Tjerand Silde

Tjerand Silde





Motivere til frivillig arbeid

Publisert: 05.03.2017, 20:43

De siste årene har jeg brukt mye tid på å bidra i flere frivillige organisasjoner, og jeg kjenner mange andre som har gjort det samme. Dette har fått meg til å reflektere litt rundt det vi gjør, hvorfor vi gjør det og hvordan vi kan legge til rette for denne type aktivitet.

Det sies at dugnadsånden er hva som kjennetegner nordmenn, og det er noe i dette. En undersøkelse ved navn “Frivillig innsats i Noreg 1998-2014“ ble gjennomført av Senter for forskning på sivilsamfunn og frivillig sektor i 2015. Hovedfunnene tilsier at over 60 % av oss nordmenn bidrar med frivillig arbeid i en organisasjon. Funnene sier også at rundt 40 % av arbeidet til de frivillige er knyttet til idrett og sport, mens dette innlegget først og fremst er knyttet til kunnskapsbasert frivillig arbeid.

 

Fra min studietid ved NTNU i Trondheim er jeg vant med at man har minst ett frivillig verv ved siden av studiene. Mange engasjerer seg i idrettslaget, Studentersamfundet, større arrangementer eller i studentenes sosiale og faglige linjeforeninger. Dette er noe NTNU verdsetter, og studenter med krevende lederverv har muligheten til å ta studiepoeng knyttet til sitt arbeid. Institutt for industriell økonomi og teknologiledelse ved NTNU har i flere år arrangert emnet IØ1000 Ledelse i praksis, som gir 15 studiepoeng over ett år, hvor man knytter teori opp mot arbeidet i egen organisasjon.

 

Studieåret 2014/2015 tok jeg Ledelse i praksis i tilknytning til mitt lederverv i Vektorprogrammet. Vektorprogrammet er en studentorganisasjon som jobber for å motivere og rekruttere ungdomsskoleelever til å ta utdanning i realfag og teknologi. Alle studentene som tar faget skal skrive en avsluttende prosjektoppgave, og jeg valgte å se nærmere på følgende problemstilling: “Hvilke faktorer er det som motiverer studenter til å bruke mye tid og energi på å ha frivillige verv i studietiden?“.

 

I oppgaven min så jeg på behovsteorier (motivert atferd utløst av grunnleggende behov) og jobbkarakteristika-modeller (motivasjonselementer i selve jobben). Spesielt så jeg på Maslows behovspyramide, hvor jeg knyttet studenters engasjement opp mot behovene for selvrealisering, anerkjennelse og sosial tilhørighet. Ved hjelp av medarbeidersamtaler og intern statistikk i Vektorprogrammet kunne jeg samle og analysere data som grunnlag for oppgaven. En typisk grunn til at studenter vil jobbe frivillig i Vektorprogrammet var følgende:

 

Da jeg gikk på ungdomskolen hadde jeg en veldig flink og motiverende matematikklærer, noe som har ført til at jeg har lyst til å vise ungdomskoleelever hvor gøy matematikk kan være.

 

Denne og flere andre tilbakemeldinger jeg fikk tyder på at motivasjonen til å engasjere seg kan knyttes opp mot vår trang til å utvikle egen kompetanse og våre personlige egenskaper. Studentene engasjere seg et sted hvor man både er nødt til å prestere, men også hvor arbeidet blir anerkjent. I dette tilfellet kan motivasjonen også knyttes opp mot selvaktualisering, hvor studenten har et ønske om å utfordre sine pedagogiske evner og på den måten se om læreryrket kan være en aktuell karrierevei. Hele oppgaven kan leses her.

 

Det er ikke økonomiske intensiver som motiverer oss til frivillig arbeid, ihvertfall ikke direkte. Det kan derimot være en langtidseffekt. Frivillig arbeid på en students CV vil vitne om stort engasjement, noe som er attraktivt for en arbeidsgiver. Samtidig skaffer man seg erfaringer som kan være svært nyttige i arbeidslivet, som for eksempel å jobbe i team, ha ansvar eller at man utvikler spesielle ferdigheter i arbeidet. En bygger også sosiale og faglige nettverk via frivillig arbeid, som kan åpne dører til spennende muligheter senere. Slikt engasjement gir oss et bredere erfaringsgrunnlag som vi tar med oss videre i livet.

