Kaja Skålnes Knudsen
Kaja Skålnes Knudsen

Kaja Skålnes Knudsen





Innlevering av masteroppgaven og klargjøring til forsvaring

Publisert: 07.06.2017, 14:15

Tid igjen: - 6 d   Sider skrevet: 93 av 80 (± 20)



Jeg har levert!

 Jeg kan ikke si annet enn at det var helt fantastisk å bli ferdig. Endelig tid til å slappe av, tenke på andre ting, rydde huset og ikke minst, sove.

Selve innleveringsdagen gikk ut på å stå opp tidlig (etter å ha sovet fire timer), rette noen siste småfeil, legge inn noen referanser jeg hadde oversett og se om tabeller var blitt splittet over flere sider. Selve dokumentet skal leveres som .pdf, så da måtte jeg også se over hele for å sjekke at konverteringen ikke tullet med noen av bildene. Til slutt var det å levere! Det var nesten et kapitel i seg selv. Jeg tror jeg åpenet dokumentet og sjekket innleveringsmappa syv ganger før jeg turte å konkludere med at den faktisk var levert. Til og med etter det gikk jeg og var litt usikker. Heldig som jeg er, så ringte faktisk hun som er ansvarlig for å sende oppgaven videre til meg rett etter fristen var gått ut, og bekreftet at ja, jeg hadde greid å levere. Dermed kunne jeg puste lettet ut.

Jeg leverte rundt tolv på dagen, så etter det tuslet jeg hjem i sola, med verdens størst smil om munnen. Endelig tid til å bare gå rolig, se på alt og alle rundt meg, og ikke trenge å rekke noe som helst. Helst hadde jeg mest lyst å bare rope til alle jeg møtte at jeg hadde levert masteroppgaven min, men det fikk holde med et smil.  

Føles fortsatt sånn om det var i går, men det næmer seg en uke siden nå. Jeg har hatt noen dager fri for å komme meg igjen. Hatt litt tid med venner som jeg ikke har sett på en evighet, vasket hus, sydd klær og bare slappet av i sola. I dag var det derimot på tide med arbeid igjen, for jeg er jo strengt talt ikke ferdig med masteren helt enda.

 Om litt over to uker skal jeg forsvare oppgaven min. Det går ut på å først å ha en halvtimes presentasjon av oppgaven, for så å bli spurt ut om den fra to sensorer (inter og ekstern). Jeg leste faktisk i reglementet at de kan holde på så lenge de måtte ønske, så kan vel innrømme at jeg gruer meg litt. Samtidig så er det jo dette jeg har drevet på med i over et år, så jeg har jo et godt utgangspunkt.

I første omgang så er det presentasjonen som står i fokus. Jeg skal nemlig ha prøveforelesning for gruppa mi allerede på fredag. Dermed er det bare å få klar en presentasjon så fort som mulig slik at den kan øves på før fredag. Jeg tenker at jo bedre forberedet jeg er, jo mer vil jeg få ut av tilbakemeldingene jeg får.

 


Del på Facebook Del på Twitter Del på Google+

En uke til masterinnlevering!

Publisert: 25.05.2017, 09:36

 

Tid igjen: 7 d   Sider skrevet: 75 av 80 (± 20)


I dag er det en uke igjen til innlevering av masteroppgaven min og jeg tenkte jeg skulle komme med noe spennende å skrive om. Det har vist seg å ikke være så lett, for jeg har allerede strøket ut forsøkene mine flere ganger. Jeg tror ikke hodet mitt fungerer til andre oppgaver enn å diskutere celledød eller hvordan forskjellige analysemaskiner fungerer.

Å sitte hele dager og kvelder, og bare skrive på oppgaven min gjøre noe med meg. Føler jeg kanskje holder på å bli gammel. Jeg har for eksempel begynt å få vondt i nakken og skuldrene fordi jeg sitter så mye stille. Du vet sånne problemer voksne har. Og i går var det rett før jeg skjelte ut noen studenter på datarommet fordi de ikke ryddet opp kaffekoppene etter seg. Det er også sånt voksne gjør.

Jeg sitter på datarommet fordi min PC gikk klikk for noen uker siden, så jeg har ikke word. Det har egentlig godt veldig fint til nå. Jeg har funnet meg min faste plass. Jeg blir tvunget til å gå hjem klokka syv å spise middag, for da stenger de. Dessuten kommer det noen regelmessig og vasker tastaturene, det gjør de ikke på datarommet på realfagbygget. Der ser det ut sånn om det er dødd en katt på tastaturet. Problemet nå er bare at eksamensperioden har startet, så det en gang fredelige datarommet blir mer og mer okkupert for hver dag.

Det er derfor helt perfekt at jeg de neste fire dagene har fått låne min veileder sitt kontor. Her kan jeg sitte helt for meg selv. Ikke at det er noen andre her i dag da uansett, det er vist helligdag. For alle andre enn studenter altså. Og tydeligvis phd-er også, for nå kom det akkurat en inn. Forskelivet på godt og vondt. Man kan strukturere dagene sine som man vil, heeeelt til man har et forsøk som krever at man må komme inn på helligdager eller helger for å jobbe.

Uansett. Da vet dere det. Det går greit med skrivingen, men litt verre med helsen og psyken.

 

Dette blir forresten siste innlegg før jeg skal levere. Må prioritere å få akkurat riktig størrelse på tallene på x-aksen i den ene figuren nemlig.

 


Del på Facebook Del på Twitter Del på Google+

Mareritt og skrivestress

Publisert: 14.05.2017, 10:17

 

Tid igjen: 17 d   Sider skrevet: 63 av 80 (± 20)


Denne nedtellingen jeg har øverst på hvert innlegg er helt forferdelig! Det er bare 17 dager igjen! Det beygnner å stresse meg. Jeg er ikke ferdig med innledningen, resultat eller konklusjon... Men jeg har gjort mye på dem altså, men fortsatt.

 

Det skrives med andre ord hele dagen og kvelden for tiden. Jeg har funnet meg et fint lite hjørne på datarommet på biblioteket hvor konsentrasjonen min er på topp. Her har jeg en god stol å sitte i, og en maskin med word. For ja, min maskin er oppe å går igjen etter tre uker med trøbbel, men nå uten word, dvs uten et program som lager alle figurene mine slik jeg vil at de skal være. Heldigvis har jeg ordnet en løsning på det da, så det går fint.

 

Eller har jeg hatt et nytt mareritt om arbeidet mitt igjen. Tidligere hadde jeg et hvor alle forsøkene mine gikk i dass (på den tiden gjorde de det jo og). Nå gjaldt det grafer som endret seg, ble ødelagt og måtte lages på nytt mange ganger siden de bare ble endret. Dette har og skjedd... Uff, jeg gleder meg til å bli ferdig jeg.

 

Så bortsett fra litt beskymringer rundt tiden og hatet på grafer går det faktisk ganske greit. Jeg trives med å sitte å skrive på oppgaven min. Se arbeidet mitt bli systematisert og diskutert. Hadde jeg bare sluppet å jobbe med dette 12 timer om dagen.

 

Humøret er likevel godt så jeg skal få til dette. Jeg velger derfor å tenke som Pippi når det kommer til oppgaven min:

Bildet hentet fra p4.no


Del på Facebook Del på Twitter Del på Google+

Nå gjenstår det bare å skrive oppgaven

Publisert: 07.05.2017, 08:30

Tid igjen: 25 d   Sider skrevet: 47 av 80 (± 20)


Jeg er nå ferdig med alle forsøkene mine!!

Det er nå over tre uker igjen, og resten av tiden skal gå med på å skrive og skrive og skrive. Allerede i kveld har jeg en frist for å levere resultatene mine til veileder, så helg er midlertidg tatt ut av vokabularet mitt. Spesielt når PC-en min klikket mer, og store deler av fredag og lørdagen gikk bort på å prøve å fikse den. Nå er den helt ok og arbeidet er i gang for fullt.

