Et behagelig selvbedrag?

Publisert: 16.11.2016, 08:49

Når vi er deltakere i Talentjakten, er en av våre forpliktelser å publisere regelmessige blogginnlegg. Dette er en uvant arena for meg, og det stiller en del krav til både formidlingsevne og kreativitet - noe jeg fort har tatt for gitt. I mine øyne har vi som deltakere to mulige alternativer når vi skal bruke denne bloggplattformen, enten (i) å skrive om det alle andre skriver om eller (ii) våge å skrive om upopulære temaer som engasjerer, provoserer og skaper engajsement. Etter en rask innføring i bloggverdens historie, fremstod det hele som rimelig innlysende ved valg av strategi - engasjerer det ikke, er det ikke verdt å skrive om. Og hva engasjerer mer enn samfunnet vi lever i? Som jusstudent kunne det være nærliggende å skrive om jussen og alle dets fantastiske sider, men det ville blitt vanskelig å engasjere samtlige lesere. Derfor har jeg satset bredt. På bakgrunn av dette har jeg valgt å starte "blogg-ballet" med en spalte som vil frekventere hyppig på min side: "Skråblikk på samfunnet".

Skråblikk på samfunnet: Et behagelig selvbedrag?

“You must take personal responsibility. You cannot change the circumstances, the seasons, or the wind, but you can change yourself. That is something you have charge of.” – Jim Rohn

Det er mulig jeg ikke stiller meg i et populært lys med et slikt blogginnlegg som jeg tar sikte på denne gangen. Imidlertid er heller ikke det mitt primære siktemål. Temaet jeg skal skrive om er for mange sårt, for det handler nettopp om en form for kritisk selvrefleksjon. Noe som for mange kan fremstå som ubehagelig – for en retter jo fingeren mot en selv.

I dagens samfunn snakkes det til stadighet om "et press" blant unge. Dette "presset" kan diskuteres dag og natt, og jeg skal ikke si at noe slikt press ikke eksisterer, men jeg vil prøve å komme med noen kritiske bemerkninger. For jeg mener at dersom vi alle sammen skal skylde på dette evigvarende "presset" som grunnlag for at vi ikke klarer å gjennomføre våre ønsker og mål, mener jeg vi er på gal kurs som samfunn. Først og fremst gjelder dette for oss som er unge.

Etter min mening blir det naivt å tro at det ikke tidligere eksisterte et "press" blant unge i generasjonene før oss – om å prestere, bli bedre, bli smartere, bli noe. Dette er ikke noe nytt fenomen for vår generasjon, men det bør erkjennes at det har blitt forsterket gjennom medienes søkelys på alt vi unge står overfor. Tilsynelatende har vi så mange utfordringer og krav som stilles fra samfunnet at vi nærmest bør synes synd på oss selv. Vel, nå er det på tide at noen tar et oppgjør med dette forvrengte fokuset. Vi har muligheter, vi er privilegerte, og vi har aldri hatt større anledning til å påvirke fremtiden enn det vi har nå.

Som ung i dagens samfunn kan man veldig enkelt velge å skylde på det eksterne "presset" som årsak til at man ikke klarer å oppnå sine ønsker og mål. Tross alt, så er jo det selvfølgelig det enkleste – det mest behagelige. Da er det jo ikke oss selv det er noe galt med. Og samfunnet forstår jo dette, dessverre. Men når ble det slik at alt "press" vi unge opplever ikke kan anses om idealer? Personlig er noen av mine idealer å bli klokere, bli flinkere til å kommunisere og generelt bli en person som har anledning til å bidra til positiv utvikling der jeg er. Jeg opplever ikke dette som noe press, men som et bevisst valg om hva jeg skal velge å fokusere på.

For det er nettopp hva man velger å fokusere på, som også er bestemmende for hvor mye "press" man har på seg selv. Først og fremst handler det, etter min mening, om å erkjenne det faktum at man ikke har anledning til å være god i alt. Imidlertid har vi alltid mulighet til å utvikle oss, tilegne oss nye kunnskaper og ferdigheter. I stedet for å legge skylden på alle hindringene man står overfor, at det er samfunnet sin skyld at man ikke klarer å prestere på det nivået man ønsker, bør man heller fokusere på alle mulighetene man har og hvilke alternativer man har for å bli bedre, hvis man ønsker. Det er nemlig avgjørende at man selv ønsker å utvikle seg.

