Talentjakten

Talentjakten





Doktorgrad og rugby ,medgang og motgang

Publisert: 06.05.2018, 19:39

På hver vår side av et hengslete langbord sitter Anders Teigland og jeg. Vi befinner oss i en stengt kantine på Universitetet i Bergen sitt realfagbygg. Det er fredag ettermiddag, og de fleste ansatte har gått hjem for helgen. Ute skinner ettermiddagssola og rundt oss sitter grupperinger av arbeidsomme studenter og diskuterer.

 

Veien mot en doktorgrad for Teigland har blitt skapt av nysgjerrighet. Som liten var han opptatt av å finne ut hvordan ting hang sammen, og gikk derfor rundt med steiner i lommene og drømte om å bli både arkeolog og geolog. Når valget om studieretning kom, var det allikevel en litt «mindre» verden som ble valgt.

 

«Da jeg skulle begynne å studere så valgte jeg litt tilfeldig nanoteknologi, men også fordi det var den tingen som var nytt og spennende og som jeg ikke hadde helt formening om hva var. Da ble jeg nysgjerrig igjen.» forteller Teigland ivrig.

 

«Så da begynte jeg å studere her i Bergen, hvor jeg tok en bachelorgrad. Jeg var veldig fornøyd med den, og veldig fornøyd med å studere i Bergen, men tenkte og at det som kanskje manglet var (…) litt mer ingeniørkunnskap. Noe som jeg manglet litt i graden min, så jeg bestemte meg for å finne et studium hvor de hadde litt mer av det. Og samtidig en plass der jeg lærte litt mer om å selge det jeg kunne.

 

Det siste er fordi det er ingen som søker etter nanoteknologer og det er veldig mange som ikke vet hva nanoteknologi er. Det skjønner jeg egentlig godt, for det er veldig spesialisert. Så derfor reiste jeg til Universitetet i Cambridge (…) og tok en grad som fortsatt var nanovitenskap, men med litt mer design av faktiske ting som skulle fungere, som «microelectromechanical systems».»

 

Foto: Marita Langelo

 

Etter et halvannet år i England og en bestått mastergrad reise Teigland hjem igjen til Norge. Her opplevde han at nanovitenskap fortsatt var for de spesielt interesserte og det av den grunn ikke florerte med relevante jobber. Det var derfor et hyggelig sammentreff da det viste seg at det var en forskningsgruppe i Bergen som jobbet med lignende tema som det Anders hadde tatt mastergrad i. En e-post med spørsmål om plass i gruppen førte kort tid etterpå til en fireårig stipendiatstilling ved Universitetet i Bergen. Selv oppsummerer en munter Teigland utdanningsvalget sitt med:

 

«Det er ikke så veldig karriereplanlegging, og det har ikke stått så veldig sterkt i min tankegang, men jeg har stort sett gjort ting som jeg har syntes har vært kjekt, og det tror jeg er viktig.»

 

Med denne bakgrunnshistorien er det umulig og ikke gå inn på forskningsfeltet til Teigland, for hva er det egentlig en nanoviter forsker på?

 

«Kort fortalt så prøver jeg å utvikle nye materialer ... Det er veldig kort fortalt.»

 

Disse nye materialene forklarer han at på molekylnivå ser ut som svamper. Det vil si, et nøye designet materiale hvor atomene og molekylene er satt sammen til å bli et porøst materiale med mange hull. Mellom disse hullene er veggene bare ett atomlag tykke, noe som betyr at «svampen» har en ekstrem stor overflate i forhold til vekt.

 

«Det som er kult med nano er at du får veldig store overflater. Det er på overflaten kjemi skjer og nye reaksjoner blir mulige. Det jeg har jobbet mest med er å prøve og putte gasser inn i materialet. For om du tenker på denne svampen, så er den så spesiell at den kan suge opp en spesiell gass og la andre gasser være ute. Altså selektere ut en gass. Så visst du hadde hatt en svamp, og en blanding av blåbærsaft og solbærsaft, og du putter svampen oppi denne, så hadde svampen sugd opp all solbærsaften, og du hadde sittet igjen med ren blåbærsaft. Og det har jeg prøvd på.

 

Jeg har brukt ulike gasser og sett på hvor mye kan man putte inni. For eksempel hvor mye hydrogen får man plass til. For visst man får plass til kjempe masse hydrogen kan man bruke det til og for eksempel lagre hydrogen og transportere hydrogen på tanken.»

