Roymond
Roymond Olsen

Roymond





Et feilsteg er ikke å mislykkes

Publisert: 19.02.2017, 12:42

Dette innlegget dedikerer jeg til den kjente følelsen av å ha mislykket i noe og feilet. Enten det er vennskap, utdanning, valg av karriere eller kjærlighet. Jeg er sikker på at de fleste har kjent på det, gjerne også flere ganger.

Som mange andre jeg snakker med om dette temaet setter jeg uten tvil de høyeste kravene til meg selv. Jeg skal helst utvikle meg, levere på tidsfrist og prestere godt. Samtidig skal jeg engasjere meg og jobbe for å gjøre en forskjell. Videre skal jeg ha et sosialt liv, et kjærlighetsliv, søvn og mat. Dette systemet kan fort bryte sammen om jeg ikke er bevisst på hva jeg skal gjøre når jeg ikke strekker til.

Det jeg har lært er å sette det største spørsmålstegnet ved min indre kritiske stemme som sier: Dette taklet du ikke, du tok feil valg, feil avgjørelser og du burde skamme deg. For hva er egentlig å feile? Jeg har hørt den stemmen mange ganger, men allikevel har jeg det bra, og er stadig på vei i den retningen jeg selv ønsker livet mitt skal gå mot. Kanskje feilingen ikke var så farlig?

Jeg er særs lite troende, men konseptet “mind over body” vet jeg har noe i seg. Som biolog kan jeg fortelle deg at sinnsinnstillingen din har veldig mye å si på din fysiologiske tilstand. Stresser du mye over hva som kan gå galt eller feil du har gjort, vil kroppen din merke det om det vedvarer. Strategien min er da å være bevisst på hva jeg tenker, for å bedre kontrollere hvordan jeg lider av å ikke ha møtt de forventningene jeg satt for meg selv. Akkurat det er jeg uten tvil ikke først ute med, men kanskje ordene i denne teksten klarer å overtale akkurat deg til å gjøre det samme.

Hver gang jeg går inn i en situasjon, så tenker jeg at uansett utfall vil jeg ha lært noe av det. Enten det er å investere tid i venner jeg er usikre på om er verdt det, eller valg av studieteknikk mot en eksamen. På den måten rettferdiggjør jeg alle feil jeg måtte begå. Dette er naturligvis forbeholdt at du gjør ditt beste; det er ingen hensikt i å rettferdiggjøre feil om du oppsøker de. Poenget er å gjøre det om til noe positivt, og dempe følelsen av å være fortapt.

Det hele handler egentlig om å overbevise seg selv om å fokusere på de positive tingene i negative situasjoner. Du har null kontroll over fortiden, men til gjengjeld tilsynelatende stor kontroll over hva du kan velge å gjøre i fremtiden. Ved å tvinge deg selv til å se positivt på feil, vil du ikke bare være bedre rustet til å takle motvind, du vil også ha bedre grunnlag for å bruke det som lærdom.

Definisjonen på å feile eksisterer ikke i en verden hvor du ser på det som en lærdom. Enhver såkalt “feil”, er bare nok et datapunkt på veien. Selv anser jeg ikke det at jeg gikk ut av videregående skole uten ståkarakter i matte og med et lavt snitt som å ha feilet, kun som et steg på vegen til der jeg er i dag. Det resulterte til og med i at jeg tok meg tid til å reise verden rundt i seks måneder (hvor jeg også blogget), etter jeg hadde fått vitnemål og ventet på høstopptaket til universitetet.

Jeg har som andre gjennomgått mange av disse lærdommene, men hadde ikke vært der jeg er i dag uten. Om du gjør ditt beste, er genuin og åpen for nye utfordringer kan jeg av erfaring si at du ikke har noe å tape på å ikke klandre deg selv. Ikke la deg definere av feilene du begår, men heller valgene du tar for å lære av de.

 

 

 

 

Var rett før jeg tok i bruk et kleint quote-bilde fra google på dette innlegget, men tenkte at et løv midlertidlig fanget kanskje holdt. Tatt en høstdag i 2016 på vei opp ved siden av Svartediket i Bergen. 


