Thomas Tinnesand
Thomas Karim Tinnesand

Thomas Tinnesand





Å løfte og å bli løftet, er det et spørsmål?

Publisert: 05.12.2016, 19:13

Å ha dyktige og motiverte medarbeidere rundt seg er noe enhver leder ønsker seg. Å ha medarbeidere som spiller deg god i arbeidshverdagen og presenterer løsninger fremfor å legge problemet over til deg og fraskriver seg eierskapet til problemstillinger som havner på deres nivå er også ønskelig. Ingenting er lettere enn å flytte problemet oppover i kjeden. Å tenke ”det er strengt tatt ikke mitt ansvar å finne ut av” er et sykdomstegn i alle organisasjoner. Som leder så bygger man også en kultur, og da må man være meget bevisst på hva man starter. Det heter seg at man skal være forsiktig med hva man ønsker seg. Dette gjelder særlig det som vi ikke kjenner konsekvensen av. Og ettersom ytterst få av oss kan spå fremtiden så gjelder det ganske mye.

Ledere uansett nivå må tørre å ha personell under seg som er smartere enn seg selv og våge å anerkjenne det. Å ha som mål at man skal være den smarteste personen uansett hvilket rom man befinner seg i er vel og bra, men til hvilken verdi? Da må jo dine løsninger nødvendigvis alltid være de beste. Hva skal man da med de andre? Burde ikke alle problemene da havne på ditt bord siden du til enhver tid har det beste utgangspunktet?

En løsningsorientert kultur er viktig på flere måter. For det første så tenker ofte to hoder bedre enn et (!). For det andre så har vi mennesker naturlige begrensninger i hvor mange ting vi kan gjøre på en gang i tillegg til at det kun er 24 timer i døgnet, og kroppen må på et eller annet tidspunkt sove. Du kan være verdens beste fotballspiller, men om de andre lagene er 10 mann flere enn deg, så vil du tape mer enn du vinner i lengden.

Et miljø preget av løsningsorienterte personer, er en gruppe som evner å se muligheter og gripe den. Legger man i tillegg evnen til å løfte hverandre frem så begynner man å nærme seg å dekke et selvrealiseringsbehov. Jeg har selv erfart dette. Man kan si mye om å få anerkjennelse fra sin nærmeste sjef. Men å få en tydelig anerkjennelse fra sin egen avdeling er virkelig en motiverende følelse og givende tilbakemelding. Personer som ser deg hver dag i ditt virke i gode og vonde dager.

Kort tid etter sommerferien var jeg så heldig å få telefon fra en journalist i E24 som gratulerte meg med at jeg var videre i første fase av E24s Ledertalenter 2016. Da jeg spurte om bakgrunnen for seleksjonen fortalte hun meg at noen av mine kolleger som hadde nominert meg. I mitt tilfelle min nærmeste assistent og medarbeider. Videre ville de ta kontakt med mine referanser og jeg ble siden innkalt til intervju holdt av Boyden. Det hører med til historien at det endte med topp 100. Men muligheten for være tilstede under selve kåringen i bygget til PWC på Bjørvika og se alle de andre talentene i næringslivet var en ærverdig opplevelse.

Så mye dyktige og unge folk som evner å oppnå det de har gjort med det ansvaret de har fått er ikke annet enn inspirerende. Jeg vil derfor takke Henrik Ryen Gudevold for å gi meg muligheten til å få denne opplevelsen. Takk også til juryen og dyktige foreleserne for en givende dag! 

 

Ledertalentene 2016, Topp 100:

http://e24.no/spesial/ledertalentene/2016/


Del på Facebook Del på Twitter Del på Google+

På tur med Sjøforsvaret

Publisert: 17.02.2016, 20:30

Fakta om Nansen klassen fregatt


Dimensjoner

Lengde: 134 meter 

Bredde: 16,8 meter

Høyde: 32 meter

Dypgang: 7,6 meter


Deplasement: 5290 tonn

Fart: 26 knop

 

Våpenutrustning: Evolved Sea Sparrow-missil (ESSM) med Vertical Launcher System (VLS), Norsk Sjømålsmissil (NSM), Sting Ray-torpedoar, OTO Melara-ka​non

 

Besetning: Normal besetning er 132


Fakta om Flag Officer Sea Training (FOST) 

 

Gjennomfører trening som forbereder alle krigsfartøy for ”peacetime, peace-support og war-fighting operations”

Har gjennomført ”Operational Sea Traning” for Royal Navy siden 1958. 

Staben består av 300 Offiserer og befal med bred og lang erfaring innenfor sine spesialiserte områder. 

Har mønstringer for 14 land hvert år. 


(Estimert lesetid: 5-10 min) 

 

Før de fleste hadde rukket å hive i seg lunsjen søndag 3. januar kastet vi loss og satt kursen mot Plymouth for å gjennomføre en 6 ukers mønstring i regi av Flag Officer Sea Training (FOST) fra den britiske marinen. De to første dagene skulle gå til transitt og vi skulle klargjøre oss for den store inspeksjonsdagen av fartøyet, som var den første milepælen i programmet.