Så, hvordan gikk forsøkene i masteren min egentlig? Helt ærlig er jeg litt skuffa over at det aller siste forsøket mitt ikke gikk bra. Det skulle si noe om hvilken av mine to metoder for å fylle liposomer (fettkuler) med legemiddel som var best, men det gikk ikke. Dermed blir det nok ikke noen bastant konklusjon på akkurat det i oppgaven min, men jeg har funnet ut av masse annet, så får være fornøyd med det. Alle vil ha en god historie i oppgaven sin, en med en god slutt som fenger sensorene, men når sant skal sies skjer ofte ikke det. Forskning er ikke plankekjøring.

På den andre siden har jeg lært utrolig mye i løpet av oppgaven min. Mange nye forskningsmetoder og analyser, om viktigheten av godt samspill i forskningsgruppa og mellom forskningsgrupper, det faglige bak hvert forsøk og ikke minst det å tåle og ikke få til ting på første forsøk (eller andre, eller tredje eller sjette for den saks skyld). Anbefales på det sterkeste :)

 

Til noe helt annet. Etter å ha sett igjennom telefonene min for bilder til dette innlegget innser jeg hvor mange bilder jeg har av utstyr og kjemikalier. Alt jeg har brukt i forsøkene mine må oppgies i oppgaven, og da også leverandøren og landet de er kjøpt fra. Dermed ser albumet mitt slik som på bildet under innimellom selfier, blomsterbilder og matbilder.

 

Nesten blitt profesjonell på å takle motgang. Dette er når jeg innser at det ikke er noe mer å gjøre for å redde siste forsøk.


Del på Facebook Del på Twitter Del på Google+

Bare en måned igjen til innlevering!

Publisert: 30.04.2017, 16:55

Tid igjen: 1 mnd og 1 d    Sider skrevet: 43 av 80 (± 20)


En måned igjen!

 

Den siste uka har vært bra. Jeg har fått gode resultater på lab. Og det på første forsøk! De av dere som har fulgt meg litt nå vet at det stort sett aldri er tilfellet. Så selv om akkurat det har vært utrolig fint, sånn i og med at jeg snart må levere, så er det faktisk ikke ukas høydepunkt. Det er nemlig at jeg har bare to forsøk igjen, så er jeg ferdig på lab. Jeg kan endelig se slutten på labarbeidet mitt! Dermed kan jeg endelig få lov til å bare fokusere på skrivingen. For missforstå meg rett, jeg trives nok best med labarbeidet, men tiden renner fort ut. Dessuten er det fint å vite nøyaktig hva som er oppgavene nå den siste uka.

 

Fram til nå har planen i forhold til forsøk vært at jeg skulle gjøre oppgave A, også B også C også D. Men så fungerte ikke A, dermed måtte jeg prøve å finne andre løsninger, og A ble til A1, A2, A3 og A4. Da jeg endelig kunne begynne med oppgave B så var det selvfølgelig en maskin som var ødelagt, så B ble satt på vent og jeg begynte heller å jobbe med oppgave C enn så lenge. At jeg i det hele tatt har kommet meg til D er jo nesten utrolig.

 

Med andre ord. Jeg har hatt en plan hele veien, men så har teori og prakis ikke stemt overens. Dermed har planen endret seg hele tiden, og jeg har tidvis ikke visst hva jeg skal gjøre før jeg har møtt opp på lab og fått veiledning. Derfor er det behagelig og endelig ha full kontroll, vite hva jeg skal gjøre og å kunne se enden av tunnelen. Blir rett og slett fint å snart være ferdig.

 

Ja, bortsett fra skrivingen da. Der er det mer enn nok å gjøre. Riktignok gleder jeg meg litt da. Blir fint å få lov til å sette meg ned og bare skrive over lengre perioder, i stedet for å skrive mellom forsøk. Få inn alle resultatene mine i et dokument. Diskutere hva som har fungert og ikke. Og ikke minst hva som bør gjøres videre. En måned igjen.

 

Også er det forsvaring da. Det blir litt skumelt.


Del på Facebook Del på Twitter Del på Google+

Oppskriften til ekstra stress

Publisert: 23.04.2017, 14:23

Akkurat nå har jeg mest lyst til å kaste hele datamaskinen min i veggen, hoppe på den, skyte den noen ganger, drukne den, også, miljøvennlig som jeg er, levere den til gjennvinning. Problemet er nemlig at alt går treigt. Hver lille opperasjon som krever at noe lagres og huskes bruker maskinen flere minutter på å gjøre. Som å skrive dette innlegget for eksempel. Det har tatt meg en time lengre enn nødvendig. 

De siste dagene har jeg jobbet med å få oversikt over alle resultatene mine. Se over alle utregninger, over avvik og å lage diagrammer. Da er det ikke noe bedre enn treig PC og excel som klikker ved enhver operasjon. På et tidspunkt tok det meg tre forsøk å endre navnet på en graf. Tre forsøk som gjorde av PC-en måtte tenke fem minutter hver gang. Tre forsøk hvor jeg selvfølgelig greide å dobbelklikke på overskriften, vente fem minutter på at noe skjer, for så å få opp formateringsvinduet… Frustrasjonen var tilstede for å si det mildt.

Dette fortsatte i to timer før jeg ga opp. Presentasjonen jeg skulle lage fikk vente til morgenen etter. Løsningen da ble å ta screenshoot av alle grafene jeg trenkte. Jeg ga opp å sette på riktige akse-benevninger og navn. Fire timer på å prøve å lage en presentasjon uten å komme noen vei gjør at man gir litt opp. Heldigivs var det bare en uformell presentasjon til forskningsgruppa.

Jeg har innsett at i denne farten her kan jeg bare glemme å levere i tide. Dermed har jeg satt i gang prosjekt opprydning som skjer i skrivende stund. Datamaskinen er renset for alle unødvendige filer som tar plass. Jeg har lagd et nytt, oversiktelig og ikke-koblet excel-dokument som oppsumerer alle forsøkene mine. Det viser seg nemlig at alt går enda treigere (om det i det hele tatt er mulig) når hvert dokument er knyttet til minst et annet dokument. Jeg oppdaterte også microsoft office, skrudde av og på maskinen, hoppet rundt datamaskinen, skrek uforståelige ord, kastet krydder og tente røkelse. Jeg trenger bare at denne skranglekassa av en maskin fungerer ut masteroppgaven min. Det er alt jeg ber om.

Burde kanskje ha ryddet opp for lenge siden, slik at jeg hadde sluppet dette. Men etterpåklokskap hjelper lite her. Nå er det hvert fall gjort og forhåpentligvis får jeg lagd en litt finere presentasjon til framføringen jeg skal ha på tirsdag. Den er for kjemigruppa og de gruppemøtene har jeg ikke deltatt i. Da tenker jeg det er greit å gi et litt bedre inntrykk en den presentasjonen min gruppe fikk...
 

Ellers er det jobbing fra morgen til kveld for min del. Forsøk på dagene og analysering på kveldene. Ja, og ikke glem å ta med ventetiden jeg bruker på denne maskinen. Har tatt meg en evighet å skrive dette innlegget også, så helt frisk er den ikke enda. Fikk ikke til å laste opp bilder til dette innlegget heller. Beklager det. 


Del på Facebook Del på Twitter Del på Google+

Påskeferie med pelsdyrkos og celletelling

Publisert: 16.04.2017, 11:08

Tid igjen: 1 mnd og 15 d    Sider skrevet: 39 av 80 (± 20)


 

Denne uka som har vært har jeg trosset veileder sin anbefaling ved å ta meg påskeferie. Eller, ferie i den forstand at jeg fortsatt har stått opp tidlig og skrevet på oppgaven hver dag, men med oftere og lengre pauser enn normalt. Og et stort inntak av mat. Det er nok det nærmeste jeg kunne kommet ferie seks uker før innlevering.

