Kaja Skålnes Knudsen
Kaja Skålnes Knudsen

Kaja Skålnes Knudsen





Innspurt

Publisert: 02.04.2017, 12:35

 

Tid igjen: 1 mnd og 29 d    Sider skrevet: 31 av 80 (± 20)


 

To måneder igjen!

 

Det gikk opp for meg denne uka hvor lite tid jeg har igjen med forsøk før jeg skal levere. Det er så mye jeg gjerne vil få gjort! For selv om jeg vet at det å lage et nytt legemiddel ikke er gjort på et år, så har jeg jo lyst å komme lengst mulig. Få så mange resultat og svar som mulig. Det er noe med det å måtte gi fra seg arbeidet som man vet ikke er ferdig.

 

Det er klart at i løpet av en masteroppgave er det ikke meningen at jeg skal ha løst alle verdensproblemer. ”Bare” det å lage et legemiddel og få det ut på markedet tar ofte 15 år, så min oppgave er bare en liten brikke i arbeidet. Men fortsatt, man blir jo litt engasjert i det man jobber med da, og vil jo helst finne ut mest mulig på den tiden man har fått.

 

Nå som tiden renner ut alt for fort, kjenner jeg altså på denne følelsen mer og mer. Det å ikke få tid til alle de forskjellige prøvene og forsøkene jeg har lyst til. Dette er jeg heldigvis ikke alene om.

 

Jeg har sett flere masterstudenter sitte på laboratoriet rett før innleveringsfristen for å gjøre bare det ene siste forsøket. Et siste lite håp om å kunne trekke enda en konklusjon i masteroppgavene. Bygge den ut bare litt til. Eller kanskje til og med kunne komme med en helt konkret og bastant løsning på problemstillingen de har hatt. Hvem vil vel ikke det?

 

Ønsket om å lykkes. Om å ha en fin historie å fortelle til sensor under forsvaring av oppgaven. Det er klart det føles bedre å kunne stå der å si at ja, jeg fant faktisk en løsning på problemet jeg har jobbet med. Da har man satt de to strekene under svaret og kan levere med stolthet. Men realiteten er at forskning går sakte, skal være nøye og ikke minst er uforutsigbar. For en masterstudent betyr det ofte at hovedproblemet kanskje ikke blir løst. Historien man forteller til slutt har ikke sin endelige slutt der, den har kanskje bare så vidt begynt. Det er klart det er frustrerende, men er bare å akseptere. Man har gjort det man kunne på tiden man fikk, noe mer kan ikke kreves fra verken sensor, veileder eller masterstudenten selv. Uansett hvor mye man vil.

 

For mitt tilfelle betyr det at mine siste måneder kommer til å bli fokusert på løse to hovedproblemer, så får resten bare være. Heldigvis er disse problemene ganske interessante i seg selv. Jeg skal endelig få bruke molekylet jeg har brukt så mange måneder på å lage i videre forsøk, noe jeg er glad for at jeg rekker før innlevering. Det er jo masse forsøk jeg gjerne skulle gjort i tillegg, men det er vel bare å aksepter at det er det ikke tid til. Noe sier meg at det er derfor mange fortsetter på doktorgrad. 


Del på Facebook Del på Twitter Del på Google+





Kopiering av tekst og bilder fra blogginnlegg kan ikke gjøres uten samtykke. Ytringer i blogginnlegg er personlige og tilhører bloggeren. Tips oss dersom innholdet bryter med norsk lov. Talentblogg er en tjeneste levert av Talentjakten, og benytter bloggplattform fra Bloggi. Ved bruk av talentblogg.no aksepteres cookies fra Google Analytics.