 


Del på Facebook Del på Twitter Del på Google+

Den korte veien fra uvitende til gründer

Publisert: 18.01.2017, 10:46

Tidlig i høst ble jeg kontaktet av en god venn jeg har delt bord med i forskjellige styremøter i løpet av min karriere som tillitsvalgt. Han ønsket å starte opp en organisasjon som skulle stimulere til mer innovasjon blant studentene i Bergen og ville ha meg med på laget. I løpet av mine verv har jeg hørt dette etterspurt flere ganger, så jeg tenkte det var verdt et forsøk.

Organisasjonen ble hetende Innovasjonsgruppen for Havbruk og Sjømat (IHS), og har kommet godt i gang. Tanken er å danne et tverrfaglig miljø hvor nettverk og innovasjon innenfor havbruk står i sentrum. Det morsomme med dette er at jeg knapt visste hva innovasjon og entreprenørskap var på det tidspunktet. Jeg har jobbet litt med problemstillingen i Norsk studentorganisasjon, men ikke noe spesielt mer enn et møte her og et møte der. Lite visste jeg at et halvt år senere skulle jeg selv bli gründer. Dedikerer derfor dette blogginnlegget til å illustrere hvor lett og kort veien fra uvitende til gründer kan være.

Som styremedlem i IHS fikk jeg dra på flere møter og kurs relatert til entreprenørskap. Jeg deltok også i en konkurranse i regi av StartUiB. På disse arrangementene fikk jeg se og møte jevnaldrende studenter fra andre utdanningsinstitusjoner som reiste med gode idéer til Silicon Valley for å prøve lykken. Jeg har flere Facebook-venner som er engasjert i oppstartsbedrifter, og på lik linje med Silicon Valley gründerne har jeg sett på disse menneskene som om de var på et sted man må jobbe årevis for å oppnå. Derfor kom det som et sjokk da jeg fant ut hvor lite som egentlig skal til for å begynne å leve og jobbe for sin egen drøm.

Før jul ble jeg kontaktet av den samme vennen som tidligere, Emil Lindfors. Han hadde en idé til bedrift og ønsket meg med på laget nok en gang. Han spurte om jeg ønsket å være markedssjef i et firma som har som formål å digitalisere havbruksnæringen på en brukervennlig måte. I går fikk vi vite at vi har fått oppstartsstøtte av Innovasjon Norge på 100 000 kr, og er nå offisielt gründere!

For seks måneder siden satt jeg og knapt visste hva entreprenørskap var, og trodde veien dit var lang og slitsom. Jeg trodde gründere var mennesker med ekstraordinære medfødte egenskaper, og at jeg måtte finne meg i å leve livet på andre siden av akkurat det gjerdet. Nå innser jeg hvor feil det var. Det tok ikke mange møtene før jeg lærte at en idé ikke var verdt noe, med mindre man gjør noe med den. Alt som krevdes var å finne en løsning på et problem, enten det allerede eksisterer eller ikke (noen av de beste idéene løser jo problemer du ikke visste du hadde), og sette idéen ut i live. Vanskeligere er det ikke.

Misforstå meg rett her. Det jeg sier er at å først få en idé og så handle på den er noe av det letteste man skulle tro. Det er her min terskel var. Etter det steget, derimot, kommer gjennomslag, produktutvikling, kundekontakt, inntekt og mye mer som vil kreve tid, svette og tårer. Sannsynligheten tilsier blant annet at firmaet jeg nå er med å starte ikke vil eksistere om 5 år. Det er et brutalt miljø, hvor vinden fort kan snu. På den andre siden tilbyr det lærdom, fri arbeidstid, nettverk og et miljø uten like. Det tilbyr en mulighet til å være med å bygge noe fra grunnen av, og virkelig gjøre det til ditt eget. For noen gründere som for eksempel Elon Musk (Grunnlegger av Tesla, PayPal og SpaceX) vil det også bety en mulighet til å bidra til en bedre verden.