Det innledende sitatet har jeg hentet fra Jim Rohn, en av USAs mest fremtredende motivatorer og ledelsesstrateger de siste 40 årene. Sitatet er for mange mennesker velkjent, og det har en tydelig beskjed: det hele starter med en selv. Du har valgene til både å foreta nye handlinger eller å unnlate å foreta nye handlinger. Forholdene i samfunnet og omstendighetene for øvrig i livet kan man sjeldent endre, men man kan endre sine tanker og handlinger. Med det økende fokuset på "presset" unge møter, samt det faktum at mange gjemmer seg bak dette på grunn av frykt for ikke å innfri egne ambisjoner og mål, er sitatet høyaktuelt. Vi har anledning til å gjøre noe med de forholdene vi selv har kontroll over.

Grunnen til at jeg fremhever dette er primært av én grunn, nemlig at jeg mener man ikke skal benytte dette – langt på vei medieskapte "presset" – som en unnskyldning for ikke å våge å jage etter nye mål eller være ambisiøs i sine ønsker. Vær ambisiøs fordi du ønsker det, ikke fordi samfunnet forventer det. Du har anledning til å tilegne deg mer kunnskaper for å bedre dine resultater. Du har anledning til å trene opp dine kommunikasjonsevner hvis du ønsker å bli en bedre taler. Det handler ikke om at vi skal være gode i alt, men det handler heller ikke om at vi ikke skal strebe etter å være god i noe. Vi kan ikke forandre det faktum at mange unge opplever et "press", men vi kan alle ta ansvar for å bestemme i hvilken grad dette "presset" skal være avgjørende for våre valg, våre mål og våre liv.

Misforstå meg rett, jeg mener ikke at alle har en plikt til å strebe etter å bli best i noe – man må ønske det. Det jeg mener er at det ikke er sunt at dette mye omtalte "presset" blir en banal unnskyldning for at man ikke i det hele tatt forsøker å ta ansvar for egne valg, handlinger og muligheter. Fokuset i samfunnet er kun dreid mot utfordringer og et press vi unge møter i livet. Mitt spørsmål er: når skal det bli fokus på de mangfoldige mulighetene og de privilegiene vi unge har? Det hele starter med at vi erkjenner at vi ikke må være gode i alt, og at vi samtidig tar ansvar for våre egne valg. Ikke snakk om press, men snakk om idealer. Ikke fokuser på hva som er vanskelig for å oppnå dine mål, fokuser på hvilke handlinger du må foreta for å komme et skritt nærmere hva du ønsker. Bestem deg for hva som er et absolutt for deg, og glem hva som er "et burde" etter samfunnets oppfatning. Vær ukonvensjonell, våg å utforske nye veier, og kutt ut med dette behagelige selvbedraget om at det kun er samfunnets skyld for at du ikke er der du ønsker.

(Bilde hentet fra: https://www.google.no/search?q=skr%C3%A5blikk+p%C3%A5+samfunnet&espv=2&source=lnms&tbm=isch&sa=X&ved=0ahUKEwjKgNSO6azQAhXI1iwKHQTVBS8Q_AUICSgC&biw=1280&bih=615#imgrc=kmjry-qdm9IJ7M%3A)


Del på Facebook Del på Twitter Del på Google+


Odd Eyvind
18.11.2016, 14:54

Veldig bra, Benjamin.
Å skyldes på press innebærer for mange at de skylder på noe utenfra. Press er vel så mye de forventningene vi har til oss selv, og den forståelsen av andres forventninger som vi legger til grunn. Følgelig kan vi selv gjøre mye for å redusere dette presset - endre egne forventninger og endre vår oppfatning eller hvordan vi vil bry oss om andres forventninger.
Både ung og gammel må ta styringen og ansvaret i eget liv. Og i alle fall ikke skylde på andre.
Liker fra meg.
Takk, Benjamin


Benjamin
18.11.2016, 21:04

Tusen takk for hyggelig kommentar, Odd Eyvind.
Jeg er helt enig. Relativt sett er det lite vi kan gjøre noe med det rundt oss, annet enn å ta ansvar for hvordan vi velger å tenke, opptre og handle. En evig kamp om selvbevissthet og innsikt - ung og gammel likedan. Din kommentar settes stor pris på. Takk.
Benjamin