The most valuable commodity

Publisert: 20.02.2017, 22:12

The most valuable commodity I know of is information – Gordon Gekko

Gordon Gekko, karakteren fra Wall Street som også er kjent for å uttale at greed is good, er blant mange en seerfavoritt. Den stereotypiske og klisjefylte Wall Street-figuren har for mange blitt referansepunktet for hvordan Wall Street faktisk er. Selv om karakteren ikke har de beste intensjoner, tilsynelatende er kapitalismen enerådende, er hans mange sitater likevel interessant livsfilosofi.

Informasjon, eller kunnskap, er kanskje en undervurdert valuta i dagens samfunn. Da tenker jeg ikke på fagspesifikk kunnskap som de fleste ofte har tilstrekkelig med, selv om man riktignok aldri blir utlært(!), men den "generelle" informasjonen og kunnskapen man ofte tenker man ikke har nytte av. Viljen til stadig å lære noe nytt, til å lese alt man kommer over og til å bli inspirert av kilder man vanligvis ikke leser, er den "generelle" informasjonen jeg sikter til.

Kunnskapen er aldri tung å bære. Likevel har tilsynelatende interessen for å lese, tilegne seg ny informasjon og kunnskap og å utforske andre fag- og livsområder blitt neglisjert. Storkonsum av ulike (sosiale) medier har tatt over for den alminnelige informasjonstilegnelsen.

Interessen og viljen (ja, man kan lære seg til å bli glad i å lese) til stadig å tilegne seg ny informasjon har mange fordeler. Ikke bare er det av Gordon Gekko ansett for å være den mest verdifulle markedsvalutaen, men man åpner for nye inspirasjoner, ideer og ulike perspektiver til et tidligere ensformet tankemønster.

Hvis en erkjenner at alt kan læres, blir det følgelig en sannhet at man også er kapabel til å tilegne seg den informasjonen man trenger for å oppnå et ønsket resultat. Tidligere generasjoner har ofte levd gjennom mange av de samme utfordringene, og for øvrig mange andre, som vår generasjon gjør. Den informasjonen og kunnskapen man finner i bøker og eldre medier er dermed fortsatt verdifull. Hvis noen har opplevd like utfordringer og delt sin kunnskap, vil det være ignorant ikke å benytte seg av den.

I boken Moonwalking with Einstein omtaler forfatter Joshua Foer de teknikker flere av verdensmesterne i hukommelse benytter for å huske vanvittige mengde informasjon på kort tid. En av hans poenger er at jo større "nett" med informasjon man har, altså desto mer informasjon man har og erindringer man har gjort, desto større "nett" utvikler en og evnen til å trekke paralleller, huske og kontekstualisere detaljer øker. Informasjon og kunnskap ganger derfor mer informasjon og kunnskap.

Informasjon er ikke forbruk, men en investering som kun øker i verdi. Jim Rohn har mange ganger oppfordret alle til å bygge sitt eget bibliotek, gjerne tidligere enn sent. Hans poeng har ofte vært at så lenge man tilfører markedsplassen mer verdi enn andre, vil man alltid bli belønnet. I hans øyne er derfor all informasjon god informasjon – den ene eller andre veien vil en dra nytte av ekspandere sin kunnskap. Warren Buffetts oppfordring er hele tiden å investere i seg selv, ettersom kunnskap kun vil øke (både i omfang og verdi). Konklusjon kan dermed sies å være: bli veldig god i noe, og gjerne litt god i mye.

Read 500 pages every day. That’s how knowledge work. It builds up like compound interest. – Warren Buffett.


Del på Facebook Del på Twitter Del på Google+

Internasjonal skatterett og -planlegging

Publisert: 22.01.2017, 19:17

Internasjonal skatterett

Dette blogginnlegget vil være av en faglig karakter, hvor fokuset vil være å gi et lynkurs i internasjonal skatterett og -planlegging.

Internasjonal skatterett – hva er det?

