Tjerand Silde

Tjerand Silde





Verktøy i en hektisk hverdag

Publisert: 02.04.2017, 11:08

Vi er mange som har en travel hverdag, og det er ikke alltid like lett å holde kontroll på alt. Personlig bruker jeg flere ulike applikasjoner hver dag, både for å ha oversikt over egne oppgaver og hva som skjer i ulike prosjekter. Her er en liten oversikt.

Illustrasjonsbildet er hentet fra: www.360training.com.

Alle har en epostadresse. Avhengig av hvilken type e-postkonto du har så følger det med ulike tjenester. I mitt tilfelle bruker jeg Gmail for epost, og kan dermed bruke alle andre tjenestene som Google tilbyr.

 

De fleste har en kalender, og de kommer i mange ulike formater. Noen liker å ha det på papir i en almanakk, andre liker å ha det digitalt. Når man bruker Gmail så har man også Google Calendar. Dette gir tilgang på kalenderen din i nettleser og i en egen app på mobilen som synkroniseres sammen. Her legger jeg inn kalender-invitasjoner, avtaler, treningstider, reiser og arrangementer. Dermed alltid oversikt, uansett hvilken enhet jeg er på.

 

Iblant skal man skrive tekster, opprette regneark eller lage presentasjoner. Med en Google-konto får man også tilgang til Google Drive, hvor man kan opprette, arbeide med og lagre ulike dokumenter. Ofte oppstår det utfordringer når to eller flere personer skal arbeide samarbeide på et dokument, men i Google Drive går dette helt fint. Man kan enten invitere spesielle folk til å få tilgang via epost, eller åpne dokumentet opp slik at alle med en gitt link har tilgang. Jeg bruker dette ofte i ulike prosjekter og organisasjoner hvor man er flere som jobber sammen med de samme tingene. Dette kan selvfølgelig også lastes ned offline til laptop og mobil, og synkroniseres når man kobler seg til nett.

 

Skal man lagre dokumenter, bilder, filer og slikt som man ønsker tilgang til lokalt på maskinen og i skyen så kan man også bruke Dropbox. Som i Google Drive er det enkelt å dele mapper og dokumenter, men også å sette opp innleveringssystemer. Det er ikke like enkelt å bruke til samarbeid dersom flere skal jobbe på samme dokumentene, men personlig benytter jeg meg av både Google Drive og Dropbox. Dropbox fungerer bedre lokalt på maskinen, mens Google Drive funker best i nettleseren. Trenden min er at de mappene og dokumentene som er private ofte havner i Dropboks, mens samarbeidsprosjekter jobbes med i Google Drive. Dermed har jeg også backup av alt arbeidet mitt.

 

Det er viktig å ha en oversikt over alle oppgaver man skal gjøre, men det er lett at oppgavelisten blir uoversiktlig og kaotisk. Wunderlist er en todo-liste-app for både mobil, laptop og nettleser hvor man kan holde oversikt over ting man skal gjøre. Her kan man lage lister med kategorier hvor man kan legge inn oppgaver, lage en prioriteringsliste og lenke til relevant informasjon. Wunderlist binder alle de andre plattformene sammen, og man har alltid oversikt. Når en oppgave er gjennomført så bare huker man den ut, og den skjules blant de andre oppgavene som er gjennomført. Her er det også mulig å dele todo-lister med andre som bruker Wunderlist.

 

Det finnes flere gode verktøy for å holde oversikt over oppgaver, og Trello et ett av de andre. I Trello oppretter man oppgavene som et kort, hvor man kan flytte kortet mellom flere tavler, som feks. “todo”, “under arbeid” og “ferdig”. Man kan være mange som jobber på samme trello-board, og man kan tilegne oppgaver til de enkelte medlemmene. Man kan også prioritere eller kategorisere oppgaver ut i fra fargekoder, og ha diskusjonstråder for hver oppgave. For min egen del har jeg gode erfaringer med å bruke Trello til gruppe-prosjekter, mens jeg bruker Wunderlist for mine private gjøremål.