 

Så, hva gjør man før man skal ha ”hjemmekontor” en uke? Lager en liste så klart!

 

1.     Skaffe barnevakt til cellene

2.     Samle mest mulig data som må behandles fra analysemaskiner på minnepenn

3.     Pakke datamaskin og forsøksbok (dagbok for alt jeg gjør på laberatoriumet)

4.     Løpe fra laben og ikke se seg tilbake

 

Alt ble utført med glans og plutselig befant jeg meg på en gård på Jæren. Her har jeg altså skrevet litt resultater, lagd mange figurer og telt celler (tok bilde av dem, i stedet for å telle dem ved mikroskopet). Også har jeg hatt pauser da. Mange pauser. Kanskje litt for mange…

Du vet når du bare skal ta ti minutter pause, også blir det plutselig en halvtime? Vel, kort fortalt er det hele påskeferien min oppsummert. Det er nemlig ikke til å stikke under en stol at jeg synes det er litt gøyere å kose med pelsdyr enn det er å telle hvor mange celler som har dødd. Cellene er merkelig nok ikke like responderende og spennende å kose med. Litt sånn som fisk. I tillegg var jo dette også bare bilder, så ja, sier seg selv at det ikke er mega kult.  

 

Til tross for litt mindre arbeid denne uka enn hva jeg kanskje burde gjort, så har jeg en god nyhet. Jeg har sluttet å drømme om lab-arbeid! Ingen mareritt om synteser som ikke fungerer eller celler som bare dør. Det er herlig. Så kanskje det ikke var helt dumt med en liten ferie nå, sånn før innspurten. De kommer sikkert tilbake igjen da. Regner ikke akkurat med at de neste seks ukene bare blir kos og korte dager.

 

I tillegg tror jeg trygt vi kan si jeg har fylt opp lagrene for kos med pelsdyr. Selv om de tømmes veldig fort da. Jeg har kost så mye med små lam, en superkosekatt og ikke minst kalver. Eller mest, en bestemt kalv, nemlig Petra. Jeg vet ikke helt om hun fortsatt er kalv da, hun blir ett år til sommeren og har blitt feit og stor siden sist jeg så henne. Men har litt å gå på før hun skal gå med kvigene da. Da Petra ble født i fjor sommer fikk moren melkefeber. Det førte til at jeg ga Petra melk på flaske de første ukene, fram til moren ble frisk igjen. Siden det har jeg gått inn for at Petra skal bli en koseku. Det ultimate hadde jo vært om hun kom løpende når jeg ropte på henne. Det hadde vært kult. Foreløpig går det ganske bra. I løpet av uka jeg har vært her tillater hun mer og mer kos. Så da er det bare å krysse fingrene for at hun husker meg igjen når jeg kommer tilbake til sommeren.

 

Fram til da har jeg nok å ta meg til med skriving og forsøk, så om noen timer sitter jeg og samboer på bussen mot Bergen igjen. Og det første jeg skal gjøre når vi kommer hjem? Jo, sjekke om cellene har det fint så klart. 


Del på Facebook Del på Twitter Del på Google+

Innspurt

Publisert: 02.04.2017, 12:35

 

Tid igjen: 1 mnd og 29 d    Sider skrevet: 31 av 80 (± 20)


 

To måneder igjen!

 

Det gikk opp for meg denne uka hvor lite tid jeg har igjen med forsøk før jeg skal levere. Det er så mye jeg gjerne vil få gjort! For selv om jeg vet at det å lage et nytt legemiddel ikke er gjort på et år, så har jeg jo lyst å komme lengst mulig. Få så mange resultat og svar som mulig. Det er noe med det å måtte gi fra seg arbeidet som man vet ikke er ferdig.

 

Det er klart at i løpet av en masteroppgave er det ikke meningen at jeg skal ha løst alle verdensproblemer. ”Bare” det å lage et legemiddel og få det ut på markedet tar ofte 15 år, så min oppgave er bare en liten brikke i arbeidet. Men fortsatt, man blir jo litt engasjert i det man jobber med da, og vil jo helst finne ut mest mulig på den tiden man har fått.

 

Nå som tiden renner ut alt for fort, kjenner jeg altså på denne følelsen mer og mer. Det å ikke få tid til alle de forskjellige prøvene og forsøkene jeg har lyst til. Dette er jeg heldigvis ikke alene om.

 

Jeg har sett flere masterstudenter sitte på laboratoriet rett før innleveringsfristen for å gjøre bare det ene siste forsøket. Et siste lite håp om å kunne trekke enda en konklusjon i masteroppgavene. Bygge den ut bare litt til. Eller kanskje til og med kunne komme med en helt konkret og bastant løsning på problemstillingen de har hatt. Hvem vil vel ikke det?

 

Ønsket om å lykkes. Om å ha en fin historie å fortelle til sensor under forsvaring av oppgaven. Det er klart det føles bedre å kunne stå der å si at ja, jeg fant faktisk en løsning på problemet jeg har jobbet med. Da har man satt de to strekene under svaret og kan levere med stolthet. Men realiteten er at forskning går sakte, skal være nøye og ikke minst er uforutsigbar. For en masterstudent betyr det ofte at hovedproblemet kanskje ikke blir løst. Historien man forteller til slutt har ikke sin endelige slutt der, den har kanskje bare så vidt begynt. Det er klart det er frustrerende, men er bare å akseptere. Man har gjort det man kunne på tiden man fikk, noe mer kan ikke kreves fra verken sensor, veileder eller masterstudenten selv. Uansett hvor mye man vil.

 

For mitt tilfelle betyr det at mine siste måneder kommer til å bli fokusert på løse to hovedproblemer, så får resten bare være. Heldigvis er disse problemene ganske interessante i seg selv. Jeg skal endelig få bruke molekylet jeg har brukt så mange måneder på å lage i videre forsøk, noe jeg er glad for at jeg rekker før innlevering. Det er jo masse forsøk jeg gjerne skulle gjort i tillegg, men det er vel bare å aksepter at det er det ikke tid til. Noe sier meg at det er derfor mange fortsetter på doktorgrad. 


Del på Facebook Del på Twitter Del på Google+

Ikke helt som planlagt...

Publisert: 26.03.2017, 10:44

Tid igjen: 2 mnd og 5 d    Sider skrevet: 31 av 80 (± 20)


Først av alt: forrige uke. Klageuke til tusen ettersom ting ikke gikk helt min vei med både syntesen min og cellene mine. Dette har heldigvis ordnet seg, og etter planen skulle jeg hatt celleforsøk over helgen og allerede prøvd en ny syntesemåte. Hva har jeg gjort? Ligget på sofaen…

 

Dette innlegget skulle jo egentlig være litt mer oppløftende og fint i forhold til forrige. Ting skulle ha ordnet seg. Jeg skulle være på rett spor igjen. Det er jo tross alt snart bare to måneder igjen til innlevering! Men så skjedde livet.
 

På torsdag var jeg å klatret, slik jeg er hver torsdag. Eller buldret (klatring i lave vegger over madrass, ingen sikring). Jeg hadde greid mye  på en ny rute, var skikkelig fornøyd og fått tatt meg ut fysisk. Resten av kvelden var satt av til middag og presentasjonslaging til gruppemøtet dagen etter. Det skjedde ikke. I stedet for brukte jeg kvelden på legevakten.

 

Siste rute jeg skulle klatre endte nemlig med at jeg falt ned. Det pleier å skje ganske ofte, så ikke så dramatisk. Men denne gangen falt jeg rett på den ene foten min som forstuet seg kraftig. Så der lå jeg da. Hylgråt som en liten unge, og skremte vettet av ungene som faktisk var der. Ikke så tøff i trynet.

 

Hell i uhell, ingen brudd.