Jeg kjenner flere mennesker som har motivasjon, rå arbeidsvilje og mye kunnskap. Det de fleste av disse ikke innser er at de hadde passet perfekt som gründere. Mange tar seg gjerne en samtale om hvordan de kan redde verden, men få går ut for å gjøre det. Hensikten min med dette innlegget er å kaste lys over hvor lett det er å starte på den veien.

Har du en idé? Å starte på veien til å gjøre levebrød av den er ikke så vanskelig som man skulle tro. For oss begynte det som et hobbyprosjekt som nå har fått hundre tusen kroner i støtte, ingenting tilsier at du ikke skal klare å få til det samme. Du skal heller ikke tro at du trenger å gjøre det alene. Har du noen du samarbeider spesielt godt med? Ta de med deg! De beste opplevelsene jeg har hatt i vår oppstart så langt har vært i tverrfaglige diskusjoner om å løse sentrale problemer. Ikke nøl!

 

 

 

En av måtene jeg kobler av fra en ellers travel hverdag er i skogen med kameraet som selskap. Her er et bilde fra Fløyen jeg tenkte jeg kunne dele. Det ble tatt i samme periode hvor ovennevnte aktiviteter foregikk. Absolutt en hobby jeg kan anbefale! 


Del på Facebook Del på Twitter Del på Google+

Morgendagens hittil ukjente problemer - innovasjon i høyere utdanning.

Publisert: 18.12.2016, 21:48

For ikke lenge siden var jeg i Ås på NMBU for et møte i Universitets - og høgskolerådssystemet. Jeg er studentrepresentant i nasjonalt fakultetsmøte for realfag, et organ som møter sammen med nasjonalt råd for teknologisk utdanning en gang i halvåret. Her diskuteres det relevante saker for utdanning og forskning innenfor realfag og teknologifag på et nasjonalt nivå. Et av hovedtemaene for dette møtet var Innovasjon og dens implikasjon for høyere utdanning.

Forskningsrådet opprettet i 2015 en pott med penger som nesten ferdige, eller nylig ferdige masterstudenter kunne søke til for å gjøre bedrift av masteroppgaven sin (eller andre idéer). Som student i Bergen synes jeg det er litt rart at det enda ikke har kommet noen søknader herfra. Det har fått meg til å tenke mye på hva innovasjon er, og hvordan man får mennesker, og ikke minst studenter til å være innovative. Det har også fått meg til å tenke over hvor viktig innovasjon vil være i årene som kommer.

I takt med en eksplosiv populasjons- og teknologivekst, kommer det mange utfordringer. Stadig flere problemer må løses på den ene siden, og stadig flere arbeidsplasser automatiseres på den andre siden. I løpet av min utdanning, har jeg ikke sjeldent opplevd å møte opp på eksamen i et emne jeg har lest og studert iherdig i, for så å bli testet i min evne å replikere det som står i boka. Dette har vært en gjennomgående faktor fra så langt jeg kan huske tilbake til videregående skole, og helt opp til masternivå på universitetet. Hvordan har det seg at et samfunn som krever mennesker med innovative evner, i liten grad utdanner til dette?

Som tidligere nevnt er automatisering av arbeidsoppgaver for det første en enorm mulighet, men også en stor utfordring. Hvis en student som startet på sin utdanning i høst fullfører på normert tid vil hen være ferdig i 2021. Om jeg skal inkludere videregående skole, så vil dette strekke seg helt til 2024. For å dekke de fra høyere utdanning som ikke fullfører på normert tid (gjennomsnittet) så retter jeg blikket mot 2024, 8 år fra nå. Hvis det er en ting som er sikkert (om ikke verden går mot undergangen, i lys av nyere globale hendelser og utviklinger) så er det at teknologiens eksponentielle vekst vil føre til en fremtid komplett ulik den vi har i dag. Til og med 8 år fra i dag kan være en helt ukjent fremtid.