 

Epost fungerer bra som asynkron kommunikasjon, men ofte trenger man en mer direkte samtale for å avklare eller avtale noe kjapt eller kunne spør om ting. Facebook sin Messenger-applikasjon er veldig fint til dette, og brukes for min egen del både til private og organisatoriske samtaler. Det kan derimot være vanskelig å strukturere en samtale i Messenger dersom man skal diskutere flere ulike temaer eller er flere enn to-tre personer som skal prate sammen. Til slikt bruker jeg Slack. Her kan man opprette grupperom for en organisasjon eller et prosjekt, invitere inn alle som skal bidra og ha ulike diskusjoner parallelt. Et rom deles opp i kanaler med fag-spesifikke temaer, slik at det er lett å følge samtalene og utviklingen, men man kan også ha individuelle samtaler, eller opprette egne private grupper. Noe eg setter ekstra stor pris på med Slack er mulighetene til å koble det opp mot andre tjenester, for eksempel Google Drive, Dropbox, Trello og Wunderlist. Da kan du få varsler i Slack om hvem som har endret hva eller ting som er gjennomført. Sjekk ut alle mulighetene her.

 

Merk dere at alle disse aplikasjonene er gratis å bruke, mens noen av de tilbyr premium-pakker dersom man skal bruke det kommersielt eller i større organisasjoner. Håper dere finner noe nytt her som kan være til hjelp! Hva bruker dere? Tips meg gjerne.


Del på Facebook Del på Twitter Del på Google+

Motivere til frivillig arbeid

Publisert: 05.03.2017, 20:43

De siste årene har jeg brukt mye tid på å bidra i flere frivillige organisasjoner, og jeg kjenner mange andre som har gjort det samme. Dette har fått meg til å reflektere litt rundt det vi gjør, hvorfor vi gjør det og hvordan vi kan legge til rette for denne type aktivitet.

Det sies at dugnadsånden er hva som kjennetegner nordmenn, og det er noe i dette. En undersøkelse ved navn “Frivillig innsats i Noreg 1998-2014“ ble gjennomført av Senter for forskning på sivilsamfunn og frivillig sektor i 2015. Hovedfunnene tilsier at over 60 % av oss nordmenn bidrar med frivillig arbeid i en organisasjon. Funnene sier også at rundt 40 % av arbeidet til de frivillige er knyttet til idrett og sport, mens dette innlegget først og fremst er knyttet til kunnskapsbasert frivillig arbeid.

 

Fra min studietid ved NTNU i Trondheim er jeg vant med at man har minst ett frivillig verv ved siden av studiene. Mange engasjerer seg i idrettslaget, Studentersamfundet, større arrangementer eller i studentenes sosiale og faglige linjeforeninger. Dette er noe NTNU verdsetter, og studenter med krevende lederverv har muligheten til å ta studiepoeng knyttet til sitt arbeid. Institutt for industriell økonomi og teknologiledelse ved NTNU har i flere år arrangert emnet IØ1000 Ledelse i praksis, som gir 15 studiepoeng over ett år, hvor man knytter teori opp mot arbeidet i egen organisasjon.

 

Studieåret 2014/2015 tok jeg Ledelse i praksis i tilknytning til mitt lederverv i Vektorprogrammet. Vektorprogrammet er en studentorganisasjon som jobber for å motivere og rekruttere ungdomsskoleelever til å ta utdanning i realfag og teknologi. Alle studentene som tar faget skal skrive en avsluttende prosjektoppgave, og jeg valgte å se nærmere på følgende problemstilling: “Hvilke faktorer er det som motiverer studenter til å bruke mye tid og energi på å ha frivillige verv i studietiden?“.