Når man skal forsøke å forklare hva internasjonal skatterett er, har man en rekke forhold som gjør seg aktuelle. Ganske enkelt kan man si at internasjonal skatterett er de regler som gjelder for skattlegging av ulike inntekter opptjent i ulike land og en rettferdig fordeling av nasjonale skattefundamenter.

Mange tenker kanskje på de multinasjonale foretakenes skattlegging i en globalisert verden, andre tenker kanskje på hvordan ens egen arbeidsinntekt fra land X skal skattlegges når en bor i land Y. Begge deler er en del av internasjonal skatterett. Når en snakker om internasjonal skatterett i dag, er det imidlertid først og fremst den internasjonale skatteunngåelsen og skatteplanleggingen som får oppmerksomhet. Særlig de siste fire-fem årene har dette fått økt oppmerksomhet, og særlig i 2016 da avsløringen om "Panama Papers" kom frem.

Hva er internasjonal skatteplanlegging?

Internasjonal skatteplanlegging er ikke noe nytt fenomen i dagens samfunn. Snarere kan det faktisk konstateres at skatteplanlegging (og -unngåelse) har funnet sted gjennom flere sivilisasjoner opp gjennom tiden, allerede så tidlig som 301 e.Kr. da Diokletian var keiser av Romerriket.[1]

Kort sagt er internasjonal skatteplanlegging de metoder multinasjonale foretak benytter for å flytte overskudd opptjent i stat X til stat Y som har den laveste effektive skattesatsen. Investering, utvikling og verdiskapning kan følgelig finne sted i land X, hvor det multinasjonale foretaket nyttiggjør seg infrastruktur, politiske ressurser og øvrige fordeler i staten, men inntekten skattlegges først i land Y. For land X er det således ikke rettferdig at selskapet nyttiggjør seg en rekke ressurser i landet uten at noen skatteinntekter tilfaller dem. Dette er et problem.

I dagens samfunn er det påpekt fra IMF sin side at det er de multinasjonale foretakenes lovlige skatteplanlegging utgjør den største utfordringen mot statenes nasjonale skattefundament. Skatteplanleggingen til multinasjonale foretak er lovlig, selv om den kanskje ikke er etisk korrekt. Grunnen til at skatteplanleggingen er lovlig har blant annet sin forankring i ulik kategorisering av inntekter i ulike stater, utnyttelse av bilaterale skatteavtaler og EU-regelverket. Flere tech-selskaper fra Silicon Valley har eksempelvis benyttet den såkalte planleggingsmetoden "Double Irish with a Dutch Sandwich".[2]

(Bildet hentet fra: http://money.cnn.com/2015/10/06/news/economy/tax-havens-bermuda-cayman-virgin-islands/)

Hvorfor er internasjonal skatteplanlegging problematisk?

Det sentrale problemet med den internasjonale skatteplanleggingen som multinasjonale foretak driver med, er dets ødeleggende virkning for de nasjonale skattefundamentene i de stater de bedriver aktivitet – spesielt når de driver aktivitet i utviklingsland.

Grunnen til at det foregår internasjonal skatteplanlegging er en følge av at ulike stater har ulike effektive skattenivåer på selskapsinntekter. Dette har blant annet kommet som en konsekvens ved at stater har satt ned skattesatsen for å tiltrekke seg utenlandsk kapital. Dette har medført det mye omtalte "race to the bottom" – statene konkurrerer om å ha lavest mulig effektiv skattesats for selskaper.[3]  Skatteplanleggingen foregår da på den måten at opptjent kapital i en stat, som følge av investeringer og utvikling, flyttes fra opprinnelseslandet hvor verdiskapningen skjer og til en stat med lavere effektiv skattesats – populært omtalt som "profit shifting". Det er med andre ord et misforhold mellom verdiskapning og skattlegging i hver enkelt stat hvor det multinasjonale foretaket driver aktivitet.

Hvordan kan det motkjempes?

