Kaja Skålnes Knudsen
Kaja Skålnes Knudsen

Kaja Skålnes Knudsen





Ikke helt som planlagt...

Publisert: 26.03.2017, 10:44

Tid igjen: 2 mnd og 5 d    Sider skrevet: 31 av 80 (± 20)


Først av alt: forrige uke. Klageuke til tusen ettersom ting ikke gikk helt min vei med både syntesen min og cellene mine. Dette har heldigvis ordnet seg, og etter planen skulle jeg hatt celleforsøk over helgen og allerede prøvd en ny syntesemåte. Hva har jeg gjort? Ligget på sofaen…

 

Dette innlegget skulle jo egentlig være litt mer oppløftende og fint i forhold til forrige. Ting skulle ha ordnet seg. Jeg skulle være på rett spor igjen. Det er jo tross alt snart bare to måneder igjen til innlevering! Men så skjedde livet.
 

På torsdag var jeg å klatret, slik jeg er hver torsdag. Eller buldret (klatring i lave vegger over madrass, ingen sikring). Jeg hadde greid mye  på en ny rute, var skikkelig fornøyd og fått tatt meg ut fysisk. Resten av kvelden var satt av til middag og presentasjonslaging til gruppemøtet dagen etter. Det skjedde ikke. I stedet for brukte jeg kvelden på legevakten.

 

Siste rute jeg skulle klatre endte nemlig med at jeg falt ned. Det pleier å skje ganske ofte, så ikke så dramatisk. Men denne gangen falt jeg rett på den ene foten min som forstuet seg kraftig. Så der lå jeg da. Hylgråt som en liten unge, og skremte vettet av ungene som faktisk var der. Ikke så tøff i trynet.

 

Hell i uhell, ingen brudd.

 

Fredag morgen kaver jeg meg av sted. Dette til tross for et iherdig forsøk den natta i å rasere badet. Jeg lente meg nemlig på en glassplate som falt i gulvets om gjorde at jeg selvfølgelig tråkket på den vonde foten (mer gråting). På lab skulle jeg uansett smerter. Dette skulle gå fint.

 

Erfaring nummer en med krykker: det er tungt, går treigt og man blir svett.

 

Planen var å gjøre celleforsøket mitt til tross for helsen. Det skulle jo gå greit, det var ikke så mye gåing, mest sitting. Jeg ga opp med en gang. Det å hinke rundt med løsninger og cellebrett ble rett og slett for dumt og derfor utsatt til mandag. Det samme gjaldt resten av syntesearbeidet mitt på kjemisk.

 

Det fikk holde med å møte opp på gruppemøtet og å splitte noen celler. Etter det gjaldt det å kave seg tilbake til bussen og hjem til sofaen.

 

Erfaring nummer to med krykker: du får blemmer på hendene og støle skuldre etter mye bruk. Det er med andre ord ikke så gøy som det ser ut til.

 

Så her har jeg ligget siden. I følge legen skal jeg  begynne å gå på foten i dag. Jeg ser ikke helt hvordan det skal gå. Første bekymring etter jeg falt var hvordan jeg skulle sykle til laben dagen etter. Fascinerende hvordan prioriteringen er jobb framfor helse. Heldigvis for helsas skyld har det, litt ufrivllig, blitt byttet om på nå.

 


Del på Facebook Del på Twitter Del på Google+

Mystisk pulver og bakterieinnfeksjon

Publisert: 19.03.2017, 10:27

Tid igjen: 2 mnd og 12 d    Sider skrevet: 31 av 80 (± 20)


 

Denne uken har gått.. sånn passe dårlig, vil jeg oppsummere med. Altså, i forhold til masterarbeid. Jeg har prøvd å lage molekylet jeg vil ha på en litt annen måte, og endte opp med et hvitt pulver jeg håper skal være det. Dessverre fikk jeg ikke testet det, for først var det opptatt på analysemaskinen (massespektrometer), så ble det ledig, men rett før jeg skulle bruke den da ble den ødelagt. Perfekt.

Så samtidig som jeg ventet på at den skal bli i orden igjen, tenkte jeg å begynne med celleforsøk, men også der går det ikke helt veien. Det ser nemlig ut til at cellene mine har fått bakterieinfeksjon. Jeg er ikke helt sikker, men det er hvert fall det google sier. Riktig nok sier også google med jevne mellomrom at jeg har blodpropp, kreft og er gravid, så jeg stoler ikke helt blindt på det. Dermed blir det å høre med de litt mer erfarne på mandag, men sånn det ser ut nå går alle cellene i den cellelinja i søppelet og jeg må starte på nytt.

Heldigvis har det skjedd noe annet bra på cellefronten da. Jeg har tatt opp nye celler fra fryseren og de ser faktisk ut til å trives! Disse har jeg prøvd på før, men de har ikke villet vokse og formere seg, så nå prøver jeg altså på nytt. Merker jeg spent på å se hvordan det går med dem i morgen.


 

Cellene jeg har er forresten forskjellige kreftceller som jeg tester kreftmedisinen ut på. Skal se om den versjonen jeg har lagd er bedre enn den som finnes på markedet i dag. Foreløpig ser det positivt ut, men mange flere tester må til, så merker den lille tiden jeg har igjen før innlevering begynner å stresse meg.