 

I oppgaven min så jeg på behovsteorier (motivert atferd utløst av grunnleggende behov) og jobbkarakteristika-modeller (motivasjonselementer i selve jobben). Spesielt så jeg på Maslows behovspyramide, hvor jeg knyttet studenters engasjement opp mot behovene for selvrealisering, anerkjennelse og sosial tilhørighet. Ved hjelp av medarbeidersamtaler og intern statistikk i Vektorprogrammet kunne jeg samle og analysere data som grunnlag for oppgaven. En typisk grunn til at studenter vil jobbe frivillig i Vektorprogrammet var følgende:

 

Da jeg gikk på ungdomskolen hadde jeg en veldig flink og motiverende matematikklærer, noe som har ført til at jeg har lyst til å vise ungdomskoleelever hvor gøy matematikk kan være.

 

Denne og flere andre tilbakemeldinger jeg fikk tyder på at motivasjonen til å engasjere seg kan knyttes opp mot vår trang til å utvikle egen kompetanse og våre personlige egenskaper. Studentene engasjere seg et sted hvor man både er nødt til å prestere, men også hvor arbeidet blir anerkjent. I dette tilfellet kan motivasjonen også knyttes opp mot selvaktualisering, hvor studenten har et ønske om å utfordre sine pedagogiske evner og på den måten se om læreryrket kan være en aktuell karrierevei. Hele oppgaven kan leses her.

 

Det er ikke økonomiske intensiver som motiverer oss til frivillig arbeid, ihvertfall ikke direkte. Det kan derimot være en langtidseffekt. Frivillig arbeid på en students CV vil vitne om stort engasjement, noe som er attraktivt for en arbeidsgiver. Samtidig skaffer man seg erfaringer som kan være svært nyttige i arbeidslivet, som for eksempel å jobbe i team, ha ansvar eller at man utvikler spesielle ferdigheter i arbeidet. En bygger også sosiale og faglige nettverk via frivillig arbeid, som kan åpne dører til spennende muligheter senere. Slikt engasjement gir oss et bredere erfaringsgrunnlag som vi tar med oss videre i livet.

 

Dersom vi går tilbake til undersøkelsen om frivillig arbeid nevnt i første avsnitt, ser man også noen årsaker til at folk ikke engasjerer seg i frivillig arbeid. Prospera-stiftelsen driver med kompetansebasert frivillighet, og har følgende bemerkninger til rapporten: “Det som fanget min interesse i dette studiet derimot, var årsakene mindretallet oppga for at de ikke drev med frivillig arbeid. Tre hovedbarrierer ble identifisert. Mangel på tid, mangel på interesse og mangel på nettverk.” Vi bør altså jobbe med å legge til rette for at folk kan bidra på tross av en travel hverdag, sørge for at de frivillige får brukt sin kompetanse på en god måte og skape muligheter for at både folk vi kjenner og folk vi ikke kjenner skal få en enkel vei inn.

 

Jeg tror personlig at relevans i det frivillige arbeidet ut i fra hva vi kan fra før og studerer eller jobber med er avgjørende for motivasjonen til å bidra. De siste fire årene har jeg brukt mye tid på å undervise barn i programmering via Lær Kidsa Koding (LKK), og min venn Teodor setter så fint ord på hvorfor han også er med på dette:

 

 

Avslutningvis vil jeg fokusere litt på hvordan vi kan skape gode arenaer for at folk kan bidra i frivillige organisasjoner. Da LKK startet opp våren 2013 skrev grunnlegger Simen Sommerfeldt et (langt) innlegg med tittelen “Hva slags forening er vi?”, som jeg kan anbefale alle å lese. Innlegget baserer seg blant annet på en samtale med Vegard Kolbjørnsrud, daværende stipendiat innen temaet «Innovasjon i communities» ved BI. Han siteres på følgende:

 

Noe innsats krever jobb, noe krever ansvar. Det mange som vegrer seg egentlig er redd for er ansvar, ikke jobb. Men de som kan ta ansvar har som regel for dårlig tid, fordi de har påtatt seg for mye å gjøre andre steder.

