Kaja Skålnes Knudsen
Kaja Skålnes Knudsen

Kaja Skålnes Knudsen





Stol på egen kunnskap

Publisert: 19.02.2017, 13:09

Tid igjen: 11 d og 3 mnd     Sider skrevet: 30 av 80(±20)


 

”Stillheten er trykkende. Ikke en person sier noe, og samtlige studenter sitter å stirrer ned i pulten eller ut av vinduet. Det har gått ett minutt siden foreleser stilte spørsmålet. Ingen har gjort et forsøk i å svare han. Det går to minutt. Tre minutt. Foreleser ser spørrende på hver og en av oss. Han gir seg ikke. Fire minutt. Jeg dytter bort i hun ved siden av meg. Hun smarte som nesten alltid kan svaret. Hun forblir stille. Fem minutt. Vår foreleser er ekstremt tålmodig.

Nå kan en av tre ting skje: foreleser gir opp, blir snurt og svarer på spørsmålet selv, han begynner å spørre folk direkte eller en student svarer. Om første senario skjer kan jeg kjenne på skammen over å ikke ha turt å svare, over å ha skuffet foreleseren. Begynner han derimot å spørre ut oss er det verre. Vi er bare syv stykk i forelesningen, sjansen for å bli spurt er skremmende høy. Det beste for oss alle er om senario tre skjer. Det gjør det og denne gangen. En student svarer faktisk og jeg puster lettet ut. ”

 

Dette har vært en typisk hendelse opp igjennom undervisninger helt siden barneskolen. Riktig nok var man mye flinkere til å stole på seg selv når man var yngre. Konsekvenstenkingen var ikke like sterk, så det var sjeldent man tenkte på hva som kunne skje om man svarte feil. Så blir man eldre og mer bevisst på hvordan andre opplever deg. Det forventes også mer jo lenger opp i utdanningen man kommer, noe som er rettferdig. Man har jo tross alt utviklet seg og lært mer om fagene, klart man skal kunne svare på flere kompliserte spørsmål. Det er det som er problemet. Med høyere forventinger føles det verre å ta feil og bli irettesatt. Man skal jo kunne svaret, for man har jo tross alt kommet inn på studiet.

 

Ydmyk for egen kunnskap 

 

I møte med Talentjakten husker jeg at jeg bet meg ekstra merke i ett av idealene deres. Det å være ydmyk for egen kunnskap. En ting er å være ydmyk for andres kunnskap, ta deres erfaringer og viten til etterretning, det bør være en selvfølgelse for de fleste. Men det å stole på sin egen kunnskap tror jeg mange trenger øvelse i. Det å ha troen på at man kan faktisk veldig mye i feltet sitt. Det å ta det ekstra draget med luft, finne roen til å la hjernen faktisk resonere seg fram til et svar. Det må man øve på.

Hvorfor man ikke velger å rekke opp den hånda i timen tror jeg er et sammensatt problem som er avhengig av mange faktorer. En av disse kan nok være tvilen på egen kunnskap kombinert med frykten for å ta feil. Den frykten som kan være en fin motivasjon for å lese til prøver, men blir et hinder i selve læringsprosessen.

De smarteste personene jeg vet om er de som spør mest. De som bruker sin egen kunnskap til å resonere seg fram til svaret, for så å gjette. Så hvorfor gjør ikke alle bare det? Gjetter på svaret. For visst vi gjetter er det kanskje ikke like farlig å ta feil. Så ta litt sats, svar på det spørsmålet og om du er usikker; gjett. Du kommer ikke til å bli skutt, spist opp av en alien eller for alltid bli sett på som dum. Du kommer til å lære noe nytt.


Del på Facebook Del på Twitter Del på Google+

Frihelg!

Publisert: 12.02.2017, 09:00

Tid igjen: 18 d og 3 mnd     Sider skrevet: 25 av 80(±20)



 

Jeg er på fjellet!

