved Innvandrermedisinsk avdeling på Odenses Universitetssykehus. Den teoretiske utdannelsen jeg har skal plutselig brukes og jeg skal ut og kjenne på arbeidslivet . Det er en stor omveltning, som gir sommerfugler i magen og som engasjerer og skremmer meg på samme tid. For hva kreves egentlig av meg ute i det virkelige liv?

 

På tross av spenningen som lurer i bakhodet, har jeg en idé om hva som kreves. Mye av det siste året har blitt brukt til forberedelser, og vi har blitt opplært i både samtaleteknikker, testing, diagnostisering og behandling. Vi får også kontinuerlig supervisjon, og er pliktige til å delta i forelesninger om lov og etikk. Mye av dette gir hint til hva vi kan forvente. Samtidig vet jeg at det ikke finnes noe som kan forberede meg hundre prosent på hverdagen som møter meg på min nye arbeidsplass. 

 

Jeg skal jobbe med noe av det jeg brenner for: mennesker som er nye i Danmark og som har brukt både tid og krefter på å komme hit. Mange har opplevd både krig, flukt og andre traumer, og er nå i gang med å skape en hverdag i et ukjent samfunn. På innvandrermedisinsk avdeling arbeider de overordnet sett med koordinering av helsetjenester. Denne innsatsen kan øke behandlingssuksessen, samtidig som den bidrar til økt integrasjon, gjennom koordinasjon av og introduksjon til noe så uoversiktlig som helsesystemet. I tillegg til dette forestiller jeg meg, som nevnt i mitt første blogginnlegg, at nært samarbeid og tidlig inklusjon av familier i helsesystemet kan bidra til forbedret identifikasjon og behandling av både traumelidelser og andre problemer.

 

Kombinasjonen av praksis og teori er utrolig viktig. Noe av det som er særlig med profesjonsrettede utdannelser som den i psykologi, er deres teoretiske grunnlag (Abbott, 1988 i Haastrup et al., 2013). Den teoretiske utdannelsen sikter etter å sette studenten i stand til å utføre en ”praktisk” arbeidsoppgave, og man forestiller seg at det er dette grunnlaget vi skal basere vår gjøren i den virkelige verden på (dette gjelder selvfølgelig i hovedsak om studenten ønsker å arbeide som klinisk psykolog). Dynamikken mellom profesjon og praksis krever en særlig balansegang, som er vanskelig å finne. Derfor vil jeg argumentere for viktigheten av å supplere den teoretiske viten med kunnskap fra den praktiske verden.

 

Viten eksisterer også utenfor teorien, og det kan argumenteres for at det finnes mye kunnskap i relasjonene som skapes til de man møter i praktisk utførsel av et arbeid. I enkelte psykologfaglige teorier om læring, snakkes det læring i et praksisfellesskap, hvor nykommeren beveger fra ”kvalifisert uvitenhet”, mot full deltakelse i arbeidet. Dette kan ses som en relevant motsetning til den mer akademiske internalisering av kunnskap, basert på pugging av begreper og gjennomlesing av artikler (Lave & Wenger, 1991). Samtidig ses det et samspill mellom de to tilnærmingene til kunnskapstilegnelse: læringen som skjer i praksisfellesskapet kan bidra til utvikling av personens kunnskapsbaserte viten, ved å sette i gang refleksjoner rundt den teoretiske kunnskap og bruken av denne.

 

Fra mitt frivillige arbeid som rådgiver for mennesker som har opplevd at en nær truer med, eller har gjennomført et selvmord, vet jeg hvor viktig en solid teoretisk base er. Det å føle at man har viten å stille opp med for en som opplever at deres verden er vendt på hodet, kan være alfa omega for evnen til å være en støtte. Samtidig ble jeg sist uke fortalt, at det var evnen til å legge de teoretiske tankemønstre lengre bak i hodet, som gjør meg til en god rådgiver. Det å være nær en person, lytte, utvise nysgjerrighet og empati kan i enkelte tilfeller være vel så viktig som å benytte seg av avanserte, terapeutiske redskaper og teorier. Jeg forestiller meg selv, at empatien og den grunnleggende nærhet er en god base, og håper at jeg gjennom mine praksis-erfaringer blir mer og mer stødig i relevante teknikker.

 

Videre vil jeg argumentere for at det er refleksjonen rundt den kunnskap man forholder seg til, som er det som bidrar til å bringe det teoretiske og det praktiske sammen. Dette underbygges av John Dewey’s kjente sitat: vi lærer ikke fra erfaringer, vi lærer ved å reflektere over erfaringer” (Dewey, 1933). Å ta noen minutter til å kjenne på sin egen faglighet, og hvordan den påvirker og påvirkes av kunnskapen man møter, kan bidra til å skape den balansegangen som jeg tror at er særlig viktig i de profesjonsrettede fagene. Mitt synspunkt er at faglig refleksjon er et viktig, men ofte oversett aspekt av arbeidet, for oss alle; enten man er webdesigner, forsker, telefonselger eller lege. Vi har godt av å ta fatt i oss selv og det vi driver med. Ikke kun for å ta oss selv i ørene, men også for å kjenne på det vi får til, og for å la oss selv fascinere av det vi driver med.

 

Denne uken kjenner jeg på hvor heldig jeg er som kan gjøre det jeg har hatt lyst til i mange år. Både fordi jeg kan gjøre det, helt fysisk, men også fordi jeg etter mange år på skolebenken tror, at jeg har noen av de evner som skal til for å gjøre en god jobb. Sommerfuglene er der stadig, og jeg er ikke i tvil om at jeg kommer til å bli satt på prøve i løpet av de neste ti månedene, men jeg håper og tror at jeg kommer ut mye sikrere på meg selv og min faglighet.

 

 

Referanser:

Abbott, A. (1988). The System of Professions. Chicago, USA: The University of Chicago Press.

Dewey, J. (1933) How We Think. A restatement of the relation of reflective thinking to the educative process (Revised edn.), Boston: D. C. Heath

Haastrup, L., Hasse, C., Pilegaard Jensen, T., Damgaard Knudsen, L. E., Laursen, P. F., & Nielsen, T. K. (2013). Brobygning mellem teori og praksis i profes- sionsbacheloruddannelserne – Sammenfattende rapport. København: KORA: Det Nationale Insitut for Kommuners og Regioners Analyse og Forskning. Retrieved from http://www.kora.dk/media/333447/brobygning_mellem_teori_og_praksis_i_professionsbacheloruddannelserne.pdf

Lave, J., & Wenger, E. (1991). Situated Learning: Legitimate Peripheral Participation. Cambridge, UK: Cambridge University Press.

 

(bildet er tatt i forbindelse med utveksling på Columbia University i New York, høsten 2015) 


Del på Facebook Del på Twitter Del på Google+





Kopiering av tekst og bilder fra blogginnlegg kan ikke gjøres uten samtykke. Ytringer i blogginnlegg er personlige og tilhører bloggeren. Tips oss dersom innholdet bryter med norsk lov. Talentblogg er en tjeneste levert av Talentjakten, og benytter bloggplattform fra Bloggi. Ved bruk av talentblogg.no aksepteres cookies fra Google Analytics.