 

Det er i så måte viktig å skape arenaer og organisasjoner hvor det er enkelt å bidra, hvor man kan lære av de mer erfarne, og etterhvert som man bygger egen kompetanse og erfaring kan få mer og mer ansvar. Kolbjørnsrud kaller dette for verdinettverk, og han ser for seg at flere og flere organisasjoner vil strukturere seg på denne måten i fremtiden, enten man er frivillig eller ikke. Men hvordan skaper vi slike nettverk?

 

Å opprette et verdinettverk er ikke lett, og det er ikke gitt at virkemidler som fungerer for noen vil være en suksess for andre. Jeg har ikke en løsning på dette, men vil gjerne dele noen erfaringer fra min tid i Kodeklubben Oslo - Blindern. Vi er en gjeng frivillige studenter og teknologer som holder kurs for barn på kveldstid på universitetet, og vi prøver hele tiden å legge til rette for at flere veiledere kan bli med. Vi har tatt følgende grep for å få kodeklubben til å gå rundt og ekspandere:

 

  • Vi startet med få kurs pr uke, slik at vi kunne bygge opp erfaring før vi satset stort.

  • Vi har alltid erfarne kursledere tilstede som har ansvar, slik at nye veiledere kan komme til og lære hvordan ting fungere mens de er der.

  • Vi har satt opp et skjema med kurs og datoer slik at folk kan skrive inn navnet sitt de dagene og kursene som passer, uten å måtte forplikte seg til å være tilstede hver kurskveld i et gitt kurs.

  • Vi setter opp nye kurs ut ifra hvor mange som kan og hvilke kurs de vil veilede, slik at vi skaper trygghet og eierskap til arrangementene.

  • Vi har sosiale og faglige kvelder for veiledere, slik at de kan læres opp og knytte sosiale bånd før de skal holde kurs sammen.

  • Vi har ferdige veiledninger som alle kan bruke for å forberede seg til kursene.

  • Vi hjelper veilederne med å opprette nye kurs dersom de ønsker det.

  • Kursholdere som har bidratt lenge kan få ansvar for sin egen kursrekke.

  • Påmelding, promotering og organisering av kurs koordineres av de som ønsker å ha ansvar for slikt, som fører til at de som kun ønsker å undervise kan fokusere på det.

 

Dette er grep som er knyttet til spesielle aktiviteter, men det er elementer her som alle kan ta med seg videre. Vi sørger for trygghet og opplæring når man er ny, det skal være fleksibelt å bidra ut ifra hvor mye tid man har tilgjengelig, vi gir tillit og ansvar til de som bidrar mye og har opparbeidet seg erfaring og legger til rette for at folk kan bidra på den måten de ønsker.


Del på Facebook Del på Twitter Del på Google+

Teknologifag må inn i skolen

Publisert: 10.02.2017, 23:58

Tidligere har vi sett på den digitale kompetansen elevene opparbeider seg i løpet av årene i skolen. De lærer ikke å bruke digitale verktøy på en god måte, de lærere ikke hvordan ting er bygget opp og de lærer ikke å skape sine egne ting. Digitale ferdigheter har ikke en tydelig plass i læreplanene, og det finnes ingen arenaer i skolen for å jobbe konsekvent med dette. Her er en løsning på hva som må gjøres.

 

Les også: Manglende kompetanse og Fokus på det digitale.

Alle trenger gode digitale ferdigheter. Vi trenger advokater som forstår seg på personvern og rettigheter på Internett, journalister som kan sette et kritiske blikk på etiske utfordringer med ny teknologi og lærere som kan bruke digitale verktøy for å undervise elever på ulike nivå på samme tid. Vi trenger også ingeniører som kan utvikle systemer som forbedrer og forenkler hverdagen vår, politikere som har innsikt og tør å satse på et digitalt samfunn og, ikke minst, entreprenører som kan finne nye løsninger og skape nye arbeidsplasser i en digital økonomi. Uansett hva man skal gjøre så trenger man en god digital kompetanse. Da kan det ikke være tilfeldig om man tilegner seg denne kunnskapen eller ikke når man går på grunnskolen. For de som trenger enda flere argumenter, så kan jeg anbefale å sjekke ut et innlegg om dette på kidsakoder.no.