 

Bilde fra målinger Teigland gjorde i Grenoble.

 

Teigland har på seg en tjukk genser, har svart, litt rufsete hår og en stor fleng over nesa. Hadde man ikke visst bedre kunne man trodd han var blitt slått ned på byen. Sannheten er i midlertidig en annen. Den nybakte småbarnsfaren har nok ikke vært ute på byen på en stund. Hans avkobling er rugby. Dermed passer han kanskje ikke helt inn i «The Big Bang Theory» sin stereotypiske beskrivelse av en forsker, selv med flere års forskning bak seg.

 

 «Jeg tror du må være litt gal i hode for å ta doktorgrad. Du må ha en spesiell interesse. Jeg har alltid prøvd å gjøre ting som jeg synes er kjekt, og det hjelper. Så selv om 99 % av eksperimentene mine er dårlige, så synes jeg bare den prosessen av å gjøre eksperimentet er såpass kjekt at det veier opp for at resultatet ikke blir det jeg trodde det skulle bli.  Også er det veldig viktig og prøve å ha måter å avreagere på. For meg er det rugby.»

 

Det er ikke tvil om at det å ta en doktorgrad er for de mest interesserte. I følge tall fra SSB var det i 2016 bare 1 % av Norges befolkning som besitter nettopp dette (https://www.ssb.no/utdanning/statistikker/utniv/aar). Det er en arbeidsplass og utdanning som består av å teste ut nye teorier som ingen har gjort før. Da er det ikke til å unngå å gjøre forsøk som ikke går veien, igjen og igjen.

 

«For meg har det også vært viktig å ha kollegaer jeg kan klage til. (…) Det handler om å få utløp for frustrasjon, for du blir frustrert. Det tror jeg ikke er mulig å unngå og da gjelder det å få denne ut på en måte som gjør at du klarer å komme tilbake. (..) Jeg tror uansett hvor du er så har du en periode med en psykologisk «dropp» hvor det er viktig å ha folk rundt seg som kan hjelpe å dra deg opp.»

 

Her kommer vi inn på et tema hvor Teigland skulle ønske Universitetet kunne vært bedre. Ansettelse av forskere eller phd-er mener han i for stor grad er basert på de faglige prestasjonene.


«Det jeg tror Universiteter generelt kan lære bedre er hvordan bygger man et team som faktisk klarer å takle motgang. For jeg tror veldig mange professorer forelsker seg i en CV. De har veldig fokus på hvilke papirer du har, og ikke på hvem du er som person. Her tror jeg at visst du har en veldig god CV, så har du kanskje ikke møtt så mye motgang på forhånd. Da tror jeg man bør prøve å «probe» litt; «hva skjer her? Hvordan vil du takle å være i det som er her?» For det som er her, er et veldig lite miljø. (..)

 

Vår gruppe er åtte stykk, og vi er et stort team. I England ville dette ofte vært en liten gruppe.(…) Norge er et veldig lite land, og har en struktur som gjerne er med veldig små grupper.(…) Dette er definitivt bra for man kan få mye mer kontakt med professor og veileder, men visst ting begynner å gå galt er det veldig små sjanser for å klare å redde seg inn igjen. Da tror jeg det er enda viktigere å sette personer sammen, slik at de klarer å takle motgang.»

 

Foto: Eivind Senneset

 

Sett i perspektiv trives Teigland som doktorgradsstudent og den friheten som følger dette. Muligheten til å jobbe med noe helt nytt, ha tiden til å skrive rapporter ned til hver minste detalj og ikke minst å styre hverdagen selv.

 

 «Det beste er at jeg strengt talt ikke har arbeidstid, men det er et tveegget sverd. Du kan komme klokka 9 og gå klokka 3 om du har gjort det du planla den dagen. Samtidig kan være at du må jobbe fra 7 på morgen til 9 på kvelden en annen dag. En annen god ting er at jeg aldri slutter å lære. Det er aldri en A4-dag. (..) Du må alltid tenke. Du skal jo prøve å være såpass langt fram i forskningen slik at det du gjør er helt nytt. Det kjekkeste er når du prøver å gjøre noe som ingen andre har prøvd på før, noe som er helt nytt. Den følelsen er litt som et adrenalin-rush som jeg tror er en av grunnene til at jeg gjør en doktorgrad. En følelse av mestring og glede.» smiler Anders bredt.  