 

Fredag morgen kaver jeg meg av sted. Dette til tross for et iherdig forsøk den natta i å rasere badet. Jeg lente meg nemlig på en glassplate som falt i gulvets om gjorde at jeg selvfølgelig tråkket på den vonde foten (mer gråting). På lab skulle jeg uansett smerter. Dette skulle gå fint.

 

Erfaring nummer en med krykker: det er tungt, går treigt og man blir svett.

 

Planen var å gjøre celleforsøket mitt til tross for helsen. Det skulle jo gå greit, det var ikke så mye gåing, mest sitting. Jeg ga opp med en gang. Det å hinke rundt med løsninger og cellebrett ble rett og slett for dumt og derfor utsatt til mandag. Det samme gjaldt resten av syntesearbeidet mitt på kjemisk.

 

Det fikk holde med å møte opp på gruppemøtet og å splitte noen celler. Etter det gjaldt det å kave seg tilbake til bussen og hjem til sofaen.

 

Erfaring nummer to med krykker: du får blemmer på hendene og støle skuldre etter mye bruk. Det er med andre ord ikke så gøy som det ser ut til.

 

Så her har jeg ligget siden. I følge legen skal jeg  begynne å gå på foten i dag. Jeg ser ikke helt hvordan det skal gå. Første bekymring etter jeg falt var hvordan jeg skulle sykle til laben dagen etter. Fascinerende hvordan prioriteringen er jobb framfor helse. Heldigvis for helsas skyld har det, litt ufrivllig, blitt byttet om på nå.

 


Del på Facebook Del på Twitter Del på Google+

Mystisk pulver og bakterieinnfeksjon

Publisert: 19.03.2017, 10:27

Tid igjen: 2 mnd og 12 d    Sider skrevet: 31 av 80 (± 20)


 

Denne uken har gått.. sånn passe dårlig, vil jeg oppsummere med. Altså, i forhold til masterarbeid. Jeg har prøvd å lage molekylet jeg vil ha på en litt annen måte, og endte opp med et hvitt pulver jeg håper skal være det. Dessverre fikk jeg ikke testet det, for først var det opptatt på analysemaskinen (massespektrometer), så ble det ledig, men rett før jeg skulle bruke den da ble den ødelagt. Perfekt.

Så samtidig som jeg ventet på at den skal bli i orden igjen, tenkte jeg å begynne med celleforsøk, men også der går det ikke helt veien. Det ser nemlig ut til at cellene mine har fått bakterieinfeksjon. Jeg er ikke helt sikker, men det er hvert fall det google sier. Riktig nok sier også google med jevne mellomrom at jeg har blodpropp, kreft og er gravid, så jeg stoler ikke helt blindt på det. Dermed blir det å høre med de litt mer erfarne på mandag, men sånn det ser ut nå går alle cellene i den cellelinja i søppelet og jeg må starte på nytt.

Heldigvis har det skjedd noe annet bra på cellefronten da. Jeg har tatt opp nye celler fra fryseren og de ser faktisk ut til å trives! Disse har jeg prøvd på før, men de har ikke villet vokse og formere seg, så nå prøver jeg altså på nytt. Merker jeg spent på å se hvordan det går med dem i morgen.


 

Cellene jeg har er forresten forskjellige kreftceller som jeg tester kreftmedisinen ut på. Skal se om den versjonen jeg har lagd er bedre enn den som finnes på markedet i dag. Foreløpig ser det positivt ut, men mange flere tester må til, så merker den lille tiden jeg har igjen før innlevering begynner å stresse meg.


Del på Facebook Del på Twitter Del på Google+

Naivt blikk

Publisert: 12.03.2017, 13:11

Tid igjen: 2 mnd og 19 d    Sider skrevet: 30 av 80 (± 20)


 

Illustrasjon av Jukselapp 

 

“Kan du løfte meg?” Han ser forventningsfullt på meg. De siste timene har gått bort til å løfte nevøen min på fire år opp i lufta og svinge han rundt og rundt. Noen ganger også opp-ned. “Ikke akkurat nå, nå skal vi lage lunsj.” “Du er supersterk du tante”. “Jepp”. Det er ingenting feil med å bli kalt det. Jeg merker at jeg tar det faktisk til meg, i hans øyne er jeg supersterk. “Kan du løfte et bord helt alene?” “Stuebordet tror jeg, men kanskje ikke kjøkkenbordet. Det må jeg ha hjelp til.” “Jeg tror du får det til. Jeg tror du får til å kanskje løfte en hel bil over hodet!”. Greit da, kanskje ikke så supersterk. “Det tror jeg nok ikke!” ler jeg. “Men et helt hus da? Eller hele jordkloden?”

 

Det er et naivt blikk barn har på voksne. De tilegner oss flere egenskaper og krefter som om det er en selvfølge. Klart kan voksne løfte biler, svare på alle spørsmål i verden og  fikse alt som er ødelagt. Dette blikket er noe jeg til dels har tatt med meg videre også. Nå er generelt voksne byttet ut med arbeidsgivere, ledere og talenter. Folk som har oppnådd gode stillinger og utført store prosjekter på samme tid som jeg bare har studert. Dette kan være alt fra sangstjerne som er 10 år yngre enn meg til dyktige forretningsfolk som er 20 år eldre enn meg. Jeg tilegner dem overmenneskelige egenskaper og ærefrykt.

 

Jeg har også til dels opplevd det litt selv og når jeg snakker om studiene mine (ref. bildet øverst).  Mange oppfører seg med en gang som om jeg er supersmart, kan lage de mest utrolige ting og at de selv ikke en gang har sjans til å forstå hva jeg driver med. Det kan jeg avkrefte først som sist. Mitt studie er ikke noe vanskeligere enn andre, men, som alle andre studier, krever det at du er interessert i å lære om det. Enkelt som det.

 

I forhold til min ærefrykt ovenfor andre har jeg heldigvis, sånn som min nevø også, begynt å innse hvor menneskelig også disse flinke menneskene er. At dette er flinke folk som har jobbet hardt og lyktes, ja. Men de er også folk som oss andre, som spiser, må ha søvn, har måttet løpe etter bussen, knust glass ved uhell, slått seg, feilet og rett og slett bare vært og er menneskelige. Det er godt å vite. Spesielt når jeg, etter fullført master, vil ha en periode hvor jeg vil møte flere og flere av disse menneskene. Da skal jeg huske å minne meg selv på at verken jeg eller dem kan løfte et hus helt alene.

 

Likevel kunne jeg kanskje ønsket at min nevø hadde holdt seg naiv litt lengre. Nå har han, i en alder av fem, begynt å kommentere på hvordan jeg gjør ting. Som den gangen jeg ikke fikk start på min bror sin bil ved første forsøk. Da kom det høyt og tydelig fra baksetet ”Det er ikke sånn pappa gjør det. Du gjør det feil.”.


Del på Facebook Del på Twitter Del på Google+

Fantasiløs

Publisert: 04.03.2017, 16:07

Tid igjen: 2 mnd og 26 d    Sider skrevet: 29 av 80(±20)


 

 

Skrive skrive skrive. Har absolutt ingen fantasi denne søndagen her jeg.  

Det er meningen å oppdatere dere hver uke på hvordan det går med masteren min, men hva med når ingenting skjer? Det vil si, når ingenting kult skjer... Denne uka har jeg vært på kjemisk institutt og prøvd å lage og rense et stoff. Det gikk ikke. Også har jeg vært på klinisk institutt og sett på cellene mine, og der går det heller ikke bra. Den ene typen av cellene (jeg tinte opp to forskjellige kreftceller for en måned siden, les mer HER) vil ikke dele seg og har muligens en bakterieinfeksjon. Dermed må jeg prøve på nytt også der.

Så ikke noen kul oppdatering fra min side. Det putrer og går, tiden telles ned og snart er det innlevering. Merker jeg blir mindre og mindre glad i min egen nedtelling til innlevering. Tiden går så fort! Men men, jeg får se på det som motivasjon til å jobbe bra den siste tiden også. før jeg vet ordet av det er jeg plutselig ferdig med 18 år skolegang, det er ganske kult å tenke på. 