Riktig nok ikke det på bildet over, for det er fra Østerrike, men allikevel. Finse er ikke så verst det heller :)

Og jeg har ikke tatt med meg noe som helst av artikler, regnestykker eller oppgaveskriving. Her er det bare strikketøy, varme sokker og gode venner. Har lært gjennom studiet at det å ta med seg en tung sekk med skolebøker på reise er bare dumt. Det er som å ta med seg en tung sekk dårlig sannvittighet som konstant minner meg på alt jeg burde gjort. For det er ALLTID noe  jeg burde gjort. På den måten får jeg verken tatt helt fri eller jobbet effektivt. Da er det mye bedre for psyken og effektiviteten og heller jobbe masse før og etter ferien. Så kan jeg koble helt av i selve ferien. Maks utbytte av begge deler!

Når det er sagt, kjenner jeg det begynner å nærme seg innlevering og det blir gradvis en økt andel arbeid i helgene. Det er jo tross alt ikke så lenge til jeg er ferdig, så da gjelds det bare å stå på. Det er mye som bør testes på lab, og enda mer som må skrives. Nå vet jeg jo at i teorien skal oppgaven min ikke bedømmes på om forsøkene mine går bra eller ikke, men på om jeg har gjort et bra arbeid. Men så har man jo lyst til å lykkes. Til å kunne rapportere at jo, mine liposomer var faktisk ekstremt bra og kommer til å kurere hele verden! Eller er par mennesker i det minste. 

Dermed gjorde det bitte litt vondt å legge igjen arbeidet hjemme denne helga, men det har klart vært helt verdt det! Masse snø, ski, god mat og ikke minst, kjempe gode venner! Ingen av oss har fag sammen lenger og alle har sitt å styre med, så da blir det fort lenge mellom hver gang vi møtes. Med andre ord enda en grunn til å koble helt av arbeid og bare være til stede.


Del på Facebook Del på Twitter Del på Google+

Gjenopplivning av celler

Publisert: 05.02.2017, 09:50

Tid igjen: 25 d og 3 mnd     Sider skrevet: 24 av 80(±20)


God søndag!
 

Kaffen er nytraktet, sykkelen nyfikset og værmeldingen lover fint vær ut uka. Humøret mitt er med andre ord på topp (bortsatt fra litt snufsing), og håper det samme gjelder deg :)

Det har nå gått en måned siden første innlegg, så tenker derfor at jeg skal ta en liten oppsummering fra arbeidet. Oppgaven jeg skriver på har økt med triste fem sider. Har med andre ord en del igjen. Dessverre går det mye tid bort til ”usynlig” arbeid. Dette er arbeid som utregninger av målinger, lage figurer og diagrammer, lese igjennom haugevis med forskningsartikler jeg vil bruke som kilder og ikke minst, bare lære meg teorien bak alt jeg gjør. Det holder ikke at jeg får til å lage den analogi-kaken min, jeg må forklare hvorfor fløten har blitt til krem, hvorfor bunnen blir brunere når den stekes osv.. Med andre ord krevende, men veldig lærerikt!


 

På lab har det gått fortere. Jeg har gjort liposomene mine (kuler som bærer kreftmedisinen) enda et hakk mer fancy, og testet disse på celler. Det viste seg å ikke gi like god virkning som vi ønsket (at min medisin ikke dreper like bra eller bedre enn den som allerede finnes), men så testet jeg de på ”feil” type kreftceller (blodkreft). Jeg har derfor fått noen nye celler fra prostatakreft i stedet, og de har ligget nedfrosset i flytende nitrogen siden 2011! Synes det er så kult at det går ann å bare tine dem opp igjen, slik jeg gjorde på fredag. Så etter et lite besøk av dem på lørdag hvor de ikke så helt i toppform ut, sitter jeg nå og krysser alt at fingre og tær for at de skal være friske og raske når jeg kommer på lab igjen i morgen. Ikke noe som å legge masse energi i å gjenopplive noen celler, for så å teste hvordan jeg kan drepe dem mest mulig effektivt… Godt de ikke har følelser!