 

Det viktigste grepet vi kan gjøre er å innføre et nytt fag ved navn “Teknologi og programmering”. Dette bør være et obligatorisk fag for alle elever, og det skal adressere de ferdighetene og den kunnskapen som inngår i å ha digital kompetanse. Faget skal både sørge for at alle elever forstår den digitale teknologien som er rundt oss og lære å produsere egne ting, men også skaffe seg et grunnlag til å kunne bruke digitale verktøy på en god måte i andre fag. Et eksempel på første punkt er å lære om hvordan en datamaskin er bygget opp, hvilken innvirkning den har på våre liv, og lære å programmere egne spill, apper, nettsider og andre typer programmer. Et eksempel på andre punkt er opplæring i å bruke programmer for tekstredigering og presentasjoner, samt regneark - for å slippe å bruke mye tid i andre fag på å lære seg dette. En nylig rapport fra Utdanningsdirektoratet støtter opp under dette.

 

Man kan sikkert diskutere mye frem og tilbake om hvor gamle elevene bør være for å ha dette faget. Erfaringer fra flere år med undervisning i programmering tyder på at elevene bør kunne lese for å ha stort utbytte av programmeringen, spesielt om man skal gå litt i dybden. Samtidig ser vi at ved å begynne tidlig så føler barna større interesse, mer motivasjon og mer mestring. Min anbefaling er dermed å innføre dette faget i 5. klasse, og ha det som obligatorisk fag ut hele grunnskolen.

 

Et annet grep er å oppdatere læreplanene. Alle fag skal ha fokus på digitale ferdigheter, men dette viser ikke igjen i fagenes innhold. Vanligvis står det at < noe > skal gjennomføres “med og uten digitale hjelpemidler”, og det blir i praksis ikke lagt noe vekt på i det hele tatt. Lærebøkene er en speiling av dette, og tar heller ikke for seg hvordan man skal utvikle sine digitale ferdigheter når man jobber med de ulike fagene. Som jeg tidligere skrev i min kronikk på digi.no:

 

I matematikktimene burde elevene programmere og lage egne algoritmer for å løse og modellere matematiske problemer. De burde designe egne produkter digitalt i kunst og håndverk, og printe dem ut med en 3D-printer. Ikke minst burde de diskutere alle de etiske utfordringene med førerløse biler og kunstig intelligens i KRLE og jobbe med prosjekter knyttet til datamaskinens utvikling, gjennombrudd, muligheter og utfordringer i samfunnsfag.

 

Et tredje grep er å tilby programmering som valgfag på ungdomsskolen. Det er i dag en pilot i gang hvor 150 ungdomsskoler rundt om i landet som underviser i dette faget, og faget bør snarest bli tilgjengelig for alle. Enkelt og greit. Informasjonsteknologi 1 og 2 tilbys allerede som programfag på en del videregående skoler, og til høsten kommer også et nytt fag ved navn “Programmering og modellering”. Det ser ut til at vi har de valgfagene vi behøver, for å sørge for at interesserte elever kan følge sine interesser utover det obligatoriske pensum. Men kan diskutere om vi burde ha et obligatorisk fag i videregående skole også, men da har man mulighet til å velge egen retning, for eksempel “IKT med studiekompetanse” som bl.a. tilbys ved Gjøvik VGS og forhåpentligvis flere steder etterhvert.