Del på Facebook Del på Twitter Del på Google+

Kristine Olsen – fra studievalg til lederjobb

Publisert: 19.03.2018, 21:05

Kristine Olsen er en av deltagerne i Talenjakten kull 2015/2016, samt vært en del av styret bak Talentjakten. Hun er 23 år, bor i en leilighet på Løren i Oslo og har en bachelor i administrasjon og ledelse. Etter endt utdanning startet hun i en stilling i Nordea og er i dag leder for Nordea Ung. Vi har tatt en prat med Kristine om utdanning, jobb og drømmer. Og ikke minst pizza.

 

 

Hvordan valgte du utdanning, og ville du gjort det samme valget på nytt?

Valget av utdannelse var relativt tilfeldig. Etter videregående var jeg sikker på én ting – at jeg ville være student i Oslo. Samtidig ante jeg ikke hva jeg ville studere. Løsningen ble å søke på en haug vilkårlige studier; alt fra diverse økonomistudier til sykepleie, kriminologi og psykologi. Rekkefølgen var tilfeldig, og jeg trodde faktisk at jeg kunne ta valget når jeg først visste hva jeg kom inn på. Det viste seg ved opptak at rekkefølgen skulle ha en del å si, og det var administrasjon og ledelse som stod øverst på listen. Så da ble det administrasjon og ledelse.

Hvis jeg skulle tatt valget på nytt hadde jeg nok gjort det samme. Jeg er fornøyd med mulighetene jeg fikk i løpet av studietiden når det gjelder spesialisering og internship, samt frihet til å jobbe mye ved siden av studiene. Likevel har jeg innsett at det ikke er så farlig hva man begynner å studere – man finner som regel en vei uansett, eller så kan man jo bare begynne på noe annet etterhvert.

 

Hvordan fikk du jobb etter endt studie?

I mitt andre studieår hadde vi en obligatorisk ni-ukers praksisperiode (internship) implementert i semesteret. Jeg ville gjerne jobbe med HR, og gjerne i Nordea. Tilfeldigvis hadde Nordea en stand på skolen i perioden jeg var på jakt etter internship. Jeg gikk bort til de som stod på standen, slo av en prat og forhørte meg om mulighetene der.

Dette førte til et intervju på Nordeas hovedkontor. Mitt første intervju for en jobb i næringslivet. Jeg var dødsnervøs. Intervjuet stod ikke til forventningene i det hele tatt. De to som intervjuet meg var rolige, hyggelige og var mest interesserte i å høre om min motivasjon. Jeg klarte meg fint, og startet som intern noen uker senere. Min så vidt påbegynte fordypning i HR var fordelaktig men ikke avgjørende for tilbudet. Grunnen til at jeg fikk en mulighet var at jeg var frampå og motivert, mer enn at jeg gikk helt rett utdannelse.

I mitt internship jobbet jeg tett sammen med HR-rådgivere med ulike prosjekter. Jeg lærte raskt at ved å be om ansvar, får du ansvar. I alle fall hos Nordea. Etter min praksisperiode begynte jeg å jobbe deltid i HR-avdelingen. Etter hvert fant jeg ut at HR kanskje ikke var det jeg drømte om å jobbe med likevel, jeg ønsket meg nærmere kunder og "action". Jeg begynte da å jobbe deltid i Nordea Ung, teamet jeg i dag er leder for.

 

Hadde du noen tanker om hvordan det skulle bli å jobbe?

Det er flere ting som har overrasket meg mine første år i arbeidslivet.

For det første hadde jeg en antagelse om at min nye arbeidsgiver ville forvente at jeg hadde høyere kompetanse enn jeg følte jeg innehadde. Jeg fryktet at de ville teste meg i mine fagkunnskaper og anta at jeg hadde stålkontroll på alle emnene jeg hadde vært innom i løpet av studiet. Dette viste seg og ikke være tilfelle, jeg fikk selvsagt god opplæring i arbeidsoppgavene jeg skulle utføre.

Videre hadde jeg en tanke om at det ville være vanskelig å oppleve progresjon og avansering karrieremessig før jeg fylte 25 og / eller uten master. Dette skulle vise seg og heller ikke stemme. Som nevnt tidligere – stikker du hodet frem og ber om ansvar, så får du ansvar.

 

I dag sitter du i en stilling høyere opp i systemet og med mer ansvar, hvordan har denne stillingsendringen skjedd?