 


Del på Facebook Del på Twitter Del på Google+

Labarbeid og kaker

Publisert: 29.01.2017, 09:35

Tid igjen: 2 d og 4 mnd     Sider skrevet: 22 av 80 (±20)


 

Jeg husker en av de første dagene mine på lab i masteren. Jeg var nervøs og visste ikke helt hva jeg gikk til. Opp igjennom bachelorgraden har jeg jo hatt mange labfag med forsøk, men det har alltid vært forsøk som har blitt gjort mange ganger før. Vi studentene har fått forklaringer og protokoll på forhånd og det har er hele tiden vært noen ansvarlige rundt oss som kunne hjelpe til. I en mastergrad begynner man gjerne med noe litt kjent som andre har forsket på før, men med noen endringer på hvilke stoffer man bruker eller hvordan framgangsmåten er. Målet er jo å forske seg fram til et nytt resultat, så mye du gjør er nytt og heller ikke veileder er sikker på at det vil fungere.

 

Her jeg gjør mange av forsøkene mine, men blir litt springing rundt til andre rom og bygninger for å gjøre analyser og celleforsøk.
 

Så da stod jeg der da; første dag på lab. Jeg hadde blitt forklart hva vi skulle prøve å teste ut, men alle vet jo at teori er noe annet enn praksis. For min del tror jeg det som fikk meg til å senke skuldrene litt, var noen enkle ord fra veilederen min: ”Det er lov å gjøre feil, det gjør alle sammen. Bare husk å si i fra. Da får vi fikset det før det forplanter seg utover i mastergraden din”. Noe i den duren hvert fall. Og feil har jeg gjort! Jeg har tilsatt feil stoff, regnet ut feil konsentrasjoner, ikke skrudd igjen muttere hardt nok slik at alle liposomene har lekket ut på benken, latt utstyr som ikke skal bli tørt, bli tørt osv… Jeg kommer sikkert til å gjøre flere feil også, men det blir færre og færre etter hvert som man får erfaring og trening. Det er godt å kjenne på.

 

 

Jeg liker å sammenligne arbeidet jeg gjør med å bake kake. En skikkelig fancy fem etasjers bryllupskake med masse fyll og pynt. Ja, også mangler du litt av oppskriften, så man må teste ut forskjellige metoder underveis. Dessuten kan man ikke bare se og smake på kaken for å konkludere om det gikk bra. Det er liposomene (fettkuler med diameter rundt 20 nm) mine for små til, så man må bruke mikroskop. Dessuten er fyllet giftig. Så ingenting som å bake kake egentlig.

 

 

Nå har jeg, etter veldig mange forsøk hvor teorien ikke stemmte i praksis, greid å lage bunnen på kaka. Det tok tid. Nå gjelds det å lage godt og bra fyll. Også her er det utfordringer som ikke alltid er så lett å fikse. Når noe går galt må man først sjekke at alt er gjort etter oppskriften, som vi riktignok lagde selv. Hver minste detalj kan være grunnen til dårlig resultat. Fikk kremen stå lenge nok i kjøleskapet? Ble jordbærene rørt riktig? Veide jeg opp nøyaktig 500 gram melis? Var vekta riktig kalibrert? Var det noe rusk i eggehviten jeg pisket? Hvor gammel var egentlig råvarene? Er kjøleskapet kaldt nok? Har råvarene blitt oppbevart som de skulle? Tilsatte jeg dem i riktig rekkefølge? Pisket jeg kremen på riktig hastighet? Burde jeg brukt noen andre typer bær? Kan vi stole på at produsenten har gitt riktige råvarer? Har de som skrev deler av oppskriften utelatt et steg? Har jeg glemt et steg? Var vispen på riktig fart? Er forholdene mellom krem og  bær riktig?

