Martin Indreiten

Martin Indreiten





En slags beskrivelse

Publisert: 29.01.2015, 20:20

Jeg synes ofte det er vanskelig å skulle beskrive personer med ord. Mennesker er veldig komplekse og ord blir ofte fattige (som om det ikke var ille nok at ord kan ha ulike betydninger for ulike mennesker er det av og til også en plausibel tvil om ordet i det hele tatt beskriver fenomenet det er ment å fange opp). Dette gjelder så klart dobbelt når en skal beskrive seg selv (hvem er man, egentlig?). Heldigvis har man blitt utstyrt med noen spørsmål som kan dra innlegget videre, og selv om svarene endte opp noe abstrakte er det kanskje ikke hva man skriver men hvordan man skriver som avslører mest om en person?


Så, hvem er jeg?


Mitt navn er Martin Indreiten, født i Kristiansund i 1987 men hovedsakelig vokst opp i Oslo. Etter videregående fant jeg det relativt vrient å skulle velge fremtid (det var nå engang slik valget ble presentert). På den ene siden hadde de fleste fagene på VGS vært morsomme (nok) og på den andre var fokuset veldig rettet mot hvor man ønsket å ende opp (hva vil du bli når du blir stor?). Et opplagt mål i så henseende var drømmen om å sveve salig rundt i verdensrommet ikledd astronautdrakt, men fysikk som valgfag ble ofret til fordel for engelsk og latin og det var kanskje allerede her en viss stiavhengighet begynte å melde seg. Før eller siden begynte jeg i alle fall med språkfag også på universitetsnivå, først et oppvarmingsår med engelsk før valget litt sånn tilfeldig falt på japansk. Som del av undervisningen bodde jeg så ett og et halvt år i Japan hvor jeg erfarte at mennesker i bunn og grunn er ganske like, til tross for til dels store forskjeller i den kulturelle konteksten. I løpet av 20-årene ble jeg også mer og mer interessert i politiske og filosofiske spørsmål, særlig knyttet til globalisering, og således falt det naturlig å gi seg ut på en grad i statsvitenskap. I skrivende stund har det plutselig blitt 2015 og første semester på masterstudiet ved Universitetet i Oslo er tilbakelagt. Livet byr tilsynelatende på mange vendinger, så det gjelder å holde fast på hatten!


Hva ønsker jeg egentlig å oppnå og bidra med?


Det at unge mennesker er engasjerte og ønsker å forandre verden er nærmest blitt en truisme. Kanskje er dette nettopp fordi man er ung og følgelig har tilbrakt mindre tid i et gitt samfunn, noe som kan gjøre det lettere å identifisere forbedringspotensialer. Etter hvert må en likevel innse at denne oppgaven ikke er særlig egnet for en enkeltperson (kanskje bør den heller ikke være egnet for en enkeltperson, men det er en annen diskusjon). Hvis samfunnsmessige forandringer finnet sted i krysningspunktene mellom individer og videreføres av fellesskapet, hva kan da et ungt og engasjert menneske stille opp med?
Personlig tror jeg man kan stille opp med veldig mye rett og slett fordi alle og enhver til sammen utgjør samfunnet, og forandrer man én bestanddel forandrer man ikke samtidig hele mosaikken? I så måte er det kanskje på sin plass med et perspektivskift: Snarere enn å søke å oppnå eksterne forandringer (av verden, i en eller annen retning) kunne det tenke seg mer hensiktsmessig å søke interne forandringer (i seg selv), særlig dersom sistnevnte fører til førstnevnte? For min egen del betyr ikke dette at jeg ikke ønsker eksterne oppnåelser men det betyr at disse er underlagt en kontinuerlig intern prosess av konstant læring og personlig vekst. Forhåpentligvis blir det som å slå to fluer i én smekk. Av dette følger også at jeg strengt tatt ikke har så mye mer å bidra med enn å være meg selv, og å forsøke å være den ‘beste’ versjonen av meg selv jeg har mulighet til å være, så mye som mulig. Kanskje er det alt som skal til for å forandre verden, en smule om gangen.


Og hva er mine ambisjoner?


Når det gjelder ambisjoner føler jeg meg ganske enkel (hvis man ser bort fra hele forandre verden-prosjektet). Livet er en reise og jeg tror det er viktig å maksimere (kvalitativt så vel som kvantitativt) og å være mottakelig for opplevelser, erfaringer, kunnskap, lærdom, vennskap, kjærlighet, ja strengt tatt alt man snubler over på veien, og å forsøke å få mest mulig ut av disse. Det er vel forholdsvis normalt i denne sammenhengen å trekke frem profesjonelle ambisjoner, men selv om det nok høres pussig ut er ikke det noe jeg føler meg spesielt opptatt av. Grunnen er kanskje det at jeg ikke opplever jobb (og studier) som adskilt fra resten av meg selv men heller som aspekter av en helhet. I statsvitenskap-studiet har jeg for eksempel hatt stort utbytte av å ta teorier jeg har lært på skolen med meg ut i hverdagen, og vice versa. For meg er altså en jobb ikke et mål i seg selv, men et middel for de overordnede ambisjoner i livet. Hvis man er i stand til å gjøre reisen til en positiv opplevelse for seg selv og alle rundt seg tror jeg man har kommet langt på vei. Hvis man underveis også skulle klare å finne ut hvem man er (slik at man f.eks. kunne ha skrevet et litt mer konsist blogg-innlegg) og hvorfor man er hadde det vært en bonus, men det er jo strengt tatt ikke nødvendig. Qué será, será.

 


Del på Facebook Del på Twitter Del på Google+






Kopiering av tekst og bilder fra blogginnlegg kan ikke gjøres uten samtykke. Ytringer i blogginnlegg er personlige og tilhører bloggeren. Tips oss dersom innholdet bryter med norsk lov. Talentblogg er en tjeneste levert av Talentjakten, og benytter bloggplattform fra Bloggi. Ved bruk av talentblogg.no aksepteres cookies fra Google Analytics.