Jeg er nå veldig fersk som leder for verdens kuleste team; Nordea Ung. I Nordea Ung jobber vi med å gi råd og hjelp til unge. Vi jobber hovedsakelig proaktivt over telefon, med onboarding av alle som fyller 18 år, behandling av lånesøknader, samt rådgivning knyttet til finansiering og sparing. Utover det holder vi webinarer, deler morsomme tips & tricks på Snapchat, og inviterer skoleklasser inn for å lære om privatøkonomi gjennom et interaktivt læringsspill.

I begynnelsen av desember 2017 gikk min daværende leder over i en stilling i en annen avdeling i banken og jeg har siden overtatt for henne. Det opplevdes som relativt naturlig å ta over ansvaret, da jeg gradvis har bedt om, og fått mer og mer ansvar. Jeg har utrolig mye å takke min tidligere leder for, som kontinuerlig ga meg utfordringer, ansvar og muligheter. Min nåværende leder er også en veldig viktig støttespiller, som er rå på å coache og motivere meg.

Det har vært litt utfordrende å gå fra å være kollega til leder i samme team, fordi rollene plutselig blir litt snudd. Men heldigvis har jeg som nevnt verdens råeste team med meg, som er en drøm å jobbe sammen med. Med en så motivert, proaktiv og innovativ gjeng gjør mye seg selv. Jeg elsker jobben min.

 

Hva er drømmejobben din og hvorfor?

Drømmejobben min akkurat nå må være en forlengelse av det arbeidet vi gjør i Nordea Ung – for eksempel som en slags forbrukerøkonom, slik at jeg kan nå ut til enda flere. Jeg elsker å snakke med og bli kjent med mennesker. Videre håper jeg å kunne fortsette å bruke min økonomibakgrunn til å hjelpe mennesker til å bedre håndtere sin egen økonomi, uavhengig av forutsetninger.

 

Og til slutt, hva hadde du gjort om du ble statsminister for en dag?

En ting jeg ser en del av i min jobb er mennesker som allerede i ung alder har pådratt seg høy forbruksgjeld uten å være klar over vilkårene i liten skrift og konsekvensene av skyhøye renter. Dette kan i verste fall utvikle seg til en ond sirkel, full av gjeld, som er vanskelig å komme seg ut av. Hvis jeg kunne bestemme ville jeg gjort det vanskeligere for aktører å bruke reklame som spiller på følelser for å lokke kunder til å ta opp dyre lån.

Utover det hadde det vært litt kult å invitere hele verdens ledere på pizzafest, bare for å ha det litt hyggelig sammen for en gangs skyld, uten debatt og krangling. Bare pizza. Og kos.


Del på Facebook Del på Twitter Del på Google+

Ole Martin Ølmheim om gründerlivet

Publisert: 22.02.2018, 17:21

Intervjuet av Thomas Tinnesand

 

 

Navn: Ole Martin Ølmheim
Alder: 27år
Utdannelse: Bachelor i regnskap og revisjon, UiS. 
Hvor er du fra?: Sogndal
Stilling: Daglig Leder, BikeFinder
Interesser: Sykling, Delta på mest mulig - livredd å gå glipp av noe, og reisinng.

 

 

 

 


Hvordan vil dine venner beskrive deg som person?

Jeg tror de alle fleste ser på meg som en fornøyd kar, med en god porsjon flaks. De som ikke tar meg for samme type person, er sikker på at jeg ikke er helt god i topplokket. Slik jeg ser det stemmer vel begge deler ganske godt.

Hva har du gjort etter utdannelsen?

Jeg jobbet strukturert videre med BikeFinder, samt at jeg jobbet 1 år som revisor i KPMG. 

Hva var det som fikk deg til å gå fra en etablert arbeidssituasjon til å
bli entreprenør?

Vi hadde gjort tilstrekkelig arbeid for å kunne fjerne de største risikoelementene for prosjektet, og utviklings-partnere meldte sin interesse. Det som var avgjørende den gangen var at vi fikk IFU kontrakt av Innovasjon Norge, sammen med Canyon Bike GmBH (ramme produsent) og XXL ASA, som gjorde at vi fikk mye tracktion og farten akselererte voldsomt. 

 

 

Hva er den største utfordringen med å være gründer?

Et døgn kan inneholde både oppturer å nedturer. Den største utfordringen er at det kommer flere døgn på rad med kun nedturer. Da gjelder det å ha en sterk mage, å kunne fokusere på de viktige tingene. Etterhvert har BikeFinder en god mix av aksjonærer, ansatte, interessenter, kunder, samarbeidspartnere som skal balanseres i en hverdag hvor en utvikler et revolusjonerende produkt. 