 

Dersom vi går tilbake til undersøkelsen om frivillig arbeid nevnt i første avsnitt, ser man også noen årsaker til at folk ikke engasjerer seg i frivillig arbeid. Prospera-stiftelsen driver med kompetansebasert frivillighet, og har følgende bemerkninger til rapporten: “Det som fanget min interesse i dette studiet derimot, var årsakene mindretallet oppga for at de ikke drev med frivillig arbeid. Tre hovedbarrierer ble identifisert. Mangel på tid, mangel på interesse og mangel på nettverk.” Vi bør altså jobbe med å legge til rette for at folk kan bidra på tross av en travel hverdag, sørge for at de frivillige får brukt sin kompetanse på en god måte og skape muligheter for at både folk vi kjenner og folk vi ikke kjenner skal få en enkel vei inn.

 

Jeg tror personlig at relevans i det frivillige arbeidet ut i fra hva vi kan fra før og studerer eller jobber med er avgjørende for motivasjonen til å bidra. De siste fire årene har jeg brukt mye tid på å undervise barn i programmering via Lær Kidsa Koding (LKK), og min venn Teodor setter så fint ord på hvorfor han også er med på dette:

 

 

Avslutningvis vil jeg fokusere litt på hvordan vi kan skape gode arenaer for at folk kan bidra i frivillige organisasjoner. Da LKK startet opp våren 2013 skrev grunnlegger Simen Sommerfeldt et (langt) innlegg med tittelen “Hva slags forening er vi?”, som jeg kan anbefale alle å lese. Innlegget baserer seg blant annet på en samtale med Vegard Kolbjørnsrud, daværende stipendiat innen temaet «Innovasjon i communities» ved BI. Han siteres på følgende:

 

Noe innsats krever jobb, noe krever ansvar. Det mange som vegrer seg egentlig er redd for er ansvar, ikke jobb. Men de som kan ta ansvar har som regel for dårlig tid, fordi de har påtatt seg for mye å gjøre andre steder.

 

Det er i så måte viktig å skape arenaer og organisasjoner hvor det er enkelt å bidra, hvor man kan lære av de mer erfarne, og etterhvert som man bygger egen kompetanse og erfaring kan få mer og mer ansvar. Kolbjørnsrud kaller dette for verdinettverk, og han ser for seg at flere og flere organisasjoner vil strukturere seg på denne måten i fremtiden, enten man er frivillig eller ikke. Men hvordan skaper vi slike nettverk?

 

Å opprette et verdinettverk er ikke lett, og det er ikke gitt at virkemidler som fungerer for noen vil være en suksess for andre. Jeg har ikke en løsning på dette, men vil gjerne dele noen erfaringer fra min tid i Kodeklubben Oslo - Blindern. Vi er en gjeng frivillige studenter og teknologer som holder kurs for barn på kveldstid på universitetet, og vi prøver hele tiden å legge til rette for at flere veiledere kan bli med. Vi har tatt følgende grep for å få kodeklubben til å gå rundt og ekspandere:

 

  • Vi startet med få kurs pr uke, slik at vi kunne bygge opp erfaring før vi satset stort.

  • Vi har alltid erfarne kursledere tilstede som har ansvar, slik at nye veiledere kan komme til og lære hvordan ting fungere mens de er der.

  • Vi har satt opp et skjema med kurs og datoer slik at folk kan skrive inn navnet sitt de dagene og kursene som passer, uten å måtte forplikte seg til å være tilstede hver kurskveld i et gitt kurs.

  • Vi setter opp nye kurs ut ifra hvor mange som kan og hvilke kurs de vil veilede, slik at vi skaper trygghet og eierskap til arrangementene.

  • Vi har sosiale og faglige kvelder for veiledere, slik at de kan læres opp og knytte sosiale bånd før de skal holde kurs sammen.

  • Vi har ferdige veiledninger som alle kan bruke for å forberede seg til kursene.

  • Vi hjelper veilederne med å opprette nye kurs dersom de ønsker det.

  • Kursholdere som har bidratt lenge kan få ansvar for sin egen kursrekke.

  • Påmelding, promotering og organisering av kurs koordineres av de som ønsker å ha ansvar for slikt, som fører til at de som kun ønsker å undervise kan fokusere på det.

 

Dette er grep som er knyttet til spesielle aktiviteter, men det er elementer her som alle kan ta med seg videre. Vi sørger for trygghet og opplæring når man er ny, det skal være fleksibelt å bidra ut ifra hvor mye tid man har tilgjengelig, vi gir tillit og ansvar til de som bidrar mye og har opparbeidet seg erfaring og legger til rette for at folk kan bidra på den måten de ønsker.


Del på Facebook Del på Twitter Del på Google+