 

En avgjørende faktor for at disse grepene skal bli en suksess er å rette et fokus på IKT i lærerutdanningene. Vi er helt avhengig av at samtlige nyutdannede lærerstudenter har et godt grunnlag innen IKT, og at det er mulig å fordype seg i IKT. Det finnes i dag muligheter til etterutdanning innen IKT, men ikke et ordinært løp. Med ett unntak. NTNU tilbyr lektorutdanning i realfag med fordypning i matematikk og informatikk. Dette er også det eneste av samtlige IKT-løp som inneholder fag hvor man lærer programmering. Høsten 2017 tenker derimot både NTNU, HiOA og HVL å tilby etterutdanning i programmering for lærere, og jeg venter utålmodig på at dette skal bli fag som alle skal gjennom for å bli lærer.


Dersom vi ser til Storbritannia så har de innført faget “Computing” på alle klassetrinn helt fra første året på grunnskolen. BBC har gått inn i et samarbeidsprosjekt med 30 partnere og produsert BBC micro:bit, en liten datamaskin, som deles ut gratis til alle 12-åringer for å lære de programmering. Den har ulike innebygde sensorer og kan programmeres i nettleser ved enten blokkbasert programmering laget spesielt for nybegynnere, eller tekstbasert programmering som Python eller JavaScript - som er to av verdens mest brukte programmeringsspråk. For å henge med i utviklingen er det dermed på tide at vi tar de nevnte grepene i Norge. Med en gang.


Del på Facebook Del på Twitter Del på Google+

Fokus på det digitale

Publisert: 09.01.2017, 09:58

Norske barn opparbeider ikke digital kompetanse i skolen. Vi må følge med i timen, og sørge for at vårt demokratiske og informasjonsbaserte samfunn kan utvikle seg videre. Da må vi lære oss å forstå og kontrollere hva som skjer rundt oss. I dette innlegget skal vi se på hvilke piloter og prosjekter som er satt igang for å gjøre noe med dette.

 

Les også: Manglende kompetanse.

De mest datakyndige elevene som går ut av norsk grunnskole i dag, er de som har bygget kompetanse utenfor klasserommets fire vegger. Noen er spesielt interessert og har funnet ut av ting på egenhånd, mens andre har gått på kodeklubb, dataklubb eller fått hjelp av foreldre eller eldre søsken. Digitale ferdigheter har i utgangspunktet vært likestilt med lesing, skriving, regning og muntlig presentasjon i skolen de siste ti årene, ihvertfall i teorien. Det er derfor beklagelig at dette ikke blir tatt på alvor av de som bestemmer og styrer selve innholdet. Heldigvis ser vi en del endringer nå, som kan få positive virkninger dersom det blir fulgt opp på en god måte.

 

Høsten 2016 startet Kunnskapsdepartementet et nytt pilotprosjekt. De neste tre årene skal ca. 150 norske ungdomsskoler undervise valgfag programmering, og forhåpentligvis blir dette en fast ordning så snart piloten er ferdig - men gjerne før det også! Utdanningsdirektoratet har både laget en læreplan og en lærerveiledning til faget, og flere andre kommuner og skoler står klare til å undervise i dette faget så snart de får lov.

 

Det er flere piloter i gang, men arbeidet må ikke stopper med det. Det må videreføres.

 

Oslo kommune skal våren 2017 sette opp kodekurs for 4. klassinger på Aktivitetsskolen (SFO). Dette er et toårig prosjekt, hvor det er elever fra ungdomsskolen som blir lønnet for å holde disse kursene, som skal gå over 6 uker. Dette skal skje på alle skoler i hele kommunen, og dermed bli et gratis tilbud til alle 9-åringene som ønsker å delta. Moss kommune er også i gang med en pilot med koding på SFO, og Bergen skal snart starte opp de også.