Hva er den største gleden med å være gründer?

Den største gleden er helt klart den vi får når vi har vært i kjelleren over en lengre periode, for så at ting løsner og tilstanden blir mer normal. Ellers er det helt klart givende å se interessenter for BikeFinder, det gleder oss veldig!

Hva vil du si er viktige suksessfaktorer for en gründer?

1. Evnen til å fokusere på de riktige tingene. 

2. Iver etter å finne løsning på problemer. Hadde det vært enkelt, hadde noen gjort det allerede. 

3. Guts til å trøkke til. Gi jernet å stå løpet ut. 



 

Du har nylig fått inn Stordalen som investor, hvordan oppleves det at slike personer har så tro på det du gjør?

Det er helt klart en bekreftelse på noe av det vi har jobbet for i over 3 år. Det er motiverende for meg personlig at slike personligheter ønsker å bli med på denne reisen, men det er også viktig for selskapets del for å kunne komme seg på et internasjonalt stabilt nivå. 

Kan du si litt om hva du ofrer for å leve ut gründer drømmen?

Jobben inneholder mye reising, og derfor er jeg mye alene. Det verste med å være mye alene, er at jeg ikke får oppleve alle de kjekke øyeblikkene med andre, men både familie, venner og medarbeidere er bare en telefon unna. 

Tre tips som du vil dele til andre som går med en gründer i magen?

1. Gi gass - tørr å feile!

2. Forsøk å strukturer ideen i en forretningsplan (kort og konsis), før en forsøker å få med et team. 

3. Etter å dannet et fornuftig team kan det jobbes utrolig mye på dugnadsarbeid, før en trenger finansiering. Her vil jeg anbefale å søke støtte fra Innovasjon Norge, men også forsøke å treffe på private investorer. Jeg lærte utrolig mye hva som var viktig for selskapet når jeg var rundt å snakket med forskjellige investorer. Samtidig har jeg truffet utrolig mange flinke folk!

         


Del på Facebook Del på Twitter Del på Google+

Selekterte erfaringer fra seleksjonsprosesser

Publisert: 22.01.2018, 18:20

Jeg heter Jonatan de Lange Mortensbakke Claussen, jeg har en mastergrad i Nanovitenskap/Nanokjemi fra Universitetet i Bergen, jeg bor på Dønski i Bærum, jeg er gift, jeg har en sønn og jeg var deltaker i Talentjakten i 2014/2015. Jeg har studert sammen med Kaja Skålnes Knudsen, og hun har bedt meg skrive kort om mine erfaringer med “seleksjonsprosesser”. Det forsøker jeg i dette innlegget, men for å få det til velger jeg å først fortelle om min foreløpige korte “karriere”.

 

20. desember 2016 mottok jeg masterslipset fra Universitetet i Bergen (UiB). Planen var klar: Jeg skulle jobbe i et bofellesskap i Bergen frem til sommeren, i juni skulle jeg bli pappa og i august skulle jeg starte som Teach First kandidat på en skole i Oslo.

 

Teach First er et toårig utviklingsprogram som gir kandidater med mastergrad i naturvitenskaplige fag praktisk-pedagogisk- og ledelsesutdannelse for å rekruttere gode lærere og ledere til henholdsvis skole og næringsliv. Teach First-programmet er bygget opp med en samling i Storbritannia i sommerferien. Siden jeg skulle bli pappa i det tidsrommet passet dette veldig dårlig, men det ble tatt hensyn til og jeg fikk et godt tilpasset opplegg. Allikevel endte det av personlige grunner til slutt med at jeg måtte takke nei til stillingen som Teach First kandidat.


I juni fikk jeg tilbud om en stilling som “lagersjef/salgsansvarlig på nettbutikk” i familiebedriften Hans Claussen AS. Dette takket jeg midlertidig ja til og jobbet og trivdes godt der. På tross av dette ønsket jeg å komme videre fordi jeg ønsket et jobb som var mer relevant til utdannelsen min. Jeg fikk etter hvert tilbud på en overingeniørstilling i Forsvarsmateriell, og her er jeg nå.

 

Gjennom min korte “karriere” har jeg vært gjennom tre “seleksjonsprosesser”; en i Talentjakten, en i Teach First Norway og en i Forsvarsmateriell. Her skal jeg forsøke å fortelle litt om mine erfaringer rundt dette. Jeg kommer til å referere til “arbeidsgiver”, og mener da en av eller alle de overnevnte.