Hva sier dette om læringsbehovene i utdanning? Jo, det sier at vi må være forberedt på å takle problemer som ikke enda har oppstått, og utnyttelser av teknologier som ikke en gang er påtenkt. Hvorfor har det seg da slik at vi i stor grad tester studenter og elever i deres evne til å gjøre det en robot kan gjøre så utrolig mye bedre enn studentene allerede i dag? Misforstå meg rett, det er viktig med grunnkunnskap i alle disipliner og emner, og da er det en viss grad av fakta som må læres, men som nevnt har jeg opplevd dette fra de tidlige stadiene av min utdanning, helt opp mot slutten. Hvor blir det av fokuset på å takle nye og ukjente situasjoner?

Jeg mener vi må slå et slag for morgendagens problemer, og huske at når en student eller elev er ferdig utdannet, så er verden en helt annen enn når vedkommende startet. Dette krever ferdigheter og kunnskaper om hvordan man tenker nytt, og utenfor boksen. Denne boksen er i stadig forandring, så om de struktureres til å kun tenke innenfor dens fire rammer, vil de stille svakt når boksen plutselig får fem rammer eller gjennomgår andre hittil ukjente formforandringer. Jeg skal ikke si at det ikke er mange som er gode på dette allerede (et kjapt søk vil vise deg hvor pengene fra forskningsrådet gikk både i år og i fjor), men som et samfunn har vi fortsatt en jobb å gjøre her!

Det burde bli et større fokus på kunnskap som støtter opp under denne utviklingen. Fra Gruppearbeid og case-oppgaver, til eksamener som setter studentenes kunnskap på prøve. Husker spesielt en eksamen der jeg fikk full informasjon om et tema, for så å bli bedt om å ta en avgjørelse og rettferdiggjøre for den basert på kunnskapen jeg hadde blitt informert om. Det var en eksamen jeg følte jeg virkelig fikk vist at jeg hadde forstått det jeg skulle forstå. En annen eksamen fikk jeg spørsmål om figuren på side x, og ikke fikk svart fordi det var et tema jeg hadde lest om i artikler og ikke boka. To veldig forskjellige opplevelser, som stimulerer meg til å lære på helt forskjellige måter.

I mitt forrige innlegg skrev jeg om hvordan næringslivet stimulerer studenter til å lære seg å pugge for å få gode akademiske krav. I dette innlegget ønsker jeg å sette et fokus på at utdanningsinstitusjonene har et enda større ansvar for å gjøre både vurdering og utdanning bedre egnet til fremtiden.

Med det ønsker jeg alle en god jul, og god ferie. Satser på at neste innlegg blir litt mindre dystert! Det finnes mye forbedringspotensialer, men det skal nevnes at det er mange som allerede gjør en god jobb. Håper at dette innlegget kunne bidra med et perspektiv og noen tanker rundt hvordan utdanning kan formes til å møte en framtid i stadig endring.

Her er et bilde jeg tok rett før møtet mitt på NMBU. Veldig fint campus!


Del på Facebook Del på Twitter Del på Google+

Kandidater med sterke akademiske resultater søkes

Publisert: 04.12.2016, 13:01

I løpet av utdanningen min har jeg ofte søkt meg igjennom relevante arbeidsplasser både på Linkedin og ellers. Det har gitt meg en ekstra pekepinn på hva som er viktige kvaliteter og ferdigheter for arbeidsmarkedet, og samtidig en indre motivasjon for den ekstra timen på lesesalen. Ofte har jeg kommet over setningen “kandidater med sterke akademiske resultater søkes”, og tolker det som at denne arbeidsplassen er utelukket for meg. Jeg har ligget på B og C i snitt, og leser “sterke” som nærmere A, en karakter jeg verken har ønsket eller forsøkt å strebe mot. I utgangspunktet gjorde et møte med slike setninger meg demotivert, men i senere tid har jeg heller vært kritisk til bedriften som stiller det kravet. Vil jeg egentlig jobbe for en bedrift som i så stor grad selekterer på bakgrunn av karakterer?

 

Se på gjennomsnittskarakteren på bildet over fra et emne jeg tok i fjor. Om du skulle søkt jobb hos et firma hvor gode akademiske resultater er første seleksjon, så lurer jeg på hvor mye bedriften egentlig tror den finner ut av på bakgrunn av dine sterke resultater. Hos universiteter og andre utdanningsinstitusjoner er det ofte en overvekt av skoleeksamener og liknende vurderingsformer som tester studenters evne til å gjengi det som står i boka. Er det slike ferdigheter som verdsettes i et samfunn i stadig endring? Neppe.

