Alisa Mujanic

Alisa Mujanic





Fra flyktning til en av topp 20 studenter i Norge

Publisert: 07.09.2015, 20:01

Hovedbilde: Fra kampanjen #engangvarjegflyktning i sosiale medier

Jeg er mange ting. Blant annet er jeg Bosnisk, altså har jeg innvandrerbakgrunn, jeg har vært kassedama på Rema 1000 i mange år, jeg har vært produksjonsmedarbeideren på Nortura i en måned og pakket kyllingen du spiser til middag, jeg har engasjert skrevet noen av sakene lokalinnbygerne i Rakkestad kommune leste for et par år siden gjennom lokalavisen RA, jeg er en aktiv student, jeg er deltager av Talentjakten - og jeg har vært flyktning.

Flyktninger/migranter/innvandrere. Ord du har sett og lest i mange sammenhenger en god stund nå. Viktige temaer vi må snakke om. Viktige temaer vi i en god stund har snakket usakelig om. 

På nesten bare en uke har debatten og hovedmåten flyktninger har blitt snakket om endret seg. Fra å bli portretert som kostnader, til å bli omtalt som mennesker som ikke gjør annet enn det de kan for å holde seg i livet og unnslippe krig. Fra å ta til orde for å sende stappfulle båter med flyktninger tilbake ut i Middelhavet, hvor krig, fattigdom og muligens død venter de, til å snakke om hvordan vi best mullig kan imøtekomme disse menneskene som ufrivillig endte opp som flyktninger. 

Politikk, følelser og flyktninger 

Midt i denne endringen advarer mange mot å blande politikk og følelser. For det første er det svært vanskelig å gjøre fordi politikk først og fremst handler om mennesker, og ikke bare statiske institusjoner og tall. For det andre har denne debatten vært preget av følelser helt siden millioner av mennesker, på en helt lovlig flukt som flyktninger og asylsøkere, ble omtalt som hunder, avskum, lykkegjegere, kriminelle og mye mye verre. Denne debatten var like mye preget av følelser når Carl I. Hagen tok til ordre for at Norge skal se til Australia, et land hvis flyktningspolitikk faller inn under Torturkonvensjonen i vår utforming av flyktningpolitikken. Den er like mye preget av følelser når finansminister Siv Jensen oppfordrer kommunene til å boikotte en vedtatt avtale i Stortinget om å ta imot 8000 flyktninger over tre år, som når en rekke organisasjoner og initiativtagere ønsker seg en omkamp for de syriske flyktningene, og oppfordrer Norge til å ta imot mer enn 8000 i løpet av tre år. 

Selv om situasjonen i dag med over 59 millioner flyktninger i verden er veldig kompleks, er årsaken til at folk flykter eller blir flyktninger forholdsvis enkelt. Flyktninger er mennesker som flykter fra sitt eget hjemland fordi de har en velbegrunnet frykt for sitt liv eller sin helse. I følge Flyktningsregskapet 2015 flyktet flest mennesker fra Syria i 2014. Den største andelen av flyktninger som nå ankommer Europa, er mennesker på flukt fra Syria. Et land som har vært i en blodig krig siden 2011, et land hvor antall døde anslås til mellom 200 000 - 300 000. Syrere har åpenbart en velbegrunnet frykt for sitt liv og helse i dagens Syria. 

«Men, du ser jo så norsk ut og har greid deg så bra»

For nesten nøyaktig 20 år siden ble jeg og min familie tvunget til å flykte, årsaken var det som i ettertid har blitt kalt den verste og blodigste krigen i Europa siden andre verdenskrigen, krigen i Bosnia og Herzegovina. Veldig ofte blir mennesker på flukt ansett som tall og kostnader. Alt for ofte glemmer vi at disse menneskene har en historie før de legger ut på den farlige ferden over Middelhavet for å nå Europa. Det er viktig å ha en reell debatt om løsninger på flyktningskrisen, og det er legitimt å mene at det finnes et tak på hvor mange flyktninger et land kan ta i mot. Det er derimot ikke legitimt å bygge piggtrådgjerder, eller å bedrive en politikk som reduserer rettighetene til flyktninger eller setter deres liv i fare, for eksempel ved å redusere budsjetter for «search and rescue» operasjoner i Milddehavet, som en slags avskrekkingsstrategi mot flyktningene. 