 

Normalt når jeg har vært vekke en stund fra sjøen så pleier de første 2 dagene å gå til å tilvenne seg all bevegelsene som fartøyet får i sjøen. Men i det vi kom ut i Nordsjøen så var det ikke tid til noe tilvenning. Med bølger på 10-12 m så var det ikke mye håp om en myk start på året. Den første blåmandagen i 2016 var et faktum! 

 

Etter endelig å ha klappet til kai i Devonport Naval base i Plymouth så var det bare å hive seg rundt for å vise frem fartøyet fra sin beste side. Noen dager og noen nattetimer senere var vi klare for å fortsette programmet. Inspeksjonsdagen gikk over all forventning og vi kunne glede oss stort over resultatet vi oppnådde. 

 

Jeg var meget spent på programmet da jeg på forhånd visste at jeg ville bli testet på alle mine roller ombord. Ombord praktiserer vi ”lean manning”, som vil si at hver enkelt person har gjerne flere roller som de må bekle. Jeg har eksempelvis følgende roller ombord: I/C First Aid eller ”Operativ leder sanitet”, Flight Deck Officer ifm helikopter og Primary Logistic Coordinator (PLC). Kort fortalt om de ulike rollene så innebærer ”Operativ leder Sanitet” at jeg tar meg av organiseringen og har kommunikasjon eksternt til de andre stasjonene. Min oppgave er å ha klart for meg hva er det som skjer på fartøyet, hvordan påvirker det oss? Hvor kan vi flytte hele stasjonen dersom vi får en treffer eller brann i vår sone. Jeg har en tett dialog med legen ombord som sammen med sanitetsoffiseren er ansvarlig for den kliniske behandlingen av pasientene. Sammen med dem så prioriterer vi hvilke pasienter som må inn til hospitalet for behandling og hvilke som skal evakueres dersom dette er mulig. 

 

Som PLC leder jeg Action Logistics organisasjonen. Kort fortalt så innebærer det at jeg må ha en oversikt over hvilke logistiske konsekvenser det har at ulike lager evt brenner eller befinner seg i en røyksone. Jeg har her en dialog med ”Battle Damage Repair”-teamene, som har som hovedoppgave å få ulike maskin- eller våpentekniske system oppe å gå så fort som mulig, ift tilgang på kritiske reservedeler og hvordan vi skal få rekvirert dette dersom vi ikke har det ombord. 

 

Som FDO har jeg 1 assistent (FDA) og 4 flydekksmannskap (FDM) under meg som utgjør helo-organisasjonen på dekk. Min jobb her er å være bindeleddet mellom fartøyet og helikokopter piloten. Enkelt sagt så vinker jeg helikopteret inn fra en bestemt side av fartøyet ut ifra en relativ vindstyrke for å sikre en trygg og effektiv landing. Ved en eventuell ”Crash on deck” så er det jeg som styrer og koordinerer all førstehåndsinnsats og skumming slik at vi klarer å redde personell og forhåpentligvis helikopteret. 

 

Vi øver i to ulike scenarioer et krigsscenario, med jagerfly, ubåter eller andre ”overflate fartøyer” som trusler (Gjerne alle på likt på det mest ekstreme) og et fredscenario, som innebærer brann, vanninntrenging og generelt havari på skroget. FOST er bygget opp slik at det går gradvis hvor man starter helt rolig for å se at vi har kontroll på det mest grunnleggende. Deretter  bygger de på og legger inn alt av elementer, krigføring i alle dimensjoner kombinert med vanninntrenging og brann i fartøyet.  

 

Vi har brukt hele høsten på å forberede oss på dette, og forventningene har ikke latt vente på seg. FOST er svært anerkjent i det maritime miljøet og fartøy som gjennomfører programmet deres får en anerkjent status i NATO. Organisasjonen har samlet opp mye erfaringer gjennom blant annet Falklandskrigen og har personell i staben som har vært gjennom en del av momentene vi trener på reelt. 

 

Vi startet med en såkalt Harbour Week hvor scenarioet er at vi ligger til kai på et området som er relativt usikkert. Uken består av briefer om IED (Improvised Explosive device), trening i stemplingstank og forsterket vakthold til kai med ulike caser. Blant annet innringing av bombetrussel og hvor en bombe blir funnet på fartøyet. Interessant å våkne til forøvrig. 

 

De neste ukene er Seaweek 1,2,3, med Final Inspection siste uken. Her begynner vi å trene ut ifra scenarioet som vi er en del av. Scenarioet sier at vi er en del av en styrke som er deployert til område for å ivareta sikkerheten til blant annet skipstrafikken da området er preget av politisk ustabilitet. Mye av oppdragene består derfor i eskorteoppdrag og sammen med resten av styrken beskytte eskortefartøyet mot evt angrep. 

