Jon Danielsen

Jon Danielsen





Mitt navn er Jon, og jeg er en golfball

Publisert: 29.01.2015, 20:10

Slik liker jeg å beskrive meg for andre mennesker. Jeg er 25 år - og har snart 10 år bak meg som fotograf. I tidlig ungdom hadde jeg hatt forsiden i nesten samtlige av landets aviser. Samtidig har jeg arbeidet for flere store norske aktører og prosjekter, spesielt på sørlandet men også landsdekkende både som fotograf og medhjelper for visuelle uttrykk. Og nå studererer jeg juss i Bergen. 

Hvorfor det spør mange meg. På videregående hadde jeg en kjærlighet for faget rettslære. Det handler ikke nødvendigvis om hvem som har rett og galt, men også ulike forståelser og oppfatninger. En av foreleserne på det juridiske fakultet i Bergen sa en gang "ordlyden, start for f**n i ordlyden". Dette er en av grunnstenene i den juridiske disiplinen. Hva folks persepsjon er av uttrykk og hvordan man baserer sine argumenter er viktig for jussens forståelse - og det grunner igjen ut i kommunikasjon. Jeg liker derfor både jussen faglig - men ser at det kan anvendes til mye mer enn bare juss.

En kort prat med Hans Geelmuyden, en av norges største guruer på kommunikasjon, gjorde mye med meg for 2 år siden. Han husker det sikkert ikke. Jeg husker det veldig godt. Det motiverte meg til å søke nye veier for å arbeide med noe jeg brenner for. Jeg regelrett klorer på døren til bedrifter som ønsker å arbeide med kreative løsninger for kommunikasjon utad og innad i bedrifter. Fordi jeg vil ha egenutvikling på området. Men kanskje viktigst av alt fordi jeg mener jeg bringer mye til bordet for bedriftens del også.

Da jeg sto foran panelet i finalerunden i Talentjakten sa jeg det rett ut; - "Talent? Jeg er ikke et talent!"

Dette mener jeg fortsatt. Jeg har erfaring i ung alder fra fotografering men jeg er ikke et talent. Jeg er ikke den flinkeste, og jeg vil ikke en gang kalle meg "en av de flinkeste". På jusstudiet er jeg heller ikke et talent. Jeg er ikke den flinkeste og kommer aldri til å bli en student med toppkarakterer - det krever et fokus for langt ned i bøkene enn det jeg mener er sunt på jusstudiet. 

Poenget mitt er at jeg allikevell jobber jeg ekstremt mye med meg selv. Det er gjort studier ved måling av IQ og resultater av evne, blant annet av nobelvinnere. Malcolm Gladwell viser mye av disse studiene gjennom sine bøker. Resultatet viser at det ikke handler om å være smartest, men smart nok. På et visst punkt er man smart nok og det er andre egenskaper som kommer til syne. Alt for mange på jusstudiet, og trolig andre studier, bukker under fordi de fikk en annen karakter en A - og derfor tror de er dumme. Resultatet er at de faller ut og blir motløse. De bruker mer tid på lesesalen uten nødvendigvis at det gir resultater. De glemmer venner og familie. Men viktigst av alt kanskje glemmer de at det finnes langt flere målbare egenskaper enn vitnemålet ditt ved endelig utdannelse.  Hva er det for en tankegang? Bedrifter flest vil ha de smarteste, men hvis de kun ser på vitnemålet kan dette fort bli gjennomsiktig. Jeg vil ihvertfall ikke jobbe for en bedrift som kun ser vitnemålet mitt, men ikke individet Jon og pakken han har å tilby.

Dette arbeider jeg med. Ved siden av studiet har jeg fortsatt et foretak for fotograferingen. Det hjelper min kreative side. Jeg jobber mye med branding av individer og bedrifter fordi man gjennom fotografiet kan formidle et budskap. Jeg har hatt flere verv som har hjulpet å utvikle meg som person, blant annet Springbrettet i Bergen. Jeg jobber også som dørvakt. Kanskje noe uventet - "det er jo bare kjøttnakker med minimalt med hjernekapasitet som er dørvakt". Det er ihvertfall stereotypen folk vil ha det til. For meg handler det derimot å være et servicemenneske - å løse problemer og ikke falle i fellen å bli betegnet som en "utkaster". Jeg har enda ikke vært i slåsskamp i jobben som dørvakt. Det tror jeg skyldes hvem jeg er. Jeg er også befal i Heimevernets innsatsstyrker noe som gir meg utvikling på langt større nivå enn mange tror - vi griller faktisk ikke pølser i skogen. 

"Om oppgaven er fotografering av Skilandslaget for sine sponsorer, bidra til de offisielle bildene av artister til Nobelprisen, ta bilder av Turid og Lars som gifter seg, lede lag gjennom Forsvaret, skrive ukentlige oppgaver på jussen eller forklare det nord-engelske, overtrente og lett aggressive Hells Angels medlemmet (og gjerne at jeg har fortennene i god behold etter det) at han må ta turen hjem er sånn sett irrelevant. For meg handler det om utvikling av individ på holdninger, moral, erfaring og kunnskap som er verdifullt. Dette er altså spesifikke oppgaver, men med stor overføringsverdi uavhengig arbeidsområde eller -ansvar."

De første golfballene som ble laget var helt runde. Etter å ha slått golfballene et par ganger merket man at de golfballene som hadde blitt slått et par ganger - de med et par hakk i seg - de gikk litt lenger. Dette har ført til at golfballene ser ut slik man kjenner de i dag. Med den klassiske ruglete overflaten.

Det er ok å tape noen ganger, men man kan ikke bli komfortabel med det. Man må reflektere og trekke sine egne slutninger av resultatet og søke forbedring. En partner i et kjent advokathus uttalte en gang: "vi avler ikke andreplasser". Vell, ok. Alle vil jo egentlig være flink, kanskje best i noe. Men livet er en utvikling hvor noen også må komme på andreplass først, for å så å komme på toppen. Ikke alle kan være "verdens beste" - og da må man kanskje søke andre veier.

Mitt navn er Jon, og jeg er en golfball. Jeg er ikke perfekt. Jeg har fått et par slag opp igjennom og på ingen måte sklidd igjennom livet på et bananskall. Men for en person med store ambisjoner allerede, kommer forhåpentligvis litt ufordring bare til å føre til at jeg når lenger her i livet. 

Mitt navn er Jon, og jeg er en golfball.

Jon Danielsen
Talent 2014/2015, jusstudent, fotograf og problemløser.
jon@jondanielsen.no
www.jondanielsen.no
+48259667


Del på Facebook Del på Twitter Del på Google+


Januar 2015