 

Jeg begynte med en plan A for å lage kaken, men den gikk fort over til plan B, C, D, osv, etter hvert som nye utfordringer og problemer kommer opp. Altså forskning i et nøtteskall. Klisjéen om at hadde det vært lett hadde noen allerede funnet det opp føles mer og mer riktig for hver dag man holder på. Da er det alltid godt med de dagene det faktisk går framover, og en liten del av fyllet faktisk smaker godt. Så gjelds det bare å lage de 4 andre lagene med fyll, lage og legge på lokk, pynte kaken med 56 forskjellige figurer og frakte den til riktig lokale. Forskningsarbeid tar tid, men det gjør det utrolig givende når man får det til. Dessuten blir man sykt flink til å finne gleder i små, små seiere.  

 


Del på Facebook Del på Twitter Del på Google+

Veiledere

Publisert: 22.01.2017, 10:29

Tid igjen: 9 d og 4 mnd     Sider skrevet: 21 av 80 (±20)


 

Jeg sitter i møte med veileder min. Tidligere har jeg sendt han et utkast på deler av masteroppgaven som han nå har rettet. Han har en tanke om at jo tidligere han blir involvert i oppgaven, jo tidligere lærer  jeg meg hvordan teksten skal formuleres. På den måten slipper jeg å rette side på side med tekst hvor jeg ikke er kortfattet nok i metoden, for uformell i resultatet eller har feil fokus i introduksjonen. Det skal være mine ord og min formulering, men i en i vitenskapelig og formell stil.

Veileder tar opp dokumentet som i denne omgangen er på ti sider. Han er oppriktig og pedagogisk når han begynner tilbakemeldingene med et kompliment. Spesielt når hele dokumentet han åpner er stappfullt av blå bokser med kommentarer. Man kan trygt si at min veileder er grundig.

I møte med dette synet skulle en kanskje tro at jeg ville bli brutt ned av alle kommentarene foran meg. Litt som å få tilbake alle norsktekster noen gang i min oppvekst. Men nei, det hele blir holdt veldig lystig, og jeg ler og smiler gjennom hele gjennomgangen. Dette er ikke kjeft og irettesetting, det er veiledning. Jeg har ikke skrevet noen master før, det vet veileder, dermed er det også lov å gjøre feil. Det er godt å vite.

 

 

Jeg hadde lyst å skrive litt om veiledere i dag rett og slett fordi det har en del å si for hvordan det oppleves å ta en mastergrad. Selv er jeg ganske heldig, for som nanostudent har vi fått lov til å noen lunde velge veileder selv. Vi ble presentert oppgaver av forskjellige veiledere og litt seinere tok vi kontakt med de veilederne vi stod i mellom og dro i egne møter med dem. På den måten fikk vi mulighet til å bli litt kjent med de forskjellige og hva de gjorde, og kunne finne både den veilederne og oppgaven som passet oss best. Andre studenter må heller sloss om oppgaver som blir delt ut etter karakterer og ta til takke med den veilederen de får tildelt.

Det å ha tid til å veilede er òg en viktig faktor. Jeg har tidligere snakket med andre studenter som har slitt med å få avtalt møter eller fått svar på e-poster fordi veilederne deres er så opptatte. Det kan fort føles frustrerende når vi ikke lenger jobber med problemstillinger og temaer som bare kan googles. Heldigvis er dette unntaket og mange har veiledere med åpen dør til kontoret eller rask respons på e-post. Det settes pris på når du kjører deg fast på temaer eller har gjort en feil på laboratoriet. For ikke å snakke om hele opplæringsdelen som krever mye tid for en veileder. Så det nok ikke bare enkelt å ha masterstudenter under seg om man har et ønske om tett oppfølging.