 

Midt oppe i alt dette kommer det uanmeldte inspeksjoner av fartøyet som ser at renhold og sikkerhet er ivaretatt. Renhold er forøvrig meget viktig da sykdom og smitte fort kan sette ut hele fartøyet. Så det er lange dager hvor vi står opp rundt kl 06 (kl 05 enkelte dager) gjennomfører morgenrutiner og går gjennom hvordan programmet ser ut idag før man gjør de nødvendige forberedelser som må til. Rundt kl 0730 kommer de såkalt Searidere ombord. Dette er personell fra FOST som går rundt i hvite kjeledresser og gjør sine forberedelser i forhold til dagens momenter. Så begynner det.

 

 

”Det er Torsdagskrig. Vi har gjort klart og bemannet postene, operasjonsavdelingen informerer om situasjonen over anlegget ombord. Det går fort en time før det skjer noe for vår del på sanitet. Vi får over over anlegget ”Missile inbound” ca 30 sek til evt treff. ”BRACE, BRACE, BRACE” ropes det over anlegget. Vi tar tak i bordene og holder oss fast for å unngå å bli kastet rundt som følge av ”treffet”. Det smeller.  Jeg er på vei til å sende ut personell fra posten til å søke sonen vår for evt skader før 4 hvitkledde Searidere dukker opp med hver sin røykmaskin. Jeg banner. ”Ta med O2 ambulantene, få med ProPac-en! Få med utstyr!” roper jeg ”Brann i byssa! roper en annen. En searider kommer bort til meg og sier at alt som er bak ryggen min står i flammer. Jeg roper på et brannapparat og får det, jeg peker det mot brannen og får fra searideren ”I am sorry sir but that has been used and is empty”. Midt i røykkaoset ramler 3 pasienter inn fra naborommet hvor gjestene sitter. De er blitt rammet av trefferen. Vi må ut. Vi får dratt med oss pasientene ut og trekker mot hospitalet. Røykdykkerne er på vei inn idet vi går ut. Jeg setter igjen en person til å gi dem en kjapp overlevering. Vi har fått med oss det viktigste utstyret og begynner å omorganisere oss og får startet behandlingen av de skadde. En searider kommer bort og spør legen hva er planen vår hvis det kommer en ny treffer. Legen videreformidler dette til meg.  Jeg skjønner problemstillingen. Vi har samlet hele saniteten på en plass. Får vi en treffer her nå så ryker hele organisasjonen. Jeg setter meg sammen med plotteren og lederen på hospitalet, vi har dårlig med alternativer. Vi har røyksone foran og under oss. Vi trenger et stort rom med telefonforbindelse som er minst en sone unna. Jeg foreslår rommet som ligger rett akterut for hospitalet. Leder aktre sanitet er skeptisk da han mener vi er utsatt siden begge rom ligger på styrbord side. Jeg skjærer i gjennom og sier at det må bli slik, det er det beste vi kan få til. Han tar med seg de som er ledige og noe utstyr slik at vi er ca 50-50 og trekker til det ledige rommet for å klargjøre det. Jeg kjenner et snev av usikkerhet ift om det var en god vurdering, men rasjonaliserer det med at ut ifra forholdene så var det mest optimalt. Hadde vi hatt tid til å diskutere det kunne vi gjort det, men det hadde vi ikke.  

 

Skaden på den ene pasienten er visst verre enn først antatt. Han har et stor blåmerke på brystregionen, men virket stabil da vi fikk han. Skader på innsiden er kanskje de mest komplekse. Vi har begrenset med operasjonsmuligheter ombord, og med fiendtlige jagerfly i lufta er sjansen for å få evakuering særdeles liten. Legen ber om å få flere folk, jeg avgir et par ledige og sender dem inn til ham. Få minutter etterpå kommer han alvorlig ut mens han peker på tavlen. ”Tango 4” sier han. Prioriteringsstatus ”Håpløs”. Jeg tar telefonen og ringer, denne infoen skal ikke ut på samband. ”Vi har en Tango 4, sørg for at sjefen får denne beskjeden. Vi kommer tilbake hvor vi legger han”. Idet jeg ber to av assistentene om å finne fram alt nødvendig utstyr som bag til personen og skilt til rommet, tenker jeg over hva som faktisk har skjedd og hva konsekvensen av det vi driver med i verste fall kan være”.  

 

Treningen her på FOST er ment å kunne forberede oss på en best mulig måte for å være klar når det skjer. Det har vært 6 lange uker, men så mye ressurser som er lagt i øvelsene kombinert med kompetansen til seariderene som har fulgt oss opp har vært enestående. Midt oppe i de mest kaotiske øyeblikkene så stiller de oss kritiske spørsmål for å teste om vi fortsatt har klart for oss hva vi driver med. Nettopp for å få inn tankegangen i besetningen om at alle må jobbe i samme retning hvis vi skal komme oss ut av dette med minst mulig skade. Noe som kan være utfordrende for enhver når man er i et ukjent miljø med en ukjent trussel. Det eneste vi vet at vi trener slik at vi skal være best mulig rustet i møtet med det uventede.

 

”In the time and place of the enemies choosing” 

Captain South, Sjef FOST Devonport. 

 

Thomas Tinnesand


Del på Facebook Del på Twitter Del på Google+