En ting som går litt bra på lab da, eller jeg håper det, er et holdbarhetsforsøk som jeg holder på med. Den siste tiden har jeg analysert alle liposomene (kulene med cellegift i) en måned etter jeg har lagd dem. Dette for å se om noe av cellegiften lekker ut av dem når de står over tid. Målet er jo selvfølgelig at de ikke skal gjøre det, slik at selve medikamentet tåler å bli oppbevart over tiden. Så på fredag ble det siste forsøket gjort, og i morgen skal jeg analysere og regne ut all dataen jeg har samlet opp. Merker jeg er spent på om de har holdt seg bra eller ikke. 
 

Med andre ord ikke den mest spennende og fantasirike oppdateringen fra min side, skal komme tilbake sterkere neste helg (da er det forresten samling i Oslo med Talentjakten!). Om det er noen spørsmål til hva jeg driver med på lab eller annet så bare spør! Jeg lover å ikke bite ;)


Del på Facebook Del på Twitter Del på Google+

Å ha med bestemor på vors

Publisert: 26.02.2017, 10:17

Tid igjen: 3 mnd og 4 d     Sider skrevet: 30 av 80(±20)


 

Om man blander to ting som for seg selv er gode, vil de ikke nødvendigvis mikse godt. Sjokolade og majones, hund og sofa, bestemor og jentevors. Det er litt sånn jeg har følte det angående masteroppgaven min i det siste. Mye knoting med å få kjemidelen av oppgaven inn i biologiformat (de er selvfølgelig ulike) og omvendt.

Jeg tror jeg har prøvd hvert fall tre forskjellige måter å skrive på. Noe som fører til utrykket på bildet og mulig et litt forstyrret sinn. Jeg har gitt bestemor litt mer ungdommelige klær og lagt til gamle power-sanger i spillelista. Kunne blitt bra vors det. Hadde det ikke vært for at ingen har lyst til å se en bestemor med lårkort skjørt og utringingen til en 20-åring. Noen ting fungerer bare ikke. Tankevekkeren her er at jeg tror en bestemor hadde holdt ut lenger enn meg, de damene sover jo nesten ikke.

Heldigvis finnes det råd. Denne uka satt jeg meg ned i møte med begge veilederne mine (biologi og kjemi) og kom fram til en middelvei. Riktignok etter litt fram og tilbake, utskriving av eksempel-artikkel og spørrende blikk i alle retninger. Greit da, mest spørrende blikk fra meg. Det er litt nervepirrende og skummelt å sitte med ikke bare en, men to voksne forskere for å diskutere den lefsa av en tekst jeg har. Heldigvis er de begge veldig greie og jeg fikk spurt om alle mine rare spørsmål.

Tilbake til teksten. Det viser seg at jeg ikke er den første til å blande kjemi og biologi, så det hjalp litt å se på andre artikler. Men bare litt, for i motsetning til en artikkel, hvor de bare tar med det som fungerte og er spennende, så tar en masteroppgave med alt. ALT! Det er for å vise at man faktisk har brukt tiden på noe det siste året, selv om det nødvendigvis ikke fungerte. Derfor blir også formatet litt annerledes. Heldigvis lot også det seg løse.

Mine to deler blir nå skrevet separat. Stort sett på hver sin måte, men med noen komprimer mellom seg. Så da er det jo bare for meg å skrive om en fjerde gang da, men denne gangen blir det bra.  Håper hvert fall det. Dette er forresten også grunnen til at sidetallet på oppgaven ikke har gått noe opp denne uka. Alt som skrives og jobbes med nå er rettinger i allerede skrevet tekst. Har heldigvis enda en god stund igjen, så det er godt. Og ikke minst mange forsøk som skal skrives om som jeg ikke har gjort enda en gang. Merker jeg er spent på hvordan dette går.

Men hva med bestemor på jentevors da? Jo, jeg får vel konkludere med at hun er invitert hun. Klærne sine skal hun få å beholde, men kanskje hun kan få noen nye øredobber eller en liten oppdatering av håret? Også tror jeg vi unge bare har godt av å høre litt eldre sanger av og til.
 

Må forresten bare avslutte med bildet av den beste mailen jeg har fått denne uka. Nei vent, denne måneden. Minst.  For å si det sånn, angrer ikke et sekund på valg av oppgave og forskergruppe :) 


 


Del på Facebook Del på Twitter Del på Google+

Stol på egen kunnskap

Publisert: 19.02.2017, 13:09

Tid igjen: 3 mnd og 11 d    Sider skrevet: 30 av 80(±20)


 

”Stillheten er trykkende. Ikke en person sier noe, og samtlige studenter sitter å stirrer ned i pulten eller ut av vinduet. Det har gått ett minutt siden foreleser stilte spørsmålet. Ingen har gjort et forsøk i å svare han. Det går to minutt. Tre minutt. Foreleser ser spørrende på hver og en av oss. Han gir seg ikke. Fire minutt. Jeg dytter bort i hun ved siden av meg. Hun smarte som nesten alltid kan svaret. Hun forblir stille. Fem minutt. Vår foreleser er ekstremt tålmodig.

Nå kan en av tre ting skje: foreleser gir opp, blir snurt og svarer på spørsmålet selv, han begynner å spørre folk direkte eller en student svarer. Om første senario skjer kan jeg kjenne på skammen over å ikke ha turt å svare, over å ha skuffet foreleseren. Begynner han derimot å spørre ut oss er det verre. Vi er bare syv stykk i forelesningen, sjansen for å bli spurt er skremmende høy. Det beste for oss alle er om senario tre skjer. Det gjør det og denne gangen. En student svarer faktisk og jeg puster lettet ut. ”

 

Dette har vært en typisk hendelse opp igjennom undervisninger helt siden barneskolen. Riktig nok var man mye flinkere til å stole på seg selv når man var yngre. Konsekvenstenkingen var ikke like sterk, så det var sjeldent man tenkte på hva som kunne skje om man svarte feil. Så blir man eldre og mer bevisst på hvordan andre opplever deg. Det forventes også mer jo lenger opp i utdanningen man kommer, noe som er rettferdig. Man har jo tross alt utviklet seg og lært mer om fagene, klart man skal kunne svare på flere kompliserte spørsmål. Det er det som er problemet. Med høyere forventinger føles det verre å ta feil og bli irettesatt. Man skal jo kunne svaret, for man har jo tross alt kommet inn på studiet.

 

Ydmyk for egen kunnskap 

 

I møte med Talentjakten husker jeg at jeg bet meg ekstra merke i ett av idealene deres. Det å være ydmyk for egen kunnskap. En ting er å være ydmyk for andres kunnskap, ta deres erfaringer og viten til etterretning, det bør være en selvfølgelse for de fleste. Men det å stole på sin egen kunnskap tror jeg mange trenger øvelse i. Det å ha troen på at man kan faktisk veldig mye i feltet sitt. Det å ta det ekstra draget med luft, finne roen til å la hjernen faktisk resonere seg fram til et svar. Det må man øve på.

Hvorfor man ikke velger å rekke opp den hånda i timen tror jeg er et sammensatt problem som er avhengig av mange faktorer. En av disse kan nok være tvilen på egen kunnskap kombinert med frykten for å ta feil. Den frykten som kan være en fin motivasjon for å lese til prøver, men blir et hinder i selve læringsprosessen.

De smarteste personene jeg vet om er de som spør mest. De som bruker sin egen kunnskap til å resonere seg fram til svaret, for så å gjette. Så hvorfor gjør ikke alle bare det? Gjetter på svaret. For visst vi gjetter er det kanskje ikke like farlig å ta feil. Så ta litt sats, svar på det spørsmålet og om du er usikker; gjett. Du kommer ikke til å bli skutt, spist opp av en alien eller for alltid bli sett på som dum. Du kommer til å lære noe nytt.