 

Mye av grunnen til at ting skjer nå er på grunn av “Lær Kidsa Koding! (LKK)” sitt arbeid siden organisasjonen ble startet våren 2013. Jeg har personlig jobbet som prosjektleder der de siste to årene, frem til 31.12.16. LKK har på denne tiden opprettet over 100 kodeklubber som drives av frivillige (foreldre, lærere, programmerere, ingeniører osv.) rundt om i landet for å kunne gi barn og unge et tilbud utenfor skolen. LKK har også igangsatt Kodetimen, hvor lærere og elever får ferdige opplegg til bruk i klasserommet for å få litt innsikt i programmering. I desember 2016 var det over 110 000 norske elever som da fikk en smakebit på hva programmering kan være. Utover dette har det også blitt arrangert flere kurs og konferanser for lærere hvert eneste semester for å gi opplæring til lærere, og vise muligheter for kreativt databruk i klasserommet. LKK har også lagt grunnlaget for at valgfaget og AKS/SFO-satsingen har blitt noe av i det hele tatt.

 

Av andre ting som er verdt å nevne så har de opprettet en egen linje på Gjøvik videregående skole som heter “IKT med studiekompetanse” som tar for seg det som er av informatikk- og datafag på de ulike løpene i videregående skole og har samlet det til ett løp. Ulstein kommune startet en ny satsing på alle skolene som heter “Teknologiskulen”, hvor målet er at alle elever på alle trinn skal jobbe med teknologiske prosjekter i klasserommet. Grinde Skule har innført en time programmering på timeplanen hver uke for 1.-7. klasse. Siste nytt er at vi også får et nytt valgfag på videregående skole til høsten. Da lanseres “Programmering og modellering” for de som går fordypning i realfag på studiespesialisering.

 

Alt er frivillig og må velges. En må være interessert i utgangspunktet. Da når ikke denne viktige kunnskapen alle.

 

Det er altså en del ting på gang, men ingenting som er vedtatt og tydelig integrert i skolen. Pilotene ser lovende ut, og flere kommuner, skoler og lærere har startet egne initiativer hvor de tar dette på alvor. Derimot er det er stor utfordring at alt er valgfritt. Hvem vil velge å fordype seg i dette? Det er ikke gitt at det er de som kommer til å like det best, være flinkest eller ha størst utbytte av læringen. Hvordan oppnår vi mangfold og jevn kjønnsbalanse i slike fag? Det er nødt å komme vedtak som sørger for at dette er kunnskap som alle kan få lære.

 

Samtidig som det er positivt at flere legger vekt på programmering, så er det ikke sagt at dette løser alle utfordringene. Programmering er helt klart en viktig, kanskje den viktigste delen, av å ha digitale ferdigheter. Men det er også flere ting som burde læres og knyttes opp mot de fagene vi har i dag. I neste innlegg vil jeg ta for meg hvilke grep jeg mener burde tas for å sørge for at alle norske elever bygger kompetanse til å være en del av et snart heldigitalt samfunn.


Del på Facebook Del på Twitter Del på Google+

Manglende kompetanse

Publisert: 20.11.2016, 22:32

Vi lever i et informasjonssamfunn hvor tjenestene og verktøyene vi bruker blir digitalisert og dingsene vi eier blir tilknyttet Internett. På den andre siden, lærer ingen å forstå hvordan dette oppstår eller lærer å programmere sine egne spill, apper eller nettsider. Det er bekymringsverdig, fordi vi står midt i en samfunnsendring hvor kun fåtallet henger med og vi ender opp som naive konsumenter.

 

Les også: Digi.no: - Digital kompetanse i norsk skole er en bløff

og NRK: - Digitale barn trenger digitale foreldre.

Vi lever i en verden av kode, med fantastiske verktøy og programmer som gjør hverdagen vår enklere, mer effektiv, mer underholdende og mer lærerik. Dette påvirker dagliglivet vårt, uansett om vi snakker om trening, handel, banktjenester, utdanning, miljø eller helse. Vi har enkel tilgang på all den informasjonen vi ønsker oss, plattformer å uttrykke oss på og kommunisere via, og har laptoper, nettbrett og mobiler som kan utføre de utroligste ting. Derimot brukes tiden på skolen til å gjøre andre ting med digitale hjelpemidler, og ingen lærer hvordan disse tingene er bygget opp, hvordan de lages eller hvordan de skal brukes på en fornuftig og kritisk måte.