Hele livet mitt har jeg fått høre at jeg ser norsk ut, og enkelte uttryker veldig åpenbart forbauselse når de oppdager at jeg faktisk både var en flyktning for 20 år siden, og at jeg også per definisjon er en innvandrer i Norge. Senest for en uke siden møtte jeg på et voksent, verdensvant og tilsynelatende høyt utdannet norskt par. Etter flere spørsmål om hva jeg studerer, hva jeg skriver masteroppgave om og hva jeg har jobbet med, fortalte jeg at jeg er fra Bosnia (altså en innvandrer i Norge). Etter et meget overraskende blikk og en klein og lang stillhet, fikk de slengt fra seg spørsmålet «Jasså, og foreldrene dine da? Jobber de?». Det var nesten som om de ikke klarte å ta til seg svaret mitt, og på forhånd forventet et nei, som om det er en selvfølge at mennesker med innvandrerbakgrunn ikke jobber og bidrar i samfunnet. Opp gjennom årene har jeg dessverre opplevd lignende episoder når det kommer til meg og spesielt mine foreldres bakgunn. I dette innlegget ønsker jeg å fortelle min historie om hvordan jeg og min familie flyktet til Norge. 

Min flukt

Krigen i Bosnia og Herzegovina startet i 1992, bare måneder etter at jeg ble født. Etter over tre år med en blodig krig, konsentrasjonsleire, massevoldtekter og tortur, ble en slags fred institusjonalisert med signeringen av en fredsavtale i desember 1995. Gjennom hele krigen hadde min familie greid å bo i sitt eget hus, og på en eller annen måte overlevd fra dag til dag. En dag i August 1995 skulle alt endre seg for oss, på grunn av en liten hvit krøllete lapp på trappa. En lignende lapp lå utenfor hvert hus i landsbyen vår. Lappen instruerte hver eneste familie i landsbyen om å flykte så fort som mulig, i morgen kunne det være for sent. I en krig blir du vant til mye. Du slutter å bekymre deg over «småting», eller å frykte hvert bombeangrep. Det som tidligere kun eksisterte i dine mareritt, blir en slags normalitet. Slik var det med denne lappen også, ingen tok trusselen avorlig. Hovedbekymringen var fortsatt å skaffe nok mat på bordet.

Kun noen dager senere ble det satt opp busser for å uttransportere en hel landsby. Ingen fikk lov til å ta med seg mer enn et par sekker med det mest nødvendige du klarte å samle opp på et par dager. Gamle, syke og spedbarn - alle skulle ut, uansett. En hel landsby ble beordret ut på en tvungen flukt. Vi visste ikke hvor vi skulle. Foreldrene mine fortalte meg nylig om flukten. I flere år hadde jeg ikke turt å spørre dem, i frykt for hva de kom til å fortelle meg, og i frykt for å bringe tilbake tunge minner. De fortalte meg om hvordan de ble stoppet av en haug med soldater som nektet bussene å kjøre videre, de fortalte meg om frykten og den relle muligheten for å ende hele reisen i konsentrasjonsleiren. Uten at de vet sikkert den dag i dag, fikk de lov  av en eller annen grunn, å kjøre videre. 
De fikk beskjed om at de skulle til en flyktningsleir i Croatia.

Foreldrene mine fortalte meg videre om hvor tungt regnet falt den natten, før de ankom Ivanic Grad i Croatia, hvor en flyktningsleir var satt opp. De fortalte meg om båter fulle av både mennesker og vann til anklene, og frykten for å drukne. Heldigvis var båtturen organisert av en humanitær organisasjon, og uten at de visste det da, var vi i gode hender. Min mamma fortalte meg om panikken som spredte seg i det folk gikk ut av båtene. Når en hel landsby tvinges på flukt i løpet av et par timer, kommer mange bort i fra sine kjære. Det var mørkt, det regnet, folk var slitne og redde. Mamma kunne ikke finne pappa, og hadde problemer med å passe på både meg og det lille livsnødvendige i baggen. Hun bryter ut i gråt i det hun forteller meg om hvordan en soldat tok meg fra armene hennes, og hvordan hun mistet synet av meg i løpet av bare et par sekunder. Heldigvis var det en soldat som bare ville hjelpe. Skrekkslagen fant hun meg igjen en stund senere inne på flyktningsmottaket. Tørr, mett og blid. Heldigvis ble jeg gjenforent med både min mamma og pappa iløpet av kun et par timer. Gjennom hele krigen hadde vi ikke sett så mye mat, som vi gjorde den natten i flyktningsmottaket i Ivanic Grad. Vi ble godt tatt imot, vi ble reddet. 