 

Felles for alle prosessene er at det er viktig å forberede seg godt på hvem arbeidsgiver er, hva arbeidsgiver ønsker av deg, hvem arbeidsgiver ønsker å ansette og (viktigst) om du er motivert for å være med. Heldigvis holder det ikke å levere CV og et karakterkort - både Talentjakten og Teach First Norway hadde personlige speed-intervjuer etter å ha vurdert CV’er og søknader. Her gjelder det å være trygg på seg selv, være ærlig og huske at den som sitter og vurderer deg vet at du ikke sitter i noen enkel situasjon. Det er ikke enkelt å fortelle noen hvorfor nettopp du passer i en posisjon, hvorfor du er bedre enn de andre eller hvorfor du er så flink til å samarbeide, men det er det du er bedt om å gjøre. Hopp i det, det verste som skjer er at du får beskjed om å “prøve igjen senere”.

 

Et relativt vanlig hjelpemiddel i seleksjonsprosesser er personlighetstester som gjennomføres på nett. Uten at jeg er noen ekspert vil jeg si at jeg har et ganske ambivalent forhold til disse testene, da jeg mener at de ikke kan ilegges allverdens troverdighet. Både Teach First Norway og Talentjakten benyttet seg av slike tester, og jeg slapp gjennom nåløyet, men jeg har også blitt avvist grunnet slike tester. Konklusjonen min er at slike tester må man bare forholde seg til, og så får resultatet bli som det blir.

 

Intervjuprosessen er gjerne den mest krevende, men også morsomste prosessen. Lista er hevet fordi nå konkurrerer du kun med de som er ansett som mest egnet for posisjonen, og arbeidsgiveren har allerede gjort seg opp et bilde av deg. Nå er det helt opp til deg hvordan du løser oppgavene som blir slengt mot deg - det kan være caseintervjuer, arbeidsspesifikke oppgaver, tidspress, tilfeldige oppgaver, samarbeidsoppgaver etc. Du vet ikke hva du blir utsatt for, men du kan være trygg på at de som vurderer deg heier på deg. Har du kommet så langt er arbeidsgiveren allerede fornøyd med deg, du skal bare vise at nettopp du er kremen av kremen (av kremen av kremen)... Vis deg fra din beste side, både når du er inne og løser oppgaver, og når du forholder deg til andre mennesker i minglesituasjoner - det er alltid viktig å vise at du elegant (ikke nødvendigvis enkelt) kan forholde deg til nye mennesker på en god og konstruktiv måte. Prøv å huske navn og bruk et fast håndtrykk. Se folk i øynene (eller i panna, rett over midt mellom øynene). Smil (øv gjerne i speilet). Ta hendene ut av lomma. Du kommer langt med god gammeldags folkeskikk.

 

Når intervjuprosessen er over er det ikke så mye du kan gjøre, alt er ute av dine hender. Du har gjort det du er god for, og hvis det ikke er godt nok så er ikke det noe du kan gjøre noe med lengre. Hvis du jobber hardt og vil noe er sjansen stor for at det er noen som vil ha akkurat deg med på laget. Det er ingen fasit på hvordan man skal få jobb - tilfeldigheter avgjør og av og til er det nok å være på rett sted til rett tid.

 

For deg som ikke har vært i slike situasjoner før er det noen ting som er kjekt å vite før du skal begynne å søke jobb. På de fleste arbeidsplasser er det viktigere at du kan samarbeide med mennesker enn at du kan ramse opp en haug med latinske navn, bøttevis med kjemiske formler eller hundrevis av desimaler i π. Mine beste tips er dermed klisjé: Engasjer deg, smil, snakk med mennesker og oppsøk situasjoner eller miljø du ikke naturlig er en del av. Med bachelor- og mastergrad i henholdsvis nanoteknologi og nanovitenskap er jeg nerd nok til å kunne si at “det er bare å hoppe i det”.


Del på Facebook Del på Twitter Del på Google+




Kopiering av tekst og bilder fra blogginnlegg kan ikke gjøres uten samtykke. Ytringer i blogginnlegg er personlige og tilhører bloggeren. Tips oss dersom innholdet bryter med norsk lov. Talentblogg er en tjeneste levert av Talentjakten, og benytter bloggplattform fra Bloggi. Ved bruk av talentblogg.no aksepteres cookies fra Google Analytics.