Del på Facebook Del på Twitter Del på Google+

Frihelg!

Publisert: 12.02.2017, 09:00

Tid igjen: 3 mnd og 18 d     Sider skrevet: 25 av 80(±20)



 

Jeg er på fjellet!

Riktig nok ikke det på bildet over, for det er fra Østerrike, men allikevel. Finse er ikke så verst det heller :)

Og jeg har ikke tatt med meg noe som helst av artikler, regnestykker eller oppgaveskriving. Her er det bare strikketøy, varme sokker og gode venner. Har lært gjennom studiet at det å ta med seg en tung sekk med skolebøker på reise er bare dumt. Det er som å ta med seg en tung sekk dårlig sannvittighet som konstant minner meg på alt jeg burde gjort. For det er ALLTID noe  jeg burde gjort. På den måten får jeg verken tatt helt fri eller jobbet effektivt. Da er det mye bedre for psyken og effektiviteten og heller jobbe masse før og etter ferien. Så kan jeg koble helt av i selve ferien. Maks utbytte av begge deler!

Når det er sagt, kjenner jeg det begynner å nærme seg innlevering og det blir gradvis en økt andel arbeid i helgene. Det er jo tross alt ikke så lenge til jeg er ferdig, så da gjelds det bare å stå på. Det er mye som bør testes på lab, og enda mer som må skrives. Nå vet jeg jo at i teorien skal oppgaven min ikke bedømmes på om forsøkene mine går bra eller ikke, men på om jeg har gjort et bra arbeid. Men så har man jo lyst til å lykkes. Til å kunne rapportere at jo, mine liposomer var faktisk ekstremt bra og kommer til å kurere hele verden! Eller er par mennesker i det minste. 

Dermed gjorde det bitte litt vondt å legge igjen arbeidet hjemme denne helga, men det har klart vært helt verdt det! Masse snø, ski, god mat og ikke minst, kjempe gode venner! Ingen av oss har fag sammen lenger og alle har sitt å styre med, så da blir det fort lenge mellom hver gang vi møtes. Med andre ord enda en grunn til å koble helt av arbeid og bare være til stede.


Del på Facebook Del på Twitter Del på Google+

Gjenopplivning av celler

Publisert: 05.02.2017, 09:50

Tid igjen: 3 mnd og 25 d    Sider skrevet: 24 av 80(±20)


God søndag!
 

Kaffen er nytraktet, sykkelen nyfikset og værmeldingen lover fint vær ut uka. Humøret mitt er med andre ord på topp (bortsatt fra litt snufsing), og håper det samme gjelder deg :)

Det har nå gått en måned siden første innlegg, så tenker derfor at jeg skal ta en liten oppsummering fra arbeidet. Oppgaven jeg skriver på har økt med triste fem sider. Har med andre ord en del igjen. Dessverre går det mye tid bort til ”usynlig” arbeid. Dette er arbeid som utregninger av målinger, lage figurer og diagrammer, lese igjennom haugevis med forskningsartikler jeg vil bruke som kilder og ikke minst, bare lære meg teorien bak alt jeg gjør. Det holder ikke at jeg får til å lage den analogi-kaken min, jeg må forklare hvorfor fløten har blitt til krem, hvorfor bunnen blir brunere når den stekes osv.. Med andre ord krevende, men veldig lærerikt!


 

På lab har det gått fortere. Jeg har gjort liposomene mine (kuler som bærer kreftmedisinen) enda et hakk mer fancy, og testet disse på celler. Det viste seg å ikke gi like god virkning som vi ønsket (at min medisin ikke dreper like bra eller bedre enn den som allerede finnes), men så testet jeg de på ”feil” type kreftceller (blodkreft). Jeg har derfor fått noen nye celler fra prostatakreft i stedet, og de har ligget nedfrosset i flytende nitrogen siden 2011! Synes det er så kult at det går ann å bare tine dem opp igjen, slik jeg gjorde på fredag. Så etter et lite besøk av dem på lørdag hvor de ikke så helt i toppform ut, sitter jeg nå og krysser alt at fingre og tær for at de skal være friske og raske når jeg kommer på lab igjen i morgen. Ikke noe som å legge masse energi i å gjenopplive noen celler, for så å teste hvordan jeg kan drepe dem mest mulig effektivt… Godt de ikke har følelser!

 


Del på Facebook Del på Twitter Del på Google+

Labarbeid og kaker

Publisert: 29.01.2017, 09:35

Tid igjen: 4 mnd og 2 d     Sider skrevet: 22 av 80 (±20)


 

Jeg husker en av de første dagene mine på lab i masteren. Jeg var nervøs og visste ikke helt hva jeg gikk til. Opp igjennom bachelorgraden har jeg jo hatt mange labfag med forsøk, men det har alltid vært forsøk som har blitt gjort mange ganger før. Vi studentene har fått forklaringer og protokoll på forhånd og det har er hele tiden vært noen ansvarlige rundt oss som kunne hjelpe til. I en mastergrad begynner man gjerne med noe litt kjent som andre har forsket på før, men med noen endringer på hvilke stoffer man bruker eller hvordan framgangsmåten er. Målet er jo å forske seg fram til et nytt resultat, så mye du gjør er nytt og heller ikke veileder er sikker på at det vil fungere.

 

Her jeg gjør mange av forsøkene mine, men blir litt springing rundt til andre rom og bygninger for å gjøre analyser og celleforsøk.
 

Så da stod jeg der da; første dag på lab. Jeg hadde blitt forklart hva vi skulle prøve å teste ut, men alle vet jo at teori er noe annet enn praksis. For min del tror jeg det som fikk meg til å senke skuldrene litt, var noen enkle ord fra veilederen min: ”Det er lov å gjøre feil, det gjør alle sammen. Bare husk å si i fra. Da får vi fikset det før det forplanter seg utover i mastergraden din”. Noe i den duren hvert fall. Og feil har jeg gjort! Jeg har tilsatt feil stoff, regnet ut feil konsentrasjoner, ikke skrudd igjen muttere hardt nok slik at alle liposomene har lekket ut på benken, latt utstyr som ikke skal bli tørt, bli tørt osv… Jeg kommer sikkert til å gjøre flere feil også, men det blir færre og færre etter hvert som man får erfaring og trening. Det er godt å kjenne på.

 

 

Jeg liker å sammenligne arbeidet jeg gjør med å bake kake. En skikkelig fancy fem etasjers bryllupskake med masse fyll og pynt. Ja, også mangler du litt av oppskriften, så man må teste ut forskjellige metoder underveis. Dessuten kan man ikke bare se og smake på kaken for å konkludere om det gikk bra. Det er liposomene (fettkuler med diameter rundt 20 nm) mine for små til, så man må bruke mikroskop. Dessuten er fyllet giftig. Så ingenting som å bake kake egentlig.

 

 

Nå har jeg, etter veldig mange forsøk hvor teorien ikke stemmte i praksis, greid å lage bunnen på kaka. Det tok tid. Nå gjelds det å lage godt og bra fyll. Også her er det utfordringer som ikke alltid er så lett å fikse. Når noe går galt må man først sjekke at alt er gjort etter oppskriften, som vi riktignok lagde selv. Hver minste detalj kan være grunnen til dårlig resultat. Fikk kremen stå lenge nok i kjøleskapet? Ble jordbærene rørt riktig? Veide jeg opp nøyaktig 500 gram melis? Var vekta riktig kalibrert? Var det noe rusk i eggehviten jeg pisket? Hvor gammel var egentlig råvarene? Er kjøleskapet kaldt nok? Har råvarene blitt oppbevart som de skulle? Tilsatte jeg dem i riktig rekkefølge? Pisket jeg kremen på riktig hastighet? Burde jeg brukt noen andre typer bær? Kan vi stole på at produsenten har gitt riktige råvarer? Har de som skrev deler av oppskriften utelatt et steg? Har jeg glemt et steg? Var vispen på riktig fart? Er forholdene mellom krem og  bær riktig?