 

Når verdens beste IT-land skal rangeres, havner Norge til stadighet på topp fem. Vi har en nytenkende og åpen befolkning som gladlig tester nye tjenester, og vi har verdens beste infrastruktur. Vi har et lærende næringsliv, og de tjenestene vi produserer nasjonalt er ofte i verdensklasse. Noe det må være for at Norge som nasjon skal kunne konkurrere internasjonalt, på grunn av våre høye kostnader og lønnsnivå. Derimot ligger vi langt bak på utdanning. Til tross for at digitale ferdigheter er definert som en av fem grunnleggende ferdigheter i norsk skole, er det dessverre ikke et gjennomgående fokus på dette i grunnskolen, i motsetning til lesing, skriving, regning og muntlig presentasjon - som er de fire andre grunnleggende ferdighetene. I dag starter studenter på høyere utdanning uten noe grunnlag, og skal tre eller fem år senere komme ut med en grad og kompetanse i verdensklasse.

 

Å starte på informatikk uten å kunne programmere, kan sammenlignes med å starte på en master i nordisk uten å kunne lese.

 

Dersom vi ser på andre grunnleggende ferdighetene, så har de alle sine naturlige fag hvor de jobbes med, mens digital kompetanse skal utvikles på tvers av alt og har hører i utgangspunktet ikke hjemme noe sted. Elever bruker ofte Microsoft Office når de skriver tekster i word, lage grafer i excel eller presentasjoner i powerpoint, samt wikipedia og andre nettleksikon når de skal innhente fakta. Fokuset i læreplanene er oftest at visse oppgaver skal “utføres med og uten digitale verktøy”. Derimot er fokus på kreativitet og kritisk databruk tilnærmet fraværende, og ingen norske barn har peiling på hvordan et dataprogram faktisk fungerer. Programmering er totalt fraværende i norsk skole, og når vi sammenligner oss med andre land i Europa så ser det enda verre ut:


En læreplanstudie fra European Schoolnet (2014) viser at blant 20 europeiske land har 12 av landene (f.eks. Danmark, England, Polen, Litauen og Tsjekkia) programmering i nasjonale eller lokale læreplaner, mens sju land/utdanningssystemer (for eksempel Belgia, Finland, Flandern og Frankrike) har planer om å innføre programmering. Norge var det eneste landet i ICILS-undersøkelsen uten planer for innføring av programmering i skolesammenheng (udir.no).

 

Vi ser altså at danskene var tidlig ute, finnene med programmering for alle nå i høst og svenskene starter neste år. Om vi ser til England så har de innført obligatorisk undervisning i informatikk på alle klassetrinn i hele grunnskolen og undervisningsministeren sa for noen år siden at den gamle IKT-planen var “en trussel for Storbritannia som industrinasjon”. I tillegg har Estland drevet med programmering og elektronikk i mange fag og på mange klassetrinn i årevis. Det er altså kun Norge som ikke ser vitsen med dette.

 

Min påstand er at for å virkelig ha digital kompetanse, så må du ha kjennskap til grunnleggende programmering.

 

Det må sies at noen kommuner, skoler, rektorer og lærere tar ansvar. De ser verdien og nødvendigheten av å lære bort programmering, og finner de mulighetene som er i dagens læreplaner. Det er også noen rapporter og anbefalinger som har kommet nylig og en pilot som er i gang noen steder i Norge hvor det undervises i programmering, mer om dette i neste innlegg. Det er derimot altfor sent og altfor tynt. Vi må handle med en gang for å ikke havne for langt bak!


Del på Facebook Del på Twitter Del på Google+