Del på Facebook Del på Twitter Del på Google+

Naivt blikk

Publisert: 12.03.2017, 13:11

Tid igjen: 2 mnd og 19 d    Sider skrevet: 30 av 80 (± 20)


 

Illustrasjon av Jukselapp 

 

“Kan du løfte meg?” Han ser forventningsfullt på meg. De siste timene har gått bort til å løfte nevøen min på fire år opp i lufta og svinge han rundt og rundt. Noen ganger også opp-ned. “Ikke akkurat nå, nå skal vi lage lunsj.” “Du er supersterk du tante”. “Jepp”. Det er ingenting feil med å bli kalt det. Jeg merker at jeg tar det faktisk til meg, i hans øyne er jeg supersterk. “Kan du løfte et bord helt alene?” “Stuebordet tror jeg, men kanskje ikke kjøkkenbordet. Det må jeg ha hjelp til.” “Jeg tror du får det til. Jeg tror du får til å kanskje løfte en hel bil over hodet!”. Greit da, kanskje ikke så supersterk. “Det tror jeg nok ikke!” ler jeg. “Men et helt hus da? Eller hele jordkloden?”

 

Det er et naivt blikk barn har på voksne. De tilegner oss flere egenskaper og krefter som om det er en selvfølge. Klart kan voksne løfte biler, svare på alle spørsmål i verden og  fikse alt som er ødelagt. Dette blikket er noe jeg til dels har tatt med meg videre også. Nå er generelt voksne byttet ut med arbeidsgivere, ledere og talenter. Folk som har oppnådd gode stillinger og utført store prosjekter på samme tid som jeg bare har studert. Dette kan være alt fra sangstjerne som er 10 år yngre enn meg til dyktige forretningsfolk som er 20 år eldre enn meg. Jeg tilegner dem overmenneskelige egenskaper og ærefrykt.

 

Jeg har også til dels opplevd det litt selv og når jeg snakker om studiene mine (ref. bildet øverst).  Mange oppfører seg med en gang som om jeg er supersmart, kan lage de mest utrolige ting og at de selv ikke en gang har sjans til å forstå hva jeg driver med. Det kan jeg avkrefte først som sist. Mitt studie er ikke noe vanskeligere enn andre, men, som alle andre studier, krever det at du er interessert i å lære om det. Enkelt som det.

 

I forhold til min ærefrykt ovenfor andre har jeg heldigvis, sånn som min nevø også, begynt å innse hvor menneskelig også disse flinke menneskene er. At dette er flinke folk som har jobbet hardt og lyktes, ja. Men de er også folk som oss andre, som spiser, må ha søvn, har måttet løpe etter bussen, knust glass ved uhell, slått seg, feilet og rett og slett bare vært og er menneskelige. Det er godt å vite. Spesielt når jeg, etter fullført master, vil ha en periode hvor jeg vil møte flere og flere av disse menneskene. Da skal jeg huske å minne meg selv på at verken jeg eller dem kan løfte et hus helt alene.

 

Likevel kunne jeg kanskje ønsket at min nevø hadde holdt seg naiv litt lengre. Nå har han, i en alder av fem, begynt å kommentere på hvordan jeg gjør ting. Som den gangen jeg ikke fikk start på min bror sin bil ved første forsøk. Da kom det høyt og tydelig fra baksetet ”Det er ikke sånn pappa gjør det. Du gjør det feil.”.


Del på Facebook Del på Twitter Del på Google+

Fantasiløs

Publisert: 04.03.2017, 16:07

Tid igjen: 2 mnd og 26 d    Sider skrevet: 29 av 80(±20)


 

 

Skrive skrive skrive. Har absolutt ingen fantasi denne søndagen her jeg.  

Det er meningen å oppdatere dere hver uke på hvordan det går med masteren min, men hva med når ingenting skjer? Det vil si, når ingenting kult skjer... Denne uka har jeg vært på kjemisk institutt og prøvd å lage og rense et stoff. Det gikk ikke. Også har jeg vært på klinisk institutt og sett på cellene mine, og der går det heller ikke bra. Den ene typen av cellene (jeg tinte opp to forskjellige kreftceller for en måned siden, les mer HER) vil ikke dele seg og har muligens en bakterieinfeksjon. Dermed må jeg prøve på nytt også der.

Så ikke noen kul oppdatering fra min side. Det putrer og går, tiden telles ned og snart er det innlevering. Merker jeg blir mindre og mindre glad i min egen nedtelling til innlevering. Tiden går så fort! Men men, jeg får se på det som motivasjon til å jobbe bra den siste tiden også. før jeg vet ordet av det er jeg plutselig ferdig med 18 år skolegang, det er ganske kult å tenke på. 

En ting som går litt bra på lab da, eller jeg håper det, er et holdbarhetsforsøk som jeg holder på med. Den siste tiden har jeg analysert alle liposomene (kulene med cellegift i) en måned etter jeg har lagd dem. Dette for å se om noe av cellegiften lekker ut av dem når de står over tid. Målet er jo selvfølgelig at de ikke skal gjøre det, slik at selve medikamentet tåler å bli oppbevart over tiden. Så på fredag ble det siste forsøket gjort, og i morgen skal jeg analysere og regne ut all dataen jeg har samlet opp. Merker jeg er spent på om de har holdt seg bra eller ikke. 
 

Med andre ord ikke den mest spennende og fantasirike oppdateringen fra min side, skal komme tilbake sterkere neste helg (da er det forresten samling i Oslo med Talentjakten!). Om det er noen spørsmål til hva jeg driver med på lab eller annet så bare spør! Jeg lover å ikke bite ;)


Del på Facebook Del på Twitter Del på Google+




Kopiering av tekst og bilder fra blogginnlegg kan ikke gjøres uten samtykke. Ytringer i blogginnlegg er personlige og tilhører bloggeren. Tips oss dersom innholdet bryter med norsk lov. Talentblogg er en tjeneste levert av Talentjakten, og benytter bloggplattform fra Bloggi. Ved bruk av talentblogg.no aksepteres cookies fra Google Analytics.