En god stund utspilte hele vårt liv seg i denne flyktningsleieren i uvisshet om hvordan det hadde gått med resten av familien. Vi visste ikke hva som hadde skjedd med hjemmet vårt, om og når vi kunne returnere. Så en dag gikk det rykter om at de som ønsket var tilbudt asyl i en rekke europeiske land. Uten å vite om vi noen gang kunne returnere og når krigen ville ende, fattet mine foreldre den tunge beslutningen om å sette seg på et fly for første gang i sitt liv.Det var ikke en beslutning som ble tatt i lykkerus og glede, men i tårer og fortvilelse. Hele livet var snudd på hodet. De hadde aldri reist utenlands tidligere, og ante ikke hva som ventet dem. Hvordan skulle de reise fra resten av familien? Kom de noen gang til å få se sine egne foreldre og søsken igjen? 

Vi var egentlig skrevet opp på listen av flyktninger som Sverige skulle ta imot. Men det viste seg at denne allerede var fylt opp, og at Norge fortsatt hadde et «par plasser ledige» til å ta imot flyktninger. Noen dager senere satt vi for aller første gang i et fly, på vei til et totalt fremmed land. Min pappa trives aller best på bakken den dag i dag, å fly er noe av det verste han vet. Derfor spurte jeg han om han ikke var redd når han satt på et fly for første gang i sitt liv. «Når du har vært gjennom krig er det lite du frykter. Du tenker ikke over det. Du begynner å stille deg irrelevant til det faktum om du lever eller dør, fordi døden alltid er en realitet», svarer han. 

Vi hadde en god og lang samtale den dagen. Selv om den var fylt av både tårer og mange klumper i halsen, var den også fylt av latter. For eksempel fortalte mamma meg at de hadde greid å ta med seg litt penger, som de ikke hadde turt å bruke av fordi de aldri visste når de kunne får bruk for dem. Men da det var klart at vi skulle til Norge, dro vi ned på et slags marked for salg av blant annet klær som var relativt billige. Vi måtte jo se noenlunde ålreite ut i møtet med nordmenn og Norge. Derfor brukte de en andel av disse pengene til å handle inn nye klær. Det var begrenset med både penger og utvalg, men noe nytt skulle vi ha i møtet med Norge. Min mor endte blant annet opp med en forferdelig bluse som var 2 ganger for stor - men det var noe nytt. Helt siden da har jeg alltid blitt kledd opp og pyntet når vi skulle ut å reise da jeg var et barn, og fortsatt den dag i dag passer jeg på å se ålreit ut når jeg skal ut å reise.

Vi kommer aldri til å få historiene til de over 59 millionene mennesker som er på flukt i deg. Eller til de hundretusener som har ankommet Europa. Vi kommer ikke til å få vite hvordan det har gått med de fleste av dem. Vi kommer ikke til å få høre om tårene og latteren før de satte seg i båtene, eller etter at de gikk ut av båtene. 

Denne delen av historien minnes jeg hver dag. Dette innlegget er en liten påminnelse om at de millionene av menneskene på flukt i dag er mer enn flyktninger, men det er først og fremst dedikert til mine foreldre som har jobbet hardt hver bidige dag av sine liv, og som fortsatt står på og bidrar til samfunnet. Akkurat som alle andre innvandrere eller flyktninger jeg er heldig å kjenne. Dere, kjære mamma og pappa, er de som har lært meg verdien av hardt arbeid! 

Siden politikk og følelser vanskelig kan skilles, så fortrekker jeg heller at vi blander følelser inn i flyktningspolitikken, enn i utbyggingen av jernbanen. 

Fakta om mennesker på flukt i dag: http://www.flyktninghjelpen.no/?did=9199344#.Ve3FQtKqqkr


Den hvite lappen som endret alt

 


Jeg og broren min, som ble født i Norge, leter gjennom mappen fra Røde Kors som registrerte oss som asylsøkere. Mappen inneholder det eldste bildet jeg har av meg selv og mine foreldre Resten av våre eiendeler og bilder ble brent, etter at vi hadde flyktet. 


Del på Facebook Del på Twitter Del på Google+





Kopiering av tekst og bilder fra blogginnlegg kan ikke gjøres uten samtykke. Ytringer i blogginnlegg er personlige og tilhører bloggeren. Tips oss dersom innholdet bryter med norsk lov. Talentblogg er en tjeneste levert av Talentjakten, og benytter bloggplattform fra Bloggi. Ved bruk av talentblogg.no aksepteres cookies fra Google Analytics.