I tråd med oppfordringen fra G20 har OECD iverksatt et arbeid som omhandler tiltak mot internasjonal skatteplanlegging ("Base Erosion and Profit Shifting", omtalt som BEPS). Den avsluttende rapporten kom høsten 2015, hvor hovedmålsettingen var en skattlegging i tråd med der verdiskapningen fant sted. Det forventes at disse tiltakene fortløpende implementeres i medlemsstatene, og i de bilaterale skatteavtalene ved bruk av det nye multilaterale skatteavtaleintstrumentet samtlige av medlemslandene sluttet seg til.[4]

Samtidig som at avsløringen om Panama Papers nok en gang satt fokus på en rettferdig skattlegging og de økende ulikheter, har mye arbeid blitt nedlagt nasjonalt, hos OECD og EU for å bekjempe skatteplanleggingen. Eksempelvis fastslo EU-kommisjonen at Irlands lave effektive skattesats overfor Apple var ulovlig statsstøtte, slik at Apple var forpliktet til å betale dette tilbake.[5] Apples skattefrie allokering av profitt fra Apple Sales International (irsk selskap) som følge av salg i Europa, Asia mv., til dets hovedkontor som ikke hadde noen ansatte eller aktivitet – og i tillegg ikke ble skattlagt i den stat hvor hovedkontoret befant seg – medførte en positiv særbehandling av Apple i Irland framfor andre selskaper, som var i strid med EU-regelverket om konkurranse og statsstøtte.

Nasjonal og internasjonal skatterett er ikke en del av EU, men likevel er det tydelig at de politiske kreftene i blant annet EU har sett seg lei av de multinasjonale selskapenes kunstig lave beskatning. Den kreative måten EU har operert på i denne saken, de har tross alt blandet seg inn i nasjonale skatteforhold i Irland, er kanskje begynnelsen på en rekke slike saker som vil komme i tiden fremover. Samtidig med EU-Apple-saken og at BEPS-tiltakene fra OECD er ferdigstilt, vil tilsynelatende de multinasjonale foretakene ha en krevende tid i møte. Hvorvidt man kan klare å bekjempe den internasjonale skatteplanleggingen gjenstår å se.

 

 


[1] W. & A. Durant – The lessons of history – Simon & Schuster Paperbacks, 1968, New York, side 61; "[…] taxation rose to such height that men lost incentive to work or earn, and an erosive contest began between lawyers finding devices to evade taxes".

[2] http://fortune.com/2012/04/29/apples-tax-strategies-double-irish-with-a-dutch-sandwich/

[3] F. Zimmer – Internasjonal selskapsbeskatning under debatt – Skatterett nr. 2 2014, side 93.

[4] http://www.oecd.org/tax/developing-a-multilateral-instrument-to-modify-bilateral-tax-treaties-action-15-2015-final-report-9789264241688-en.htm

[5] http://europa.eu/rapid/press-release_IP-16-2923_en.htm


Del på Facebook Del på Twitter Del på Google+

Learning by failing

Publisert: 04.12.2016, 18:14

Denne ukens blogginnlegg er ikke noe enklere å skrive enn hva det første var. Kanskje dette innlegget i større grad bærer preg av synsing og forundring, men likefullt er poenget søkt å få frem i god nok grad. Verdien av akkumulert læring og erfaringer er sjeldent kvantifiserbar. Læringsvillighet er både en kunst og en vitenskap - være åpen, kritisk og til tider litt naiv. Dette blogginnlegget prøver å rette fokus på den læringen som ikke alltid kan måles i skalaen A-F.

Learning by failing

De fleste har ofte hørt den tradisjonelle frasen "learning by doing". Noen etterlever den som hverdagens mantra, samtidig som andre synes det høres ut som en annen tåpelig klisje. Selv om sitatet er enkelt, så er det for så vidt fornuftig – i den grad du ser meningen bakenfor teksten.

Ordlyden i sitatet tilsier at det er først når du iverksetter en handling at du vil være i stand til å lære noe. Dette må også være utgangspunktet. Unnlatelse av å handle innebærer fraværet av motorisk og intellektuelt arbeid – du vil under ingen omstendigheter være i stand til å lære. Alt dette som sies nå er selvfølgelig åpenbart, men mange har kanskje aldri tenkt på disse bakenforliggende prinsippene.