 

Jeg begynte med en plan A for å lage kaken, men den gikk fort over til plan B, C, D, osv, etter hvert som nye utfordringer og problemer kommer opp. Altså forskning i et nøtteskall. Klisjéen om at hadde det vært lett hadde noen allerede funnet det opp føles mer og mer riktig for hver dag man holder på. Da er det alltid godt med de dagene det faktisk går framover, og en liten del av fyllet faktisk smaker godt. Så gjelds det bare å lage de 4 andre lagene med fyll, lage og legge på lokk, pynte kaken med 56 forskjellige figurer og frakte den til riktig lokale. Forskningsarbeid tar tid, men det gjør det utrolig givende når man får det til. Dessuten blir man sykt flink til å finne gleder i små, små seiere.  

 


Del på Facebook Del på Twitter Del på Google+

Veiledere

Publisert: 22.01.2017, 10:29

Tid igjen: 4 mnd  og 9 d   Sider skrevet: 21 av 80 (±20)


 

Jeg sitter i møte med veileder min. Tidligere har jeg sendt han et utkast på deler av masteroppgaven som han nå har rettet. Han har en tanke om at jo tidligere han blir involvert i oppgaven, jo tidligere lærer  jeg meg hvordan teksten skal formuleres. På den måten slipper jeg å rette side på side med tekst hvor jeg ikke er kortfattet nok i metoden, for uformell i resultatet eller har feil fokus i introduksjonen. Det skal være mine ord og min formulering, men i en i vitenskapelig og formell stil.

Veileder tar opp dokumentet som i denne omgangen er på ti sider. Han er oppriktig og pedagogisk når han begynner tilbakemeldingene med et kompliment. Spesielt når hele dokumentet han åpner er stappfullt av blå bokser med kommentarer. Man kan trygt si at min veileder er grundig.

I møte med dette synet skulle en kanskje tro at jeg ville bli brutt ned av alle kommentarene foran meg. Litt som å få tilbake alle norsktekster noen gang i min oppvekst. Men nei, det hele blir holdt veldig lystig, og jeg ler og smiler gjennom hele gjennomgangen. Dette er ikke kjeft og irettesetting, det er veiledning. Jeg har ikke skrevet noen master før, det vet veileder, dermed er det også lov å gjøre feil. Det er godt å vite.

 

 

Jeg hadde lyst å skrive litt om veiledere i dag rett og slett fordi det har en del å si for hvordan det oppleves å ta en mastergrad. Selv er jeg ganske heldig, for som nanostudent har vi fått lov til å noen lunde velge veileder selv. Vi ble presentert oppgaver av forskjellige veiledere og litt seinere tok vi kontakt med de veilederne vi stod i mellom og dro i egne møter med dem. På den måten fikk vi mulighet til å bli litt kjent med de forskjellige og hva de gjorde, og kunne finne både den veilederne og oppgaven som passet oss best. Andre studenter må heller sloss om oppgaver som blir delt ut etter karakterer og ta til takke med den veilederen de får tildelt.

Det å ha tid til å veilede er òg en viktig faktor. Jeg har tidligere snakket med andre studenter som har slitt med å få avtalt møter eller fått svar på e-poster fordi veilederne deres er så opptatte. Det kan fort føles frustrerende når vi ikke lenger jobber med problemstillinger og temaer som bare kan googles. Heldigvis er dette unntaket og mange har veiledere med åpen dør til kontoret eller rask respons på e-post. Det settes pris på når du kjører deg fast på temaer eller har gjort en feil på laboratoriet. For ikke å snakke om hele opplæringsdelen som krever mye tid for en veileder. Så det nok ikke bare enkelt å ha masterstudenter under seg om man har et ønske om tett oppfølging.

Men misforstå meg rett. Det er forskjell fra en veileder som gir deg en kommentar som ”det ser greit ut” på hele teksten din og en som praktisk talt skriver den for deg. Eller de som egentlig ikke vet hva du gjør på laboratoriet og de som står å ser over skulderen din på ett hvert forsøk du gjør. Det er helt klart en gylden middelvei der som er optimal når en uerfarne student skal ta mastergraden sin. Dermed mener jeg på ingen måte at en veileder skal gjøre ditt arbeid, men at h*n skal lære deg hvordan det gjøres og gi deg verktøyene du trenger for å få det til. Hvorvidt du selv bruker disse verktøyene og legger nok energi i arbeidet ditt til at det faktisk er bra er fortsatt helt opp til hver enkelt student. Vi skal tross alt kunne jobbe selvstendig om vi skal være forberedt på arbeidslivet.


Del på Facebook Del på Twitter Del på Google+

Konferanse!

Publisert: 15.01.2017, 17:00

Tid igjen: 4 mnd  og 16 d   Sider skrevet: 20 av 80 (±20)


 

God søndag kjære lesere!

 

Da har det gått en uke siden sist og jeg har fått hele en side til på oppgaven min. Med andre ord: ikke jobbet så mye med den bortsett fra retting av tilbakemeldinger fra veileder. Derimot har jeg gjort mye annet denne uka, som for eksempel vært på konferanse! Muligens tåpelig å synes det er kult, men jeg har ikke vært på det før, også føler jeg at jeg er såpass langt nede i systemet (masterstudent vs. forskere) at det litt ekstra stas å få lov å være med ”de store gutta”.

 

 

Konferansen var i regi av NanoBergen og inkluderte en overnatting på hotell. Dermed stappet veileder alle oss fra gruppa som skulle være med (tre Phd-er og meg) inn i bilen og kjørte av sted til hotell. Hele opplegget gikk egentlig bare ut på å samle alle i Bergen som driver med nanoteknologi for å knytte kjennskap. Dette vil si, alle som jobber på med masser eller hull som er på en nanoskala (rundt 0,000000001 m). Dermed kom det grupper fra fysikk, farmasi, biomedisin, kjemi, biologi, toksikologi og noen private selskap. Alle fortalte litt om hva de selv drev på med innenfor nano, og dagen etter var det en liten oppgaverunde med ideer til hva NanoBergen kunne hjelpe til med. Ganske greit opplegg, og dessuten fikk vi hotellfrokost. Det er jo nok til å selge inn turer til meg. Evt. Bare love meg fersk ananas og croissant, for det er tydeligvis alt jeg trenger (les: matvrak).  

                

 

På lab denne uka har det gått forsøk hvor jeg har prøvd å fylle liposomene mine med cellegift og et annet stoff (det som skal gjøre legemiddelet bedre). Da må jeg først lage liposomer som er rundt 170 nm i diameter (dvs. at du trenger 470 av disse på rad for å få tykkelsen til et hårstrå) med det ene stoffet i, for så å fylle dem med  cellegift etterpå. Etter litt komplikasjoner (selvfølgelig) som førte til litt skruing og mekking med den ene maskinen, ble til slutt alla analyser av produktet jeg hadde lagd ferdig, og nå venter bare litt regning for å se om jeg har fått det til. Om jeg har det, må jeg gjøre alt minst en gang til for å faktisk bekrefte at det ikke var tilfeldig, og om jeg ikke har fått det til, må jeg prøve på nytt. Forskning i et nøtteskall.

 

Endelig får jeg jobbe med et produkt med farge! Så langt har jeg ikke brukt cellegift i liposomene, fordi jeg først måtte finne beste oppskriften på liposom og det andre stoffet. Tenk litt at det er ikke vits å sprøyte bringebærsaus inn i berlinerbollene om selve bollen smaker dårlig. Nå har jeg jo greid å lage en god ”berlinerbolle” så da slipper jeg å bare jobbe med en hvit kjedelig løsning.