I løpet av mine år som tillitsvalgt og studentpolitiker har jeg opplevd få emner hvor det er en god knytning mellom vurderingsmetode og læringsutbytte. Resultatet av dette er at man ofte må bli god på å gjøre eksamen for å få de beste karakterene. Dette resulterer i studenter som fokuserer på nettopp å bli god på eksamen. Dette er en uheldig utvikling, og flere aktører i næringslivet støtter opp under dette med sine akademiske krav. Min erfaring er å fokusere på læringen, for det er kunnskapen du sitter igjen med som teller når du er ferdig med emnet og utdanningen din. Ofte (men ikke alltid) kommer karakterene med på kjøpet.

Selv om fagområder ikke er like kan det trekkes paralleller. Det har eksempelvis vært mye i media om studenter som har klaget på karakteren B, og strøket [1,2]. Hvis utdanningsinstitusjonene har så lite kontroll på hva som skal til for å få et godt akademisk resultat, så er det kritikkverdig at flere industrier og bedrifter baserer sine første seleksjoner på det. Jeg forstår det er vanskelig å selektere bort flere tusen søkere til en stilling, men en standardisering som ikke nødvendigvis reflekterer de kvalitetene som ønskes i en ansatt er ikke det beste grunnlaget å velge hen på.

Er du student, og er bekymret for den C’en eller D’en du fikk og blir ytterligere stresset på grunn av kravet om sterke akademiske resultater? Enten du er i starten av din utdanning eller slutten, er det andre verdier som er viktigere. Engasjement, handlekraft og samarbeidsevne for å nevne noen. Dette er egenskaper som ikke kan tilegnes på lesesalen. Heldigvis er forenings- og organisasjonsliv en stor del av systemet rundt utdanningsinstitusjonene, så det er mye å velge i. Ta del i noe, gjør en forskjell og ha det gøy. En bedrift kan lære deg opp i nesten hva som helst, men personlige egenskaper og gode verdier er noe som overgår selv de beste karakterene.

 

Kilder:

[1] Marianne, J., Siv, K. S. 2016. Klagde på karakterene - gikk fra nest best til stryk [Online]. Tilgjengelig: https://www.nrk.no/sorlandet/klagde-pa-karakterene-_-gikk-fra-nest-best-til-stryk-1.13214863 [Hentet: 02.12.2016]

[2] Mari, S. 2015. Gikk fra B til stryk på eksamen [Online]. Tilgjengelig: http://www.dagbladet.no/2015/08/28/nyheter/eksamen/karakter/uib/40844656/ [Hentet: 02.12.2016]


Del på Facebook Del på Twitter Del på Google+

Om det å være noens tilfeldighet

Publisert: 14.11.2016, 09:00

Hei, og velkommen til min blogg! Her kommer jeg til å publisere om alt fra vitenskapelig og teknologisk utvikling, til tanker og filosofier rundt det å være engasjert. Jeg tenkte jeg skulle begynne med å fortelle litt om hvordan små tilfeldigheter kan gjøre store forskjeller! 

For tre år siden trasket jeg som mange andre inn til universitetets mottaksuke håpefull og klar for en ny tilværelse. Fra barndommen av har jeg drevet flere ungdomsklubber og hadde allerede en idé om hvilke organisasjoner jeg skulle engasjere meg i (hadde krysset av på interessert bak sånn cirka alle). Som mye annet her i livet ble det dog tilfeldighetene som avgjorde hvor jeg endte opp.

Jeg begynte på bachelor i biologi, hvor et engasjert fagutvalg tok oss nye godt i mot. Vi fikk fort muligheten til å hjelpe til, og følte oss som en del av felleskapet. Vi ble invitert med på arrangementer, og bedt om å hjelpe til å rydde etterpå, en måte å dra oss med på uten store forpliktelser. Før jeg knapt merket det gikk semesteret forbi, nye bekjentskap ble gjort og pensum ble lest; tiden for generalforsamling i fagutvalget var inne og jeg hadde bestemt meg for å stille som arrangementssjef.