Imidlertid er ikke poenget hva ordlyden eller formålet med sitatet er, men snarere at det er mange som bruker det som en slags livsfilosofi: man må arbeide med noe bestemt både i omfang og varighet for å lære å mestre det man ønsker. Dette er i og for seg riktig, men sitatet i seg selv kan fort låse deg til kun å arbeide og lære fra det du allerede kan eller gjør.

Samtidig hører man på samtlige fronter den keitete og klisjefylte setningen "du må ut av komfortsonen". Tanken er god, men gjennomføringen for mange er ikke likeså. Igjen er det tjenlig å se på hva den bakenforliggende meningen med setningen er. Mange mistolker dette, og tenker som så at hvis de skal bli dyktigere og utvikle seg så må de gjøre noe de aldri før har gjort – derav oppstår den finurlige ideen om at å hoppe i fallskjerm vil forbedre dine ferdigheter som eksempelvis en taler. Du gjør jo tross alt noe utenfor komfortsonen din.

Selvfølgelig setter jeg eksemplene her på spissen, i den grad jeg kan illustrere et poeng. Meningen med at man må "ut av komfortsonen" handler jo i realiteten, og i selve sin kjerneideologi, om at man må utfordre seg selv på områder som vil bidra til å utvikle de ferdighetene man ønsker å utvikle. Altså du må presse grensene for hva du synes er komfortabelt innenfor ditt arbeidsfelt eller de områder du ønsker å mestre. Sett i lys av dette, så vil følgelig fallskjermhopping sjeldent gjøre deg til en bedre taler.

På bakgrunn av dette vil jeg presentere det alternative mantraet som jeg oppfordrer man bør etterleve som en livsfilosofi: "learning by failing". Du som leser tenker kanskje at dette kun er en omstokking av ord og at det kun er en annen klisjefylt frase uten en dypere betydning. Og kanskje er det også det, men jeg mener at dette sitatet i større grad innehar den implikasjon at man gjør noe nytt som man tidligere ikke har jobbet med, framfor at man bare iverksetter en generisk handling.

Hvis en klarer å innse at det å feile ikke er noe farligere enn å gå ut i regnet uten paraply, så mener jeg at en rekke nye muligheter og erfaringer vil åpenbare seg. I den grad man klarer å omfavne sine feil og reflektere, være kritisk og lære av det – og ikke minst i det grad man ikke lar frykten for å feile være bestemmende for hva man gjør – så vil utfordringer ses på som muligheter og muligheter ses på som nok en anledning til å lære noe. At en er åpen for læring vil under alle omstendigheter bare være positivt.

Det er fort at man i en hverdagslig setting kun fokuserer på ens primære livsområde som er studie, jobb og lignende. I denne sammenheng er det fort gjort å glemme at hvordan man presterer faglig, personlig og karriererelatert også er en refleksjon av hvilke ferdigheter du har valgt å utvikle. Når man innser at sine resultater og destinasjoner avgjøres på bakgrunn av den totale "ferdighetspakken" en representerer, så er det kanskje på tide at man utfordrer seg selv til å utvikle sine personlige ferdigheter også i like stor grad som sine strengt faglige ferdigheter. I så måte kan du kanskje være tjent med å benytte to timer av din kveld på et arrangement utenfor ditt fagområde framfor å sitte to timer å fordype deg på lesesalen. Antakelig er du ukomfortabel med å introdusere deg for nye mennesker, og plutselig presterer du å si noe upassende – gratulerer, du feilet. På dette tidspunktet har du nok sagt at du aldri skal si noe lignende igjen, og allerede har mantraets magi slått til. Du feilet, og du lærte av det.

Lykke til med eksamenslesingen til alle studenter – husk at på eksamen gjør du aldri samme feil to ganger.