Men misforstå meg rett. Det er forskjell fra en veileder som gir deg en kommentar som ”det ser greit ut” på hele teksten din og en som praktisk talt skriver den for deg. Eller de som egentlig ikke vet hva du gjør på laboratoriet og de som står å ser over skulderen din på ett hvert forsøk du gjør. Det er helt klart en gylden middelvei der som er optimal når en uerfarne student skal ta mastergraden sin. Dermed mener jeg på ingen måte at en veileder skal gjøre ditt arbeid, men at h*n skal lære deg hvordan det gjøres og gi deg verktøyene du trenger for å få det til. Hvorvidt du selv bruker disse verktøyene og legger nok energi i arbeidet ditt til at det faktisk er bra er fortsatt helt opp til hver enkelt student. Vi skal tross alt kunne jobbe selvstendig om vi skal være forberedt på arbeidslivet.


Del på Facebook Del på Twitter Del på Google+

Konferanse!

Publisert: 15.01.2017, 17:00

Tid igjen: 16 d og 4 mnd     Sider skrevet: 20 av 80 (±20)


 

God søndag kjære lesere!

 

Da har det gått en uke siden sist og jeg har fått hele en side til på oppgaven min. Med andre ord: ikke jobbet så mye med den bortsett fra retting av tilbakemeldinger fra veileder. Derimot har jeg gjort mye annet denne uka, som for eksempel vært på konferanse! Muligens tåpelig å synes det er kult, men jeg har ikke vært på det før, også føler jeg at jeg er såpass langt nede i systemet (masterstudent vs. forskere) at det litt ekstra stas å få lov å være med ”de store gutta”.

 

 

Konferansen var i regi av NanoBergen og inkluderte en overnatting på hotell. Dermed stappet veileder alle oss fra gruppa som skulle være med (tre Phd-er og meg) inn i bilen og kjørte av sted til hotell. Hele opplegget gikk egentlig bare ut på å samle alle i Bergen som driver med nanoteknologi for å knytte kjennskap. Dette vil si, alle som jobber på med masser eller hull som er på en nanoskala (rundt 0,000000001 m). Dermed kom det grupper fra fysikk, farmasi, biomedisin, kjemi, biologi, toksikologi og noen private selskap. Alle fortalte litt om hva de selv drev på med innenfor nano, og dagen etter var det en liten oppgaverunde med ideer til hva NanoBergen kunne hjelpe til med. Ganske greit opplegg, og dessuten fikk vi hotellfrokost. Det er jo nok til å selge inn turer til meg. Evt. Bare love meg fersk ananas og croissant, for det er tydeligvis alt jeg trenger (les: matvrak).  

                

 

På lab denne uka har det gått forsøk hvor jeg har prøvd å fylle liposomene mine med cellegift og et annet stoff (det som skal gjøre legemiddelet bedre). Da må jeg først lage liposomer som er rundt 170 nm i diameter (dvs. at du trenger 470 av disse på rad for å få tykkelsen til et hårstrå) med det ene stoffet i, for så å fylle dem med  cellegift etterpå. Etter litt komplikasjoner (selvfølgelig) som førte til litt skruing og mekking med den ene maskinen, ble til slutt alla analyser av produktet jeg hadde lagd ferdig, og nå venter bare litt regning for å se om jeg har fått det til. Om jeg har det, må jeg gjøre alt minst en gang til for å faktisk bekrefte at det ikke var tilfeldig, og om jeg ikke har fått det til, må jeg prøve på nytt. Forskning i et nøtteskall.

 

Endelig får jeg jobbe med et produkt med farge! Så langt har jeg ikke brukt cellegift i liposomene, fordi jeg først måtte finne beste oppskriften på liposom og det andre stoffet. Tenk litt at det er ikke vits å sprøyte bringebærsaus inn i berlinerbollene om selve bollen smaker dårlig. Nå har jeg jo greid å lage en god ”berlinerbolle” så da slipper jeg å bare jobbe med en hvit kjedelig løsning.