Jeg har i ettertid tenkt mye på akkurat denne avgjørelsen. Jeg hadde planer om å engasjere meg, men i hvor stor grad ble avgjort av fagutvalgets evne til å dra meg med. Denne evnen er noe som varierer med hvert nytt styre (som i dette tilfellet byttes ut hvert semester), og etter mine erfaringer undervurderes hos mange.

Etter nye erfaringer som arrangementssjef endte jeg opp som leder av fagutvalget i to perioder, og deretter leder av fakultetets høyeste studentorgan hvor jeg fikk jobbe med studenter og ansatte på alle nivå i utdanningssystemet. Jeg har også fått uvurderlige erfaringer fra utvalg og råd både på lokalt, nasjonalt og internasjonalt nivå, og utviklet meg mye som både leder og medmenneske. Alt dette på bakgrunn av et lite styre som var flink til å få med studentene fra første stund av og gav meg det lille dyttet i riktig retning.

I det jeg har sittet i som leder av organisasjoner som representerer diverse fagutvalg (og studenter) har jeg sett mange tilfeller av engasjerte som undervurderer sin rolle i andre menneskers liv. Flere ganger har jeg hørt utsagn fra styremedlemmer i disse utvalgene som “Jeg er jo bare ansvarlig for arrangementer”. Det jeg ønsker å kommunisere her er nettopp viktigheten av dette!

Jeg har selv følt på det å sitte i et styre hvor vi kanskje helst ville være en eksklusiv gjeng, og har nok tatt noen dårlige avgjørelser i forbindelse med det, men har også lært hvor viktig det er å spille andre sterke, og å få de med på laget. I altruismen blomstrer produktiviteten, da organisasjonen og netto kvalitet fort øker med nye syn og perspektiver som får lov til å vokse. Hvis jeg ikke hadde fått mulighet til dette i begynnelsen av mine studier ville jeg nok fortsatt engasjert meg da ønsket allerede var der, men jeg ser flere eksempler på studenter som “falt utenfor” livet som engasjert og ikke kom seg inn før på masternivå. Av disse har jeg oftere enn ikke hørt “Jeg skulle ønske jeg engasjerte meg tidligere”. Jeg tror et engasjert fagutvalg (eller linjeforening) er nøkkelen til å forhindre dette frafallet.

Den rollen du som engasjert kan ha for dine medstudenter (eller medmennesker) er så uvurderlig at den totalt kan forandre en person over kortere tid enn du kanskje forventer. Det skal ikke mer til enn å ta de med på lavterskel-aktiviteter som å rigge til arrangementer, spre informasjon til sine medstudenter eller slå av en prat om hva som kan bli bedre neste gang. Selv fikk jeg føle på dette i praksis første semester, og har videreført tradisjonen i mine lederstillinger. Jeg har opplevd å få tilbakemeldinger om at vennene deres hjemme ikke kjenner de igjen bare ett semester etter de fikk være med å utvikle seg selv i en organisasjon.

Det hele handler om å gi andre mennesker muligheten til å utvikle sine egne egenskaper. Jeg nevnte i begynnelsen at det er tilfeldigheter som avgjør hvor man ender opp, og det er viktig å huske at akkurat du kan være denne tilfeldigheten for noen andre.

 

 

 

 

Har store planer for innlegg utover vinteren, inkludert om det å gjøre feil (hvordan man gjør det til sin fordel), indre motivasjon og hva som skjer med utdanning og samfunnet når robotikk og automatikk tar over jobbene våre. Blir nok et innlegg eller to om hva jeg holder på med om dagen også, dette inkluderer alt fra genetikk til studentpolitikk. Stay tuned! 

'

Her er et bilde av meg (nr. 3 øverst fra venstre) sammen med noe av fagutvalget under Bergen city marathon for noen år siden, ikke lenge etter jeg hadde tatt over som leder. Vi kom på ganske bra plassering også! 


Del på Facebook Del på Twitter Del på Google+