(link, bilde: https://www.google.no/search?q=failing&espv=2&source=lnms&tbm=isch&sa=X&ved=0ahUKEwjk86u5nNvQAhVhApoKHZS8CGcQ_AUICCgB&biw=1280&bih=566#imgrc=OOZOi57eaH-BzM%3A)


Del på Facebook Del på Twitter Del på Google+

Et behagelig selvbedrag?

Publisert: 16.11.2016, 08:49

Når vi er deltakere i Talentjakten, er en av våre forpliktelser å publisere regelmessige blogginnlegg. Dette er en uvant arena for meg, og det stiller en del krav til både formidlingsevne og kreativitet - noe jeg fort har tatt for gitt. I mine øyne har vi som deltakere to mulige alternativer når vi skal bruke denne bloggplattformen, enten (i) å skrive om det alle andre skriver om eller (ii) våge å skrive om upopulære temaer som engasjerer, provoserer og skaper engajsement. Etter en rask innføring i bloggverdens historie, fremstod det hele som rimelig innlysende ved valg av strategi - engasjerer det ikke, er det ikke verdt å skrive om. Og hva engasjerer mer enn samfunnet vi lever i? Som jusstudent kunne det være nærliggende å skrive om jussen og alle dets fantastiske sider, men det ville blitt vanskelig å engasjere samtlige lesere. Derfor har jeg satset bredt. På bakgrunn av dette har jeg valgt å starte "blogg-ballet" med en spalte som vil frekventere hyppig på min side: "Skråblikk på samfunnet".

Skråblikk på samfunnet: Et behagelig selvbedrag?

“You must take personal responsibility. You cannot change the circumstances, the seasons, or the wind, but you can change yourself. That is something you have charge of.” – Jim Rohn

Det er mulig jeg ikke stiller meg i et populært lys med et slikt blogginnlegg som jeg tar sikte på denne gangen. Imidlertid er heller ikke det mitt primære siktemål. Temaet jeg skal skrive om er for mange sårt, for det handler nettopp om en form for kritisk selvrefleksjon. Noe som for mange kan fremstå som ubehagelig – for en retter jo fingeren mot en selv.

I dagens samfunn snakkes det til stadighet om "et press" blant unge. Dette "presset" kan diskuteres dag og natt, og jeg skal ikke si at noe slikt press ikke eksisterer, men jeg vil prøve å komme med noen kritiske bemerkninger. For jeg mener at dersom vi alle sammen skal skylde på dette evigvarende "presset" som grunnlag for at vi ikke klarer å gjennomføre våre ønsker og mål, mener jeg vi er på gal kurs som samfunn. Først og fremst gjelder dette for oss som er unge.

Etter min mening blir det naivt å tro at det ikke tidligere eksisterte et "press" blant unge i generasjonene før oss – om å prestere, bli bedre, bli smartere, bli noe. Dette er ikke noe nytt fenomen for vår generasjon, men det bør erkjennes at det har blitt forsterket gjennom medienes søkelys på alt vi unge står overfor. Tilsynelatende har vi så mange utfordringer og krav som stilles fra samfunnet at vi nærmest bør synes synd på oss selv. Vel, nå er det på tide at noen tar et oppgjør med dette forvrengte fokuset. Vi har muligheter, vi er privilegerte, og vi har aldri hatt større anledning til å påvirke fremtiden enn det vi har nå.

Som ung i dagens samfunn kan man veldig enkelt velge å skylde på det eksterne "presset" som årsak til at man ikke klarer å oppnå sine ønsker og mål. Tross alt, så er jo det selvfølgelig det enkleste – det mest behagelige. Da er det jo ikke oss selv det er noe galt med. Og samfunnet forstår jo dette, dessverre. Men når ble det slik at alt "press" vi unge opplever ikke kan anses om idealer? Personlig er noen av mine idealer å bli klokere, bli flinkere til å kommunisere og generelt bli en person som har anledning til å bidra til positiv utvikling der jeg er. Jeg opplever ikke dette som noe press, men som et bevisst valg om hva jeg skal velge å fokusere på.