Del på Facebook Del på Twitter Del på Google+

Prosjekt: Fullføre mastergraden

Publisert: 08.01.2017, 21:00

Tid igjen: 4 mnd og 23 d    Sider skrevet: 19 av 80(±20)


 

Status Quo 

Denne uka har jeg kommet i gang igjen med arbeidet med masteren. Framdriften på lab er ikke spesielt rask, men det er forskning, så ingenting uforventet der. Motivasjonen har kommet seg etter å ha hatt juleferie. Med andre ord: klar til siste semester!

Framover har jeg som plan å oppdatere dere lesere om hvordan det går med meg når det gjelder studiene. Jeg har rett og slett lyst å gi dere et innblikk i det som, jeg tror, kommer til å bli mitt mest arbeidsomme semester i studiene så langt. Jeg har lyst å ta dere med på oppturer og  nedturer, på feiring av forhåpentligvis gode resultater og hat over maskiner som ikke oppfører seg.  

Sølte litt, men var heldigvis så harmløst at jeg fikk tatt bilde.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Siden dette er første innlegg om masteren min tenkte jeg å begynne med å oppdatere dere litt: Jeg tar en master på 60 studiepoeng, det vil si at jeg jobber med en oppgave over et helt år. Dette har jeg altså holdt på med i et halvt år allerede, og har kommet godt i gang. Masteren er i nanovitenskap, med fordypning i nanobiomedisin, og helt enkelt går oppgaven min ut på å forbedre en eksisterende cellegift. Noe jeg synes er veldig spennende, men så spørs det om jeg får det til da.   

 

Forrige semester 

Så langt i oppgaven har det gått helt ok. Det var mye problemer med maskiner som ikke vil fungere, leveranser som brukte alt for lang tid og forsøk etter forsøk som gikk i dass. Rett før jul fikk jeg riktig nok til å lage noen liposomer (små fettkuler man kan stappe medisin inni) som faktisk ble helt greie, så da har jeg noe å jobbe videre med nå, så det blir spennende. Ellers prøver jeg å syntetisere (lage) et molekyl som går så som så. Spesielt når jeg greide å ødelegge en maskin jeg bruker til å analysere hva jeg har i prøven min. Eller.. den hadde et delvis tett filter som ble helt tett når jeg brukt den, så er ikke min feil egentlig. Jeg var bare siste dråpen… 

Psykisk har jeg lært så mye om min egen motivasjon og hvordan ikke gi helt opp. Det er nemlig ekstremt lite kult når ting i teorien virker så lett også utfører man det i praksis og får bare dårlig resultat etter dårlig resultat. For å si det sånn, jeg blir så sykt glad for små seiere nå at det nesten er litt trist. #masterlivet 

En god dag og en dårlig dag (kan vel si at juleferien kom ikke en dag for tidlig) .

 

 

Om det er noe dere lurer på angående oppgaven min eller meg så er det bare å spørre!


Del på Facebook Del på Twitter Del på Google+

Hvorfor du bør bli med i Talentjakten

Publisert: 24.08.2016, 11:30

I disse dager jobber det en gruppe på syv stykk med Talentjakten. Vi sitter på hvert vårt sted i Norge, har alle 100% jobb eller studier, men dedikerer fortsatt en god slump med tid og energi for å holde ballen gående. Jeg synes det i seg selv sier noe om vår tro og dedikasjon for at konseptet med Talentjakten er verdt å jobbe for. Det jeg også vet er at mange potensielt framtidige talenter ikke skjønner helt hva vi egentlig jobber for, og akkurat derfor skal jeg prøve å forklare dere dette her.

 

Talentjakten går enkelt fortalt ut på å lage et nettverk av unge og dyktige talenter. Dette nettverket blir dannet ved hjelp av en seleksjonsprosess hvor det bare er kandidatene med de rette egenskapene som kommer igjennom. Da er største delen av arbeid gjort, og de gjenværende kan kalle seg talenter.

 

Så hva skal da til for å komme med, hva er det som definerer et talent? Her vet vi det er mange meninger, men om vi ser det fra Talentjaktens syn så er det basert på egenskapene til et menneske. Det går på ambisjonene, engasjementet, iveren og ydmykheten. Det å ha et ønske om å bidra, sammen med evnen til å ta deg og dine egne ideer alvor.

 

Jeg husker selv at denne beskrivelsen kunne føles litt abstrakt, men når jeg hadde kommet så langt i seleksjonsprosessen at jeg fikk møte de andre deltagerne kom det tydelig fram hva Talentjakten dreier seg om. Det var nemlig ikke et menneske i gruppa jeg ikke likte. Her hadde de en gruppe med mye kunnskap og med stort engasjement, en gruppe som utfordret seg selv og sin komfortsone over en lav terskel. Her bygget deltagerne hverandre opp, de respekterte og lærte av andres kunnskap og de delte sin egen. Det var ikke et tegn på noen som overkjørte de andre, som krevde mer plass eller så på seg selv som bedre enn resten.

Foto: instagram/kajasknudsen

Foto: instagram/kajasknudsen

 

Dette har jeg også blitt minnet på i ettertid i sammenheng med arbeidet til ny runde med Talentjakten. Jeg får nemlig lov å jobbe med noen av de andre deltagerne, og ikke glem den fine gjengen bak konseptet (Per Andrew Lier, Hege Marie Mandt og Linn Therese Nybø). Dette er den gruppa du skulle ønske du fikk være i på ethvert gruppeprosjekt. Vi er en samling folk fra helt forskjellige fagfelt, men har samme mål, nemlig å finne flere av oss; gjøre gruppa større.

 

Nytt i år er at det vil bli mer fokus på blogging for talentene enn det har vært tidligere, og hver deltager vil derfor få sin egen blogg på vår bloggplattform. Her vil de ukentlig fortelle om alt fra inntrykket deres av talentjakten til spennende prosjekter. På denne plattformen (talentblogg.no) vil også de tidligere deltagerne ha mulighet til å blogge, slik at dette vil bli en aktive arena for talentene.

 

Det jobbes i tillegg mye med å få til en samling for de nye talentene. Foreløpig kan jeg ikke gå ut med noen detaljer, men om alt går i boks kan jeg love at talentene vil både få utfordret seg selv og storkost seg. 

Foto: Hege Marie Mandt

 

Hvorfor skal man så søke seg til Talentjakten da? For om det jeg nettopp har fortalt ikke er grunn nok i seg selv, så er kanskje meste opplagte at du får møte og bli kjent med flink talenter fra resten av landet. Du får bli med i et nettverk hvor man bygger hverandre opp, har respekt for hverandre og knytter viktige kontakter for framtidig arbeidsliv. Dessuten vil du helt klart vokse og lære mye om deg selv i løpet av seleksjonene og på en eventuell samling. Du får kjenne på hvordan det er å utfordre deg selv og din komfortsone gjennom oppgaver og utfordringer. Om dette ikke er god nok grunn i seg selv, så vil du og bli med synlig for potensielle arbeidsgivere. Du vil stikke deg fram bare ved å være en del av Talentjakten, men også igjennom Talentbloggen.

 

Gjennom denne bloggen vil du nemlig få mulighet til å dele av deg selv. Til å fortelle hvem du er, hva du gjør og hva du står for. Dette blir en plattform for unge talenter til å utrykke seg om sine opplevelser og meninger innenfor studier og karriere.

 

Min anbefaling til dere som derfor lurer på om dere vil søke er så klart å gjøre det. Ta sats, gi alt du kan og håp på det beste. Dette er din sjanse til å virkelig få utfordret deg selv og få kjent litt på hvordan du takler en slik seleksjonsprosess. Dette er en unik mulighet til å lære, for uansett om du kommer med eller ikke, kan jeg garantere deg at du vil ha nytte av erfaringene du får etter å ha vært igjennom en slik prosess.


Del på Facebook Del på Twitter Del på Google+