Del på Facebook Del på Twitter Del på Google+

Prosjekt: Fullføre mastergraden

Publisert: 08.01.2017, 21:00

Tid igjen: 23 d og 4 mnd     Sider skrevet: 19 av 80(±20)


 

Status Quo 

Denne uka har jeg kommet i gang igjen med arbeidet med masteren. Framdriften på lab er ikke spesielt rask, men det er forskning, så ingenting uforventet der. Motivasjonen har kommet seg etter å ha hatt juleferie. Med andre ord: klar til siste semester!

Framover har jeg som plan å oppdatere dere lesere om hvordan det går med meg når det gjelder studiene. Jeg har rett og slett lyst å gi dere et innblikk i det som, jeg tror, kommer til å bli mitt mest arbeidsomme semester i studiene så langt. Jeg har lyst å ta dere med på oppturer og  nedturer, på feiring av forhåpentligvis gode resultater og hat over maskiner som ikke oppfører seg.  

Sølte litt, men var heldigvis så harmløst at jeg fikk tatt bilde.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Siden dette er første innlegg om masteren min tenkte jeg å begynne med å oppdatere dere litt: Jeg tar en master på 60 studiepoeng, det vil si at jeg jobber med en oppgave over et helt år. Dette har jeg altså holdt på med i et halvt år allerede, og har kommet godt i gang. Masteren er i nanovitenskap, med fordypning i nanobiomedisin, og helt enkelt går oppgaven min ut på å forbedre en eksisterende cellegift. Noe jeg synes er veldig spennende, men så spørs det om jeg får det til da.   

 

Forrige semester 

Så langt i oppgaven har det gått helt ok. Det var mye problemer med maskiner som ikke vil fungere, leveranser som brukte alt for lang tid og forsøk etter forsøk som gikk i dass. Rett før jul fikk jeg riktig nok til å lage noen liposomer (små fettkuler man kan stappe medisin inni) som faktisk ble helt greie, så da har jeg noe å jobbe videre med nå, så det blir spennende. Ellers prøver jeg å syntetisere (lage) et molekyl som går så som så. Spesielt når jeg greide å ødelegge en maskin jeg bruker til å analysere hva jeg har i prøven min. Eller.. den hadde et delvis tett filter som ble helt tett når jeg brukt den, så er ikke min feil egentlig. Jeg var bare siste dråpen… 

Psykisk har jeg lært så mye om min egen motivasjon og hvordan ikke gi helt opp. Det er nemlig ekstremt lite kult når ting i teorien virker så lett også utfører man det i praksis og får bare dårlig resultat etter dårlig resultat. For å si det sånn, jeg blir så sykt glad for små seiere nå at det nesten er litt trist. #masterlivet 

En god dag og en dårlig dag (kan vel si at juleferien kom ikke en dag for tidlig) .

 

 

Om det er noe dere lurer på angående oppgaven min eller meg så er det bare å spørre!


Del på Facebook Del på Twitter Del på Google+

Hvorfor du bør bli med i Talentjakten

Publisert: 24.08.2016, 11:30

I disse dager jobber det en gruppe på syv stykk med Talentjakten. Vi sitter på hvert vårt sted i Norge, har alle 100% jobb eller studier, men dedikerer fortsatt en god slump med tid og energi for å holde ballen gående. Jeg synes det i seg selv sier noe om vår tro og dedikasjon for at konseptet med Talentjakten er verdt å jobbe for. Det jeg også vet er at mange potensielt framtidige talenter ikke skjønner helt hva vi egentlig jobber for, og akkurat derfor skal jeg prøve å forklare dere dette her.

 

Talentjakten går enkelt fortalt ut på å lage et nettverk av unge og dyktige talenter. Dette nettverket blir dannet ved hjelp av en seleksjonsprosess hvor det bare er kandidatene med de rette egenskapene som kommer igjennom. Da er største delen av arbeid gjort, og de gjenværende kan kalle seg talenter.