For det er nettopp hva man velger å fokusere på, som også er bestemmende for hvor mye "press" man har på seg selv. Først og fremst handler det, etter min mening, om å erkjenne det faktum at man ikke har anledning til å være god i alt. Imidlertid har vi alltid mulighet til å utvikle oss, tilegne oss nye kunnskaper og ferdigheter. I stedet for å legge skylden på alle hindringene man står overfor, at det er samfunnet sin skyld at man ikke klarer å prestere på det nivået man ønsker, bør man heller fokusere på alle mulighetene man har og hvilke alternativer man har for å bli bedre, hvis man ønsker. Det er nemlig avgjørende at man selv ønsker å utvikle seg.

Det innledende sitatet har jeg hentet fra Jim Rohn, en av USAs mest fremtredende motivatorer og ledelsesstrateger de siste 40 årene. Sitatet er for mange mennesker velkjent, og det har en tydelig beskjed: det hele starter med en selv. Du har valgene til både å foreta nye handlinger eller å unnlate å foreta nye handlinger. Forholdene i samfunnet og omstendighetene for øvrig i livet kan man sjeldent endre, men man kan endre sine tanker og handlinger. Med det økende fokuset på "presset" unge møter, samt det faktum at mange gjemmer seg bak dette på grunn av frykt for ikke å innfri egne ambisjoner og mål, er sitatet høyaktuelt. Vi har anledning til å gjøre noe med de forholdene vi selv har kontroll over.

Grunnen til at jeg fremhever dette er primært av én grunn, nemlig at jeg mener man ikke skal benytte dette – langt på vei medieskapte "presset" – som en unnskyldning for ikke å våge å jage etter nye mål eller være ambisiøs i sine ønsker. Vær ambisiøs fordi du ønsker det, ikke fordi samfunnet forventer det. Du har anledning til å tilegne deg mer kunnskaper for å bedre dine resultater. Du har anledning til å trene opp dine kommunikasjonsevner hvis du ønsker å bli en bedre taler. Det handler ikke om at vi skal være gode i alt, men det handler heller ikke om at vi ikke skal strebe etter å være god i noe. Vi kan ikke forandre det faktum at mange unge opplever et "press", men vi kan alle ta ansvar for å bestemme i hvilken grad dette "presset" skal være avgjørende for våre valg, våre mål og våre liv.

Misforstå meg rett, jeg mener ikke at alle har en plikt til å strebe etter å bli best i noe – man må ønske det. Det jeg mener er at det ikke er sunt at dette mye omtalte "presset" blir en banal unnskyldning for at man ikke i det hele tatt forsøker å ta ansvar for egne valg, handlinger og muligheter. Fokuset i samfunnet er kun dreid mot utfordringer og et press vi unge møter i livet. Mitt spørsmål er: når skal det bli fokus på de mangfoldige mulighetene og de privilegiene vi unge har? Det hele starter med at vi erkjenner at vi ikke må være gode i alt, og at vi samtidig tar ansvar for våre egne valg. Ikke snakk om press, men snakk om idealer. Ikke fokuser på hva som er vanskelig for å oppnå dine mål, fokuser på hvilke handlinger du må foreta for å komme et skritt nærmere hva du ønsker. Bestem deg for hva som er et absolutt for deg, og glem hva som er "et burde" etter samfunnets oppfatning. Vær ukonvensjonell, våg å utforske nye veier, og kutt ut med dette behagelige selvbedraget om at det kun er samfunnets skyld for at du ikke er der du ønsker.

(Bilde hentet fra: https://www.google.no/search?q=skr%C3%A5blikk+p%C3%A5+samfunnet&espv=2&source=lnms&tbm=isch&sa=X&ved=0ahUKEwjKgNSO6azQAhXI1iwKHQTVBS8Q_AUICSgC&biw=1280&bih=615#imgrc=kmjry-qdm9IJ7M%3A)


Del på Facebook Del på Twitter Del på Google+