 

Så hva skal da til for å komme med, hva er det som definerer et talent? Her vet vi det er mange meninger, men om vi ser det fra Talentjaktens syn så er det basert på egenskapene til et menneske. Det går på ambisjonene, engasjementet, iveren og ydmykheten. Det å ha et ønske om å bidra, sammen med evnen til å ta deg og dine egne ideer alvor.

 

Jeg husker selv at denne beskrivelsen kunne føles litt abstrakt, men når jeg hadde kommet så langt i seleksjonsprosessen at jeg fikk møte de andre deltagerne kom det tydelig fram hva Talentjakten dreier seg om. Det var nemlig ikke et menneske i gruppa jeg ikke likte. Her hadde de en gruppe med mye kunnskap og med stort engasjement, en gruppe som utfordret seg selv og sin komfortsone over en lav terskel. Her bygget deltagerne hverandre opp, de respekterte og lærte av andres kunnskap og de delte sin egen. Det var ikke et tegn på noen som overkjørte de andre, som krevde mer plass eller så på seg selv som bedre enn resten.

Foto: instagram/kajasknudsen

Foto: instagram/kajasknudsen

 

Dette har jeg også blitt minnet på i ettertid i sammenheng med arbeidet til ny runde med Talentjakten. Jeg får nemlig lov å jobbe med noen av de andre deltagerne, og ikke glem den fine gjengen bak konseptet (Per Andrew Lier, Hege Marie Mandt og Linn Therese Nybø). Dette er den gruppa du skulle ønske du fikk være i på ethvert gruppeprosjekt. Vi er en samling folk fra helt forskjellige fagfelt, men har samme mål, nemlig å finne flere av oss; gjøre gruppa større.

 

Nytt i år er at det vil bli mer fokus på blogging for talentene enn det har vært tidligere, og hver deltager vil derfor få sin egen blogg på vår bloggplattform. Her vil de ukentlig fortelle om alt fra inntrykket deres av talentjakten til spennende prosjekter. På denne plattformen (talentblogg.no) vil også de tidligere deltagerne ha mulighet til å blogge, slik at dette vil bli en aktive arena for talentene.

 

Det jobbes i tillegg mye med å få til en samling for de nye talentene. Foreløpig kan jeg ikke gå ut med noen detaljer, men om alt går i boks kan jeg love at talentene vil både få utfordret seg selv og storkost seg. 

Foto: Hege Marie Mandt

 

Hvorfor skal man så søke seg til Talentjakten da? For om det jeg nettopp har fortalt ikke er grunn nok i seg selv, så er kanskje meste opplagte at du får møte og bli kjent med flink talenter fra resten av landet. Du får bli med i et nettverk hvor man bygger hverandre opp, har respekt for hverandre og knytter viktige kontakter for framtidig arbeidsliv. Dessuten vil du helt klart vokse og lære mye om deg selv i løpet av seleksjonene og på en eventuell samling. Du får kjenne på hvordan det er å utfordre deg selv og din komfortsone gjennom oppgaver og utfordringer. Om dette ikke er god nok grunn i seg selv, så vil du og bli med synlig for potensielle arbeidsgivere. Du vil stikke deg fram bare ved å være en del av Talentjakten, men også igjennom Talentbloggen.

 

Gjennom denne bloggen vil du nemlig få mulighet til å dele av deg selv. Til å fortelle hvem du er, hva du gjør og hva du står for. Dette blir en plattform for unge talenter til å utrykke seg om sine opplevelser og meninger innenfor studier og karriere.

 

Min anbefaling til dere som derfor lurer på om dere vil søke er så klart å gjøre det. Ta sats, gi alt du kan og håp på det beste. Dette er din sjanse til å virkelig få utfordret deg selv og få kjent litt på hvordan du takler en slik seleksjonsprosess. Dette er en unik mulighet til å lære, for uansett om du kommer med eller ikke, kan jeg garantere deg at du vil ha nytte av erfaringene du får etter å ha vært igjennom en slik prosess.


Del på Facebook